Hvordan forholde meg til ustabil sambo ?

[Anonym bruker]

Hei !

Trenger noen råd her. Ble i vår sammen med verdens skjønneste mann. Godt voksen og reflektert ( trodde jeg). Ting gikk fort, og han flyttet etterhvert inn, han hadde et enormt ønske om egne barn, og pga bla alder var det ikke så mye å vente med... jeg ble raskt gravid etter dette og alt var bra...

Jeg var mye syk i starten av graviditeten ( sov, spøy og gikk ned 7 kg..). Hadde da ikke det store overskuddet til at vi gjorde særlig mye sammen. Han har lang reiseveg til jobb i tillegg til en hobby som tar MYE tid utenfor hjemmet. Denne fordypet han seg mer og mer i denne perioden. Da jeg så var 18 uker på veg begynnte han å trekke seg mer om mer unna når han var hjemme i tillegg. Formen min var da bedre så jeg merket også mer at han var mye borte, begynnte å komme hjem i 24-2 -tia om natta, venta med å legge seg om han merket at jeg fortsatt var våken, dro tidlig, borte hele lørdag og søndag, var etterhvert kun hjemmom for å sove noen få timer hver natt...

Forsøkte snakke med ham, men han var da brått kjempesint på meg... alt jeg gjorde var feil, jeg var kontrolerende ( ja ringte en gang på mob når han ikke var hjemme fra jobb eller jeg hadde hørt noe fra ham kl 24, han har vanlig kontorjobb.. var engstelig..) dette ble brukt mot meg gang på gang..

Det utviklet seg videre dit at om jeg ringte og det ikke passet ham vedr noe fikk jeg medlinger om at han ikke kom hjem om natta pga meg...

Jeg ble kjempesliten av det her, sår og gravid... sa etterhvert at han fikk gjøre som han ville om han som her eller ikke.. etter det sluttet han å sove her...dette var like før jul..

Nå er han innom av og til, henter litt klær etc. sier han sover her og der... ser han er sliten, dratt og med mørke ringer under øynene, har sagt han bare kan komme tilbake når han vil og at vi kan forsøke finne ut av det...

Det går imidlertid veeldig opp og ned.. fra den ene dagen til den andre, får medlinger om at han er glad i meg.. så om at det beste var at jeg tar abort, han vil ikke betale bidrag.. ( vel, abort er ikke noe valg engang, var over 20 uker første gang det kom opp, vi var to om å planlegge denne graviditeten). Så at om jeg får barnet skal han ha daglig omsorg fra dag 1. .. jeg kan pumpe meg .. han kan skaffe seg en au-pair... masse tull som ikke er realistisk i det hele tatt. Mener noen er ute etter å ta ham og at disse vil forsøke få meg med på det... KUN opptatt av seg selv og sine problemer/versjon av saken, da jeg fikk blødninger og skulle ta det med ro var det mitt problem.. han hadde jobb og hobby og ta seg av.. ( ja jeg har også full jobb og en datter fra før som trenger moren sin...)

 

SPØRSMÅL:

Ser han er nedkjørt og trenger hjelp ( noe han ikke vil, nekter familevernkontor også).

Men : hvordan bør jeg forholde meg til dette ? Ønsker jo gi ham alle muligheter til å bli en god far til babyen, han kan jo også trenge en far...men hva bør jeg ev. gjøre for å "få han normal" igjen ?? for å finne en måte vi i det minste kan samarbeide om barnet om. Ønsker meg jo den gode kjæresten tilbake også...

 

Blir det bedre/ værre av at jeg er åpen og ikke "avskriver" ham helt ? ( har selvfølgelig hatt et par episoder hvor jeg har sagt hva jeg har ment av frustrasjoner "rett fra levra" men holder meg ellers etter beste evne rolig... ( utrolig hva slags krefter man har som gravid..selv om det sliter noe vanvittig..)

