Svigermor snakker aldri om babyen

[Anonym bruker]

Min kjære er hennes eneste barn. Helt siden vi fortalte om graviditeten i uke 10 har vi reagert litt på at moren hans sjelden nevner eller snakker om babyen. Vi tenkte først at hun kanskje avventet til litt senere med å glede seg i tilfelle det skulle skje noe. Men nå i uke 25 snakker hun fortsatt ikke om babyen. Skulle tro at hun gledet seg litt når det er hennes første barnebarn. Hun spør hvordan formen min er osv, men hun snakker altså aldri om babyen og forventninger rundt det. Det syns jeg er rart, for med mine foreldre snakker vi masse om hvordan vi tror babyen blir, navn osv.

 

Jeg har nesten mistanke om at hun er misunnelig på oss. Hun ble forlatt av den biologiske faren til min kjæreste før fødselen. Virker nesten som at hun ikke tåler å se at vi gleder oss sammen og er lykkelige pga graviditeten. Det begynte jeg å få mistanke om da vi hadde vært på ultralyd og kom lykkelige på besøk til henne med bilder og planer om å lage album til babyen. Fikk et par kommentarer som var ganske spydige, ingen entusiasme. En annen gang hadde vi fått masse utstyr av noen kjente og fortalte entusiastisk om hvor heldige vi var som hadde fått så mye. Fikk bare noen sure grynt og en spydig kommentar om noe av utstyret.

 

Hvordan er deres foreldre og svigerforeldre? Jeg begynner egentlig å få et ganske anstrengt forhold til henne, for jeg syns dette er merkelig oppførsel. Ikke misforstå meg, mener ikke at hun skal snakke om babyen hele tiden og sånn, men syns bare det er så rart at hun ikke viser interesse.

[Anonym bruker]

kan hende det har skjedd henne nok som dere ikke vet om?!

kanskje hun har mistet sent i svangerskapet eller noe liknende?

kanskje sønnen hennes kan ta det opp med henne på to manns hånd?

 

[Anonym bruker]

Ja vi har tenkt litt på at han skal snakke med henne, særlig de siste gangene det har vært rar stemning når vi treffes. Men det har aldri blitt noe av, og basert på tidligere erfaring så kommer hun ikke til å si hva det er, hvis det er noe som plager henne. Tanten hans har også fortalt at hun aldri snakker til resten av familien om at hun skal bli bestemor. Hun hintet om at det kunne skyldes det at hun ble forlatt av faren til min kjære og nå synes det er vanskelig å se oss så lykkelige og sammen om dette.

 

Har forståelse for at det at vi skal ha barn kanskje vekker vonde minner eller noe, men syns ikke det unnskylder sånn oppførsel overfor oss.

[Smånetta 14.mai]

Kanhende det ripper opp i gamle sår. Synes du skal prate med henne, og i hvert fall at samboeren din bør gjøre det.

Min svigermor hadde et ganske heavy traume da hun ble forlatt av mannen sin gjennom 23 år da min kjære var liten. Mannen hennes var mye utro og til slutt bare stakk han av med ei dame han hadde smelt på tjukka.

Hun har ikke snakke så mye om dette i mange år, men på julaften brast demningen overfor meg, fordi hun er så stolt av at sønnene hennes er så rettskafne. Da sa hun at hun ble psykisk syk den gangen og nok ikke skulle hatt ansvaret for den yngste en liten stund.

 

Nå har en av venninnene hennes gjort det samme mot sin mann, og hun fortalte meg i dag at hun har problemer med å snakke med den venninna fordi hun bare ser eksen sin og opplever mye av de samme følelsene.

De kan jo være en paralell. Tenk som hun har gledet seg til å få barn samtidig som hun har slitt med at hun ble forlatt, hatt skyldfølelse overfor barnet osv. Det er sikkert vanskelig å slippe de følelsene nå og ta del i deres glede.

