Babys personlighet - og hensyn til dette. Vi trenger mange synspunkter! :o)

[RompeRock]

Vi har ei tander og litt skeptisk jente på snart 1 år, som bruker lang tid på å bli trygg i fremmede omgivelser. Hun er småredd andre babyer, fordi de fort blir for voldsomme både fysisk og lydmessig... Hun er altså litt engstelig, og ikke av de tøffeste.

 

Hvordan er det best å forholde seg til dette? To ytterpunkter er jo:

 

1) Late som ingenting når hun er i slike situasjoner, og la henne finne ut på egen hånd at det ikke er noe farlig?

 

2) Ta maks hensyn, og ikke utfordre henne for mye?

 

Et eksempel: Leverte henne på barnepass på treninga for første gang i forrige uke. Hun gråt selvfølgelig da jeg gikk, og så etter meg med et fryktelig trist ansikt. Da jeg kom tilbake en time etterpå, fortalte de at hun hadde sluttet å gråte ganske kjapt (de ville hentet meg om hun ikke hadde roet seg så kjapt). Resten av tida hadde hun bare vært stille og rolig. Veldig stille og rolig... Hun er normalt en liten rakett på golvet hjemme, utforsker og "prater". Men i omgivelser hun ikke er trygg i, løser hun usikkerheten ved å bli passiv. Trekke seg unna.

 

Så barnepassen gikk jo greit, i den forstand at hun roet seg. Men hun følte jo likevel ikke trygghet i det hele tatt den tiden hun var der.

 

Vel, dette er altså et spørsmål om hvordan vi kan gjøre det i tiden fremover, i forhold til hennes trygghet, engstelse osv.

 

Som andre foreldre, er vi redde for å gjøre noe som "skader" henne og som gir henne mén senere.

 

Jeg var selv litt "pysete" som barn, mens samboer var litt tøffere.

[Anonym bruker]

Veit ikke helt hva slags råd jeg skal gi deg.....men det beste er at du sosialiserer henne... Ha henne med på sentrer.... ha henne i barnehage...treffe andre mødre med unger som er like gamle....osv.

[To tette og en badehette]

Jeg tror nok man skal respektere barns personlighet, slik som vi voksne så er det jo ikke alle som føler seg vel i nye situasjoner. Jeg hadde en litt engstelig gutt som hang på meg og gren når vi var i situasjoner med andre barn. Tror de også trenger trening, vi meldte oss på babysang en gang i uken hvor det er 15 babyer og voksne og kort tid etter dette så så jeg at han ikke var engstelig lenger. Nå takler han bråkete kafeer og kan krype bort til andre barn, eller rett og slett ikke bry seg om andre barn som gråter og lignende. Han er blitt veldig sosial og søker kontakt med både store og små ved å smile, prate og ta på dem. Jeg har alltid latt ham ta føringen når vi kommer inn i rom med mange andre, vil han sitte på fanget i starten får han det, ofte kryper han på gulvet men snur seg for å se at jeg er der osv. Jeg synes det er skikkelig viktig at de blir vant til flere barn, bråk, andre som "stjeler" leker o.lign for snart skal han jo i barnehage...