 

[Anonym bruker]

Dette høres ikke bra ut....Synes du skal kontakte familievernkontoret selv om han ikke vil være med. Kan hende de kan hjelpe deg i forhold til evnt brudd, rettigheter, økonomisk hjelp etc. Kan jo også hende han ombestemmer seg senere og vil være med, så kan dere kanskje få par-rådgivning? For øyeblikket synes jeg du bør kutte han fullstendig ut og konsentrere deg om deg, dattern din, og nurket i magen. Han kan ikke være en god far/kjæreste så lenge han nekter å ta imot nødvendig hjelp. Han har åpenbart problemer... Tror forresten ikke han får omsorg for barnet, og i allefall ikke hvis han ikke er med på megling/rådgivning.

[Clue]

 

Det høres ut som det er psykiatri inne i bildet her. Vet du om han har hatt psykiske problemer før, evt om han har noen diagnose?

 

Han burde åpenbart hatt hjelp.

[Anonym bruker]

Takk. Rettigheter etc er greit, har vært alene lenge før han kom inn i bildet så der er jeg (rimlig)oppdatert, vet at han ikke har noe å fare med i forhold til en ev omsorgssak heller - tok det med mest for å forklare hvor på "jordet "han er i forhold til babyen.

Utfordringen min er vel mest i forhold til om jeg skal kutte ham HELT ut, si jeg ikke ønsker NOEN kontakt ( frister innimellom ja), om jeg bør finne en mellomting for å forsøke sikre meg noe støtte fra ham i forbindelse med fødsel og den første tiden etter¨på, eller om det er noen vits i å forsøke få ham tilbake som fungerende kjæreste/partner...

 

Ønsker jo selvfølgelig et godt forhold som alle andre, ev som en nestbest at han på en eller annen måte kan stille opp som far til babyen og i hans liv videre...

 

Vet bare liksom ikke hvordan jeg skal få til det siden han er så ustabil... redd for at de minste "krav" eller press fra min side skal få ham til å melde seg helt ut av babys liv videre... skjønner ??

( dette blir veldig rotete, .. det er desverre sånn livet mitt er om dagen )

[Anonym bruker]

har diskutert med en psykiater i omgangskretsen min ja, han hadde oppfatning av et par diagnoser... ikke noe koslig , men han er jo pappan til babyen da ...

 

Han anbefalte forøvrig også familievernkontoret som en "innfallsvinkel" for å få ham til å snakke med noen profesjonelle... har derfor forsøkt meg en del på dette men han nekter plent...

[-Hengebuksvinet-]

Så jeg tror du bør kutte han helt ut, hva angår å være samboer og kjæreste. Har man barn sammen, må man enten være sammen eller ikke. Og ingen barn har godt av en så ustabil bosituasjon, som du beskriver. Selv om han skulle angre seg, hadde jeg tvunget han til å søke terapi, før han fikk slippe inn i varmen igjen.

 

Du har vært alenemor før, og da forbauser det meg at du nøler sånn med å bli det igjen. For da har du jo allerede sett hvor godt man klarer seg alene, og at det gir overskudd og energi å komme seg ut av et elendig forhold.

 

Jeg hadde videre tatt kontakt med familievernskontoret, og fått dem til å kalle han inn til samtale (sammen med deg). For uansett om dere blir sammen igjen eller ikke, trenger dere å finne ut av ting. Og kanskje kan dette bli en innfallsvinkel til behandling av problemene hans også.

 

Lykke til, og ikke vær naiv. Du har først og fremst ansvar for deg selv og barna. Ikke la han dra de små og uskyldige barna ned i dritten.

[Anonym bruker]

Hei ! er vel dette jeg lurer på ja. Joda, vet jeg klarer det selv men nettopp fordi jeg har vært alene i maange år er det ekstra tøft å skulle gå inn for det igjen, spesiellt siden jeg er gravid- vet jo litt hva jeg går til denne gangen. Både mht til krefter til å ta meg av en nyfødt 24/7 samtidig som ei stor skal følges opp og kjøres mv.. og i forhold til følelsen av å mislykkes igjen... sitter nok hardt innne den også.