[Gjest]

Kanskje hun tar en ting av gangen? Hun spør om formen din og er jo dermed litt opptatt av graviditeten. Kanskje hun lever litt mer i nuet enn dere? Blir litt drøyt å påstå at hun er misunnelig på dere. Det var jo tross alt hun som fikk oppdra barnet til den som gikk fra henne... man savner ikke en kjæreste så lenge etter, da er man jo bare psyk:)

[Anonym bruker]

Enig med den som skrev over meg her...er det ikke litt hardt å ta i å kalle henne misunnelig...?!

Svigermora mi har aldri opplevd å bli forlattt o.l. av sin mann, men allikevel er verken hun eller mannen hennes spesielt opptatt av å snakke om babyen, de spør en sjelden gang om hvordan formen min er, men ikke noe mer...

[Anonym bruker]

Det kan jo hende at hun gleder seg i det stille, men er redd for å binde seg for mye til barnet før hun ser at alt går bra. Skal se hun blir verdens beste bestemor når barnet har kommet. Håper i alle fall det går bra med dere - det er ikke så gøy å ikke ha et godt forholdt til sin svigermor. Det er ikke alltid svigermor og jeg er enige verken om barneoppdragelse eller annet, men det skal man jo heller ikke forvente.

[byjenta]

Kan jo være at hun er redd for å skape forventniger i tilfelle det skal gå galt. Kannskje hun ikke helt tør å glede seg.

 

Min svigermor hadde det sånn at hun ikke ville kjøpe noen gaver til babyen før jenta var født. Selv til jul bare to måneder før termin fikk vi ingen babygaver av henne, men MASSE av mine foreldre. Men så fort datteren vår kom strømmet gavene inn fra henne også.

 

Er nå gravid med nr 2 halvveis i svangerskapet, og har allerede fått en babygave av henne...! :-)

[pusi og lille pusi:)]

æ har aldri vært borti ei bestemor som ikke virke spesielt gla for at ho skal bli bestemor... syns ho rett å slett behandle dåkker dåli.. når dåkker kommer til ho e så lykkeli å fortell om f.eks. ting dere har fått. så bør ho prøve å virke litt mer gla. d e tross alt sønnen hennes som ska oppleve livets største glede. æ ville ha mista interessen til å fortelle ho noe i d hele tatt om babyen når man bare får sånt til svar.. d e jo selvsagt deres onge å dåkker e jo så klart mer engasjert i babyen enn noen andre..

 

må jo være tonkt for samboern din at mora ikke vise nesten d spor av interesse for babyn.. håpe d årdne sæ.. værtfall til ongen kommer..

[Anonym bruker]

Kanskje litt feil av meg å bruke ordet misunnelig. Men det jeg mente var at det virker som om det kanskje ripper opp i ett eller annet når hun ser at vi planlegger barn sammen. Kan tenke meg at det ikke var lett å være ugift og gravid på 60-tallet, og i tillegg stikker mannen av.

 

Kan hende dere har rett i at hun gleder seg og viser mer entusiasme når barnet et født, har trodd at hun bare er avventende selv. Men jeg skjønner ikke hvorfor hun kommer med spydige kommentarer når vi har vist entusiasme.

[Gjest]

Det KAN være et aspekt til her som ikke er blitt nevnt.

(det er slett ikke sikkert og ikke tenk for mye på det men vil likevel nevne det)

 

Du er sammen med veslegutten hennes, noe som har gått greit så langt har jeg skjønt. Men nå blir han selv pappa, hun vil ikke være hovedpunktet i livet hans lengre. (noe hun faktisk har vært selv om han er sammen med deg, for kjærester kan man "bytte ut", ikke mødre!)

Så det kan være at hun bekymrer seg for hvordan fremtiden med et barn blir og hvorvidt hun kommer til å beholde sin del av oppmerksomhet og kjærlighet fra sønnen. Det er ikke lett å være svigermor, og ei heller å bli bestemor. Det er nemlig veldig vanlig at det er mormoren som får ta størst del i ting da hun og datteren naturlig nok vil prate en del om dette sammen. Noen svigermor ikke får delta i siden gutter ofte ikke er like ivrige på alt fra symptomer til fødsler;)

 

Men ha det i tankene, at det kan være vanskelig for damen å skulle "miste" sønnen fullstendig til deg og deres kommende barn.

