Unger, jobb og kontantstøtte

[En engel i mitt hjerte]

Jeg har tre barn (og en i vente), og har vært så heldig å fått være hjemme med de to eldste til de var tre år, takket være kontantstøtten. Jeg valgte da å prioritere ungene framfor jobb. Det var mitt og farens valg, og vi har ikke angret ett sekund. Pappa'n var med å etablere eget firma i denne perioden, og siden jeg var hjemme gjorde dette denne perioden enklere. Jeg hadde full kontroll hjemme. Når faren kom hjem om ettermiddagen så var alle huslige gjøremål unnagjort og vi kunne kose oss sammen, og oppleve masse spennende. Vi hadde mindre penger, men det var verdt det i opplevelser.

 

Ungene fikk en flott start på livet. Masse omsorg og kjærlighet. Vi lærte en masse av hverandre, og vi fikk ta del i de første viktige årene i livet deres. Jeg hadde det kjempefint, og følte ikke at jeg ofret jobben min. Dette var mitt nye liv, og jeg elsket det! Da barna ble tre år, var det barnehage og fulltidsjobb igjen.

 

Vi fikk senere ett barn til. Jeg var også denne gang hjemme i permisjonstiden. Hovedgrunnen var at faren fortsatt hadde eget firma, og hadde ikke mulighet til å bare forlate jobben i flere måneder.

 

Men etter at permisjonen var ferdig gikk jeg tilbake til jobb (fulltid). Minstemann måtte i barnehage - 11 måneder gammel. Jeg syntes det var forferdelig å gå over til å se ungen fra halv fem til sju. To og en halv time er tiden vi får sammen nå. Og i løpet av den tiden skal vi foreldre lage middag til en familie på fem, delta i leksearbeidet til de to største. To ganger i uka er de to største på trening, dvs at en av oss ikke ser minstemann disse dagene. De to største er på SFO til halv fem, og legger seg åtte. Det blir ett forferdelig stress. Det blir til at vi må hive i oss middagen, slik at ungene får begynt med leksene. Lek med venner er ett IKKE tema midt i uka. Det går bare ikke.

 

Jeg stiller meg daglig spørsmålet: Er det verdt stresset?

Familieliv og kos eksisterer ikke. Alt er en kamp om tid. Ungene får ikke utfolde seg. Vet ikke hvor mange ganger i uka jeg må si nei til de to største når de vil finne på noe, rett og slett fordi vi ikke har tid. Hvordan kan vi knytte bånd, og oppdra ett barn vi ser to og en halv time hver dag (inkluderet middagstid, leksetid og legging.)? Jeg bare spør!

 

Jeg har en utfordrende og godt betalt jobb. Jeg har vært yrkesaktiv i 14 år, og er som dere da skjønner ikke akkurat ung. I dag er det forventet at jeg skal prioritere jobb, plasere ungene i SFO/Barnehage. Det er forventet at jeg skal jobbe overtid når det trengs, og jeg skal stille på dugnader her og der. Jeg skal delta på møter og gi 100% på jobb til enhver tid. Jeg burde jo i tillegg ta bussen, for det er jo synd å skam å kjøre bil. Å levere unger her og der burde foregå med buss... Vi bruker 1 time hver dag i bil for å hente å levere unger, og så komme oss på jobb. Skulle vi tatt buss, hadde det tatt minst dobbelt så lang tid.

 

Er det bare meg som synes dette høres sprøtt ut. Dette er jo realiteten for de aller fleste yrkesaktive foreldre i dag. Har dere noen gang spurt dere selv om hva dette stresset gjør med ungene. Jeg har ingen klager på barnehage og SFO. Dette er supre tilbud, som gjør hverdagen mulig å gjennomføre for folk. Men jeg stiller meg likevel spørsmålet: er det riktig å la andre voksne ta seg av barnet du har satt til verden, for at du selv skal få jobbet i drømmejobben. Hva slags forhold vil du og barnet ditt ha når det blir tenåring? Når du ALDRI har hatt tid til barnet.

 

Drømmen min er å jobbe deltid. Slutte tidlig, kunne dra hjem og hjelpe ungene med lekser, lage middag, vaske og rydde (selvsagt i samarbeid med min samboer). For så å ha tid til å gjøre ting sammen med ungene som gjør at vi knytter bånd og gjør at vi lærer hverandre å kjenne. Men det er FY i dagens samfunn. Jeg er da en latsabb som ikke gjør nytte for meg i samfunnet, og som blir sett ned på. Sånne som meg prøver politikerne å utrydde. Stikker alle mulig kjepper i hjulene for å hindre at jeg skal kunne sette ungene FØRST!

 

[mamma til twins]

Tidsklemma er ingen spøk nei. Kjenner godt til den.

 

Flere av mine venner/arbeidskolleger løser dette ved at en av foreldrene bringer mens den andre henter ungene. Dvs at den ene tar morgenstellet, mens den andre tar middagslagingen og leksegjøring på ettermiddagen. Slik blir det ikke så lange stressende dager på ungene.

 

 

[Monique72]

Åh gud så enig jeg er med deg..... Det er til å grine av ( Akkurat som jeg skulle sagt det selv.

[UpsyDaisy]

Jeg er så enig med deg! Kariere har aldri vært viktig for meg, men har fått meg en utdannelse likevel. Drømmen har alltid vært å stifte familie -og kunne få lov til å tilbringe tid med barna våre.

[En engel i mitt hjerte]

Men det blir jo ikke mindre stressende for ungene likevel. De må jo likvevel tilbringe tiden fra halv åtte til halv fem i barnehage / SFO, og når de kommer hjem, så må jo vi forldre både lage middag og hjelpe til med lekser, og samtidig ta vare på familiens minste. Det blir jo uansett ikke kvalitetstid.

 

Vi deler oss opp om morran. Far ordner mat og mor ordner ungene. Vi må dele på levering og henting uansett, fordi barnehage og skole ligger på to forskjellige steder, og for å rekke jobb må vi dele på dette uansett.

[mine små alver...]

Fullstendig enig med Hi. Veldig bra skrevet!!!! du får sende et eksemplar av innlegget ditt til div avise.Regjeringen hadde heller ikke hatt vondt av å lese dette!!! =)