Noe av forskjellen for meg denne gang er også det at han er så ustabil- er redd for at det blir lite "nytte av ham" om jeg blir alene- han flytter fort på seg og skifter venner som.... ikke noe godt tegn, jeg vet, men vil så gjerne at babyen også skal ha en far ( samarbeidet med eldste sin far går tilnærmet knirkfritt, nesten så man vurderer å ta ham tilbake når jeg ser det alternativet her;-)))) ( stooor spøk ! ) .

[Anonym bruker]

det kan høres ut som om han er psykisk syk, spør du meg. Paranoia er en blanding av førfølgelsesmani og stormannsgalskap. har man urimelige og vedvarende vranforestillinger som å bli overvåket som han hevder at han blir, kan det jo tyde på paranoia..?

og at han snakker veldig mye tull og om ting som er svært urealistisk kan jo også tyde i den retningen. det er jo det folk gjør når de er psykotiske..

hadde jeg vært deg ville jeg snakket med en lege om det.

er han syk, trenger han hjelp. er han helt frisk, er han ikke noe å satse på..

ønsker deg masse lykke til!!

 

[Anonym bruker]

Kjære kommende mamma. Du må virkelig begynne å fokusere på deg selv! Ta vare på deg og de som faktisk er avhengige av deg - nå.

Jeg har ikke lest alt her, men ser at du tar altfor mye ansvar for en mann som slett ikke er klar til å bli pappa. Han har heller ikke respekt for deg, men manipulerer og trekker og drar i dine grenser.

Ja, ta kontakt med familievernkontor eller snakk med helsestasjon eller hvem som helst som kan hjelpe deg videre,- men alene!

Husk at du kan ikke elske noen god - eller pålitelig.

Ønsker deg alt godt:)

[Anonym bruker]

jeg ville faktisk tatt vare på slike meldinger fra han, slik at han ikke har noen sak om han skulle lage trøbbel å prøve full omsorg. Jo han vil jo ikke få det når barnet er så lite samme hva men kan gjøre prosesse enklere og kortere.

 

En annen ting er at jeg ville nok flyttet for meg selv, må være slitsomt å lure på om han kommer idag eller ikke, hvordan humør han er hvis han kommer innom også videre. Betaler han for noe der dere bor idag? Hvis ikke kan du jo bytte låser og be han hente allt av sitt.

 

Tror at hvis du tar det steget så må han ta stilling til hva han vil, nå har han deg om han vil slik at allt er hans valg. Og det gir nok en makt følelse.Ikke viser han noen følelser for deg eller barnet heller, hvis han holder på sånn. Og er det ikke en sjangse for at han flyr hos andre Damer, eller menn for den sags skyld hvis han liker det.

 

Jeg syntes det er noe rart med oppførselen hans, kan han bruke stoff eller drikke mye alkohol, er jo helt klart at han har problmer ellers. Om han ikke vil ha hjelp så må du faktisk tenke på deg og barnet, er desverre sånn at man kan ikke tvinge en voksen person til å søke hjelp.

 

Noen ganger når man er glad i noen så må man sette hardt mot hardt.

 

Kontakt familevernkontor, selv om han ikke vil være med så er det greit for deg å ha noen å snakke med og be om råd. Tenk på deg selv, på babyn som kommer og på datteren din. Du kan ikke styre han så det er ingen vits å forsøke.

Han må ha hjelp, og du er ikke demn som kan gi det til han.

 

Og hvis han har vrangforestillinger om at noen er ute etter han og annet ville jeg være forsiktig med å være rundt han, de som har slike forestillinger kan plutselig bli farlige for både deg og barna da de kan finne på å tro at dere skal drepe han eller annet.