Og når barnet kommer vil jeg tro at hun vil være kjempeglad for alt hun kan få delta på, husk å spørre henne, ikke sikkert hun tør/vil trenge seg på heller og man skal ikke glemme henne oppi det hele selv om det er veldig lett. Hun kan og kommer nok til å være en kjemperessurs for dere!

 

Lykke til med henne, det ordner seg nok:)

[laroos]

Nå vet ikke jeg alderen på svigermoren din, men noe av det du beskriver, minner om min svigermor. Hun er i slutten av 60-åra, og hun er heller ikke så opptatt av babyen, men mer av hvordan det går med meg. Men jeg tar det ikke ille opp - jeg har skjønt at hun faktisk er veldig spent, og litt redd, og hun vil liksom ikke 'ta av' før ungen er født sånn i tilfelle. Jeg tror det er ganske typisk for hennes generasjon og bakgrunn å virkelig glede seg først når ungen er født. Hun var ivrig etter å få vite kjønnet, så hun har nok noen prosjekter på gang - men jeg synes ikke det er så viktig at hun snakker om babyen så ofte. Vi har et godt forhold selv om hun er litt tilbakeholden.

 

Men det er jo tydelig at din svigermor sliter med litt mer enn en generasjonsforskjell, da. Du har sikkert rett i at hennes forhistorie er med på å prege interessen hennes. Kanskje tør hun ikke helt vise hva hun synes, og føler det tryggere å holde avstand (at hun har vært litt spydig og småsur kan jo tyde på at hun ikke helt vet hva hun skal si og gjøre?). Håper det ordner seg når ungen er født! Gjør i alle fall ditt beste for ikke å forverre forholdet nå mens du er gravid.

[Gjest]

Sånn var svigermor mot meg også, ved 1. svangerskap. Ville ikke prate om det, og hvis hun sa noe, så sa hun "ikke ta gledene på forskudd".

Grunnen til at hun sa sånn, er fordi sambo ble født over 2 mnd. for tidlig. Han ble døpt med en gang for de trodde ikke at han ville overleve, så hun klarte ikke å slippe ut gleden av å bli bestemor før hun faktisk så babyen for første gang. Nå er hun helt tussete etter han : )

Jeg skjønte jo at det måtte ha noe med at sambo ble så for tidlig født, så jeg tok det ganske så med ro at hun ikke viste noen glede. Litt verre for dere som ikke skjønner grunnen.

 

Hun har pratet litt mer om sv.skapet denne gangen, hun virker litt mer avslappet nå.

 

Mulig det er noe som dere ikke vet om, kanskje hun er redd for at noe kan skje i sv.skapet ? Jeg tror jeg ville latt være å prate så mye om sv.skapet foran henne, la hun fordøye det. Og når babyen kommer, se hvordan hun oppfører seg da. Viser hun ingen glede da heller, så burde dere kanskje ta en prat med henne : )

[2 fine små]

En annen ting vi ikke maa glemme er at den generasjonen faktisk ikke snakket om ting paa samme maate som vi gjoer. Det er en helt annen grense for hva man snakket om med - til og med - de naermeste. om. De gikk med omstendighetsklaer, de strikket kanskje litt i smug og stillhet, men det var ikke noe tema med babyer foer de var foedt.

 

Jeg merker ogsaa at min svigermor (og svigerfar) er forsiktige med reaksjonene, men jeg vet de gleder seg veldig uansett, for jeg kjenner dem saa godt. Men de sa rolig og med veldig forsiktige smil: "Aah, jaja, vi tenkte kanskje det" da vi fortalte den glade nyhet om graviditeten. Det er ingen kultur i den familien om aa vise spontan glede, saa jeg forventer ikke saa mye, uten aa vaere fornaermet over dette altsaa.

