Hvilke utfordringer er de største for deres del?

[Anonym bruker]

Klikka på linken nedenfor her som omhandler hvordan fortelle stebarn at det er slutt.

 

Synes temaet er fryktelig interesant,og fikk meg til å tenke på dette med stebarn, fordi jeg har lest at den såkalte "nyfamilien" som ofte består av mine, dine og våre barn, i utgangspunktet har mange flere utfordringer underveis enn den såkalte kjernefamilien. Dette er forsåvidt ikke noe nytt, iallefall ikke for meg, og regner med de fleste av dere også kjenner seg litt igjen i denne beskrivelsen.

 

I den samma studien som nevnt ovenfor, er det visstnok langt flere skilsmisser og samlivsbrudd i nyfamilier enn i kjernefamilier. Nok en gang blir jeg IKKE overrasket over dette, selv om det er dyster lesing.

 

Nå har jeg vært her inne en del det siste året, og mange av dere tror jeg er veldig oppegående, snille og gode stemødre. Alle som er stemødre møter utfordringer. Derfor bli jeg litt nysgjerrig, og tillater meg å stille følgende spørsmål til de av dere som synes det kan være litt slitsomt å være stemor iblant:

 

- Hva er det som gjør at du synes at det er vanskelig å være stemor iblant?

 

- Hvis du sliter i forholdet ditt, hva er de viktigste grunnene til at du har det slik?

 

 

[tinderella]

heisann...

 

det vanskeligste med å være stemor må vel være at barna hans er såpass store at jeg føler jeg har zero privatliv mens de er her. Alt blir videreformidlet til biomor. Resultatet er at jeg om mannen min nesten ikke snakker med hverandre mens de er her. Jeg ER glad i stebarna mine, men jeg vet ikke om jeg noensinne kommer til å bli vant til at barna hans skal sitte nesten oppi oss (vi har de 50%) for å få med seg noe som helst av interesse. Barna hans er vanvittig nysgjerrige! Har de virkelig noe med hva jeg til enhver tid gjør, hvem jeg er sammen med, hvem vennina mi er kjæreste med? Vi bor på en liten plass, og barna hans er oppdatert på det aller meste, takker være sin mor som er sladderhøne nummer 1 i bygda. HJELP tenker jeg noen ganger. Jeg har faktisk ikke lyst til å fortelle de noe som helst, fordi da vet jeg at neste dag er alt på bygda! Hvis jeg skulle dra fra mannen min, så ville dette være en av grunnene. Men vi har det egentlig ganske bra, sånn jamt over. Jeg er glad i barna hans, de er glad i meg. Og da må man vel heller fokusere på de gode stundene tenker jeg

[Anonym bruker]

Jeg kjenner meg veldig igjen i beskrivelsen fra dette studiet.

 

Har ingen barn selv, men vi prøver å bli gravide nå.

Har en stedatter som er snart 12 mens jeg er "bare" 24, så aldersmessig er vi jo nærmere søsken enn mor og barn.

På grunn av dette synes jeg av og til det kan være vanskelig å "finne min plass" i den betydning at det er ikke alltid like enkelt å "sette på plass" ei jente som er så stor, spesielt ikke ettersom vi treffes bare annenhver helg. Det er ikke det at hun ikke hører etter hvis jeg sier ifra til henne, det er heller mer at jeg føler et slags ubehag over å skulle "bestemme" over henne. Sambo har et veldig godt forhold til henne, og jeg kommer godt overens med henne selv også, så vi har det jo stort sett bra, men ja... kan være vanskelig å innta "oppdrager-rollen" for henne.

[Anonym bruker]

Nå er jeg kanskje i en litt annen situasjon enn endel andre her, for vi har hovedomsorgen for stebarna mine. Stebarna mine er hos moren sin annenhver helg, og resten av tiden er de hos oss. Jeg synes det fungerer veldig bra, og jeg elsker stebarna mine av hele mitt hjerte. Det vi imidlertid har av problemer er mer av praktisk art: som f.eks at mor roter bort klær som barna skal ha med seg på skolen på mandag når de har vært hos henne i helgen (regntøy, boblebukser, votter etc.) Også blir jeg ofte sår på barnas vegne, hvis du skjønner. Når barna blir skuffet av mor; at hun lover ting hun ikke holder, glemmer bursdager de er invitert i, skaffer barnevakt HVER helg de er hos henne, inkluderer dem i voksenproblemer, ikke tar dem til lege når de er så syke at de burde vært der, etc etc... Selv om barna absolutt har en oppegående far, er det vanskelig å ikke være den som kan ta opp ting med mor. For som stemor har man en rolle som noen ganger kan komme litt i "klem". Man skal yte omsorg og kjærlighet (for det er det eneste riktige sånn jeg ser det - man MÅ inkludere seg!), men man har egentlig ikke krav på noe i retur; men kan ikke kreve å få samvær med barna skulle det bli slutt med pappa'n, det er heller ikke stemors plass å diskutere barneoppdragelse med mor, stemor kan heller ikke kreve å få være med til mekling dersom samarbeidet med mor skjærer seg, dermed tror jeg ofte stemor brenner inne med mye frustrasjon over ting det hadde hjulpet å snakke direkte med biomor om, det er hvertfall min opplevelse. Jeg valgte å gå si samtale alene med en familieterapaut for å få snakke om mine frustrasjoner uten å måtte bruke mannen min som søplebøtte/terapaut. Mannen min og jeg har et fantastisk samarbeid og jeg får være delaktig i alle avgjørelser som gjelder barna han har fra før. Det setter jeg stor pris på, samtidig som jeg mener det er den eneste måten å få det til å fungere på for alle parter. Velger man å starte ny familie må man la den nye forelderen slippe til. Vet ikke om det var svar på spørsmålene dine men... Det er slik jeg opplever det å være stemor.