Akk ja...

[Tweak]

Hadde en prat med samboeren min i helga, og det viser seg at vi er langt fra hverandre enda...

 

Han vil ha en bedre jobb, og bedre inntekt enn det han har nå. Og så har han hengt seg opp i at jeg vil ha barn før jeg blir 30... Det virker som om han tror at vi da kan vente med å prøve til dagen før 30 års dagen min eller noe slikt. Han forsto i hvertfall ikke hva jeg mente med at jeg da vil begynne å prøve senest når jeg er 27, og i allefall før jeg er 29 (blir 26 i år... Ok, så er jeg "bare" 25 enda...)

 

Men nå har det seg slik at jeg mest sannsynlig har pcos. Har vært hos legen, men venter bare på blodprøvesvarene. Legen var enig i "selvdiagnosen" min, men hun må jo teste med blodprøver og så henvise videre til gynekolog. Dessverre ser det ikke ut til at samboeren min hverken forstår hvor bekymret jeg er, eller hvor alvorlig dette er for meg, og for oss. Han nekter å tenke på alternativer, eller innse at det i det hele tatt kan være et problem, før han ser det svart på hvitt... Jeg må nok vente til jeg får svar på blodprøvene, og så må jeg be han om å ta stilling til hvor mye han ønsker seg barn.

 

Nå sitter jeg her da, har sovet utrolig dårlig i helga. Prøver å omstille tankegangen min til at det ikke blir barn på flere år enda. Hadde håpet at vi kunne planlegge i allefall en "skjer det så skjer det" fase, der vi ikke bruker prevensjon, men heller ikke går på eggløsningsstimulerende midler. Med mine menssykluser er det jo ikke sannsynlig at jeg har eggløsning mer enn 1-2 ganger i året, sa legen min, men det fatter ikke sambo... Det var han ikke klar for enda, og det må jeg nok bare respektere.

 

Han vil ha sikre svar. Men jeg kan jo ikke gi noe annet enn sannsynligheter, for en vet jo aldri noe sikkert før en prøver...

 

Er det noen som har oversikt over hvordan fruktbarheten synker etter ~25 års alderen og utover, samt fruktbarheten hos de med pcos og sannsynligheten for å bli gravid ved hver eggløsning? Skal regne litt på det tenkte jeg, og gi han "fakta".

 

Huff, det har vært en tung helg... Jeg spurte han hva han tenkte om legetimen og sånn. Og han hadde ingen tanker. Ingen tanker??? Går det virkelig an??? Han er vel bare slik... analyserer ikke så mye som meg... Han var redd for at vi kom til å krangle framover, men det skal jeg ikke gjøre. Jeg er bare redd for hva jeg kommer til å gjøre dersom somlingen hans fratar meg sjansen til å bli gravid, fordi vi venter for lenge...

 

Og så tror han at jeg ønsker meg barn fordi venninnene mine begynner å få barn! Han ser det visstnok på meg ver gang vi møter de... Men hva skal jeg gjøre da? Ikke la meg påvirke av småbarn rundt meg? Ikke bry meg? Det går jo ikke... Og prøvde å si til han at jeg har ønsket meg barn i mange år allerede, totalt uavhengig av om andre får barn. Tror ikke han trodde helt på meg...

 

Fra nå av, om vi får spørsmål om barn, så kommer jeg ti å svare at "DET har ikke jeg noe kontroll over!" Mange tanker her i dag, godt å få ut litt...

[Miss Misantrop]

Det aa onske seg barn fordi venninner onsker seg barn er helt biologisk naturlig. Venninners barn stimulerer til og med egglosning. Men jeg forstaar jo godt hva han og du mener. Hadde vaert fint om to mennesker som er glad I hverandre ville det samme til samme tid. Dessverre er det jo ikke sann I det virkelige liv. Du har like mye rett til aa onske deg barn som han har til ikke aa onske seg. Skulle ofte onske at gutta ikke fortalte saa hoyt til alle vennene sine at de ikke onsker seg barn, for naar ulykken er et faktum og barnet kommer er det alltid en eller annen som prater over seg saa barnet horer det. Kanskje greit naar man har blitt tennaaring men ikke 6-7. Lykke til du er ikke alene, fatt mot ogsaa faar vi haape vi finner ut hvordan man kan faa en mann babysjuk paa entotre.