 

Husk, vi snakker online med andre i samme situasjon, om alt fra hemeroider, slim, sekret, underliv og you name it...hehe, mens de til noeds kanskje snakket med venninner om hvilke gardiner som ville vaere best for babyen, og saa laa jo vi og sov paa rommene vaare paa dagtid (i hvert fall 70tallsbarn) og ble ikke "plaget" mer enn naar vi skulle mates og skiftes paa, vi var jo ikke et kosetema for mange av moedrene vaare. I dag reiser vi land og strand og kloden rundt med de smaa, de er med oss paa musikkfestivaler med hoerselsvern fra Felleskjoepet, vi forsker paa atferden deres fra de er foedt og fedre viser foelelser for babyer og saa videre....

 

Det er en ekstrem forskjell paa aa faa barn i vaare dager og for 30 aar siden. Og det er en drastisk endring i hva som er greit aa snakke om av mellommenneskelige ting ogsaa.

 

Et bittelite forslag, som kanskje aapner henne: Kanskje du kan invitere til dialogene i stedet for aa vente paa at hun skal starte dem? Lettere for deg kanskje? "Du (svigermor), jeg gleder meg saann til at du skal bli farmor jeg, det blir saa koselig. Er det ikke rart aa tenke paa, at om bare noen mnd saa blir du nettopp det?" Eller noe som passer bedre for deg aa si, men som handler om hvor spennende DU synes hun er i hele kabalen.... Du trenger ikke vente noe der og da, men "gi" henne denne rollen naa, i svangerskapet og si at du ikke forstaar de som bare er hos sin egen mor (mormor til barnet) med babyene, du synes det er saa underlig med de som ikke er like mye hos farmor osv.

 

Uansett, lykke til, svigers er og blir alltid et mysterium.

 

Enig med hun over her, som ser den litt Freudianske siden av saken, at svigermor synes det blir litt "inntreden" at en annen kvinne skal foede HENNES egen soenn sitt barn, hehe......den har jeg kjent fra svigermor, ikke angaaende barn, men da jeg ble en del av livet hans, hjelpe meg som hun skulle "hjelpe til" som om vi var smaa barn, til et nivaa hvor vi maatte gi beskjed og hun maatte komme paa besoek som vanlige gjester gjoer, ikke ta med mat, gaa rundt og vanne planter og toemme soepla og vaske opp naar hun var der..... =o) Hehe, mimre mimre, morsomt, jeg laerte henne til og med uttrykket "mambo" som er en saann gutt som egentlig ikke har kuttet helt navlestrengen fra moren sin, som bor for lenge hjemme og aldri faar blitt en mann fordi hun konstant behandler han som en gutt(ebasse)

 

Jaja, laaaaaaaaaangt dette, god soendag folkens!

[Anonym bruker]

Kan hende dere har rett alle sammen. Det er nok sikkert en kombinasjon av flere ting som er nevnt. Takk for at dere gidder å svare.

 

Vi får bare se hvordan det blir fremover. For meg så er det egentlig ikke så farlig, bortsett fra at jeg blir helt oppgitt over noen av kommentarene. Tror sambo syns det er litt synd at hun aldri snakker om det. Han setter veldig pris på at andre viser interesse for at han skal bli pappa. Han har f eks nevnt at han syns det er så hyggelig at faren min nevnte babyen som skal komme da han utbragte en skål i et juleselskap. En gang jeg var på kontroll spurte hun etterpå om alt var normalt. Sambo fortalte da at han hadde vært med på kontrollen og at vi hadde meldt oss på svangerskapskurs, men hun var helt avvisende til å høre om det. Tror han hadde lyst til å fortelle om det, og at han prøver å forberede seg til fødselen og har mye tanker rundt det.

 

Kanskje jeg analyserer situasjonen for mye og at det egentlig ikke er noe problem, men jeg syns bare det er litt merkelig. Som sagt så får vi bare se an hvordan det blir. Vi prater heller ikke mye om det foran henne eller andre som ikke spør og er interessert. Men vi har prøvd å fortelle litt til henne, for min mor sa at det er viktig å involvere farmødre da de ofte føler seg tilsidesatt.