 

Kjenner faktisk ei hvor mannen hennes fikk vrangforestillinger og nesten drepte sønnen på 2 mnd da han var sikker på at sønnen drev å pratet til han og sa at han skulle ta livet av seg.

Spiller jo ingen rolle hvor teit vi syntes det er å tru sånt det er sånn vrangforestillinger er.

 

Mener ikke å skremme deg men ta det alvorlig.

[Anonym bruker]

Jeg er 100 % sikker på at han har en psykisk lidelse eller psykiske problemer. Dersom han ikke vil ta i mot hjelp så må du for barnas skyld kutte han ut. Dersom han vil ta i mot hjelp så er saken en annen...

 

 

[Anonym bruker]

Uffameg. I likehet med alle andre her inne, går jeg rett på konklusjonen at din samboer ikke er frisk. Mange av trekkene du beskriver, er ting jeg uhyggeligvis kjenner igjen hos min aller kjæreste, og jeg vet så inderlig godt at når han er på det sporet (verden er imot ham, ingen skal ta ham), nytter ikke fornuft. Hos "min" er dette heldigvis kun i forbindelse med sinne og veldig opphetede krangler (og for mye alkohol...) og forekommer sjelden.

Imidlertid virker det som om din samboer går langt lengre og snakker om konspirasjoner, samt at han gjør alvor av å gjøre det jævlig for deg. Du sitter tross alt der og er gravid, syk og alene mens han er ute og gir faen og er sint. Dette er bare ikke akseptabelt, sinnsykdom eller ikke. Jeg forstår at han sliter og at du lider på vegne av ham, men så ego som han er nå i sin totale dyrkelse av sin lidelse, kan ikke noe menneske som skal forholde seg til andre få lov til å være. Slik jeg ser det, har du to muligheter:

1. Kutte tvert. Bidrag må han tross alt betale, og du sier selv at det ikke er særlig fare for at du skal tape en eventuell sak om rettigheter. Dette er i mine øyne en veldig god idé, men jeg er ikke dummere enn at jeg vet at kjærlighet i blant er mer komplekst enn som så.

2. Stille krav/ultimatum. Du sier at du ønsker ham "normal" tilbake igjen. Antakelig er han sykere enn at det skjer uten hjelp. Uansett må han gjøre en innsats. Konfronter ham med at det å ha ham i livet ditt slik han er nå, er en total umulighet. Jeg synes ikke du skal etter beste evne holde deg rolig og la ham holde på, for mennesket er skapt slik at vi holder på så lenge vi får lov. Fortell ham at du elsker ham, og at du savner ham, men at et forhold mellom dere to ALDRI blir realitet hvis han ikke oppsøker hjelp. Hvis han ikke gjør det, må du lukke døren og innse at du (og deres familie) ikke er verdt nok for ham til at han vil gjøre den nødvendige innsatsen. Og da har du det langt bedre uten, for å benytte en velbrukt klisjé. Du trenger imidlertid ikke skrike og hyle, og få frem at du har tenkt til å jobbe MED ham, men poenget er at han må få et tydelig bilde av hva som er alternativene. Ønsker han å dyrke galskapen sin, må han gjerne gjøre det, men det blir alene.

 

 

Selvfølgelig skal du ikke leve slik du gjør nå! Jeg har ordentlig vondt av deg, og ønsker deg det aller beste i tiden fremover. Synes du tar det hele med godt humør, tross alt :-) Lykke til!

[Anonym bruker]

Hei Hi her igjen. Tusen takk for mange svar ! Det er utrolig godt med bekreftelser på det jeg tenker og støtte for å "ta tak" uten for mye dårlig samvittighet. Ser jo selv at jeg går rett i fellea "forsøk elske ham frisk" mv..

Intelektuellt interesant da jeg tidligere har jobbet med kvinner som sliter med dette, det er noe annet å kjenne det på kroppen selv. VET jo godt at jeg kommer til å klare meg godt uten ham, trolig få det mye bedre ved å kutte strengt da han hele tiden kjører meg i berg-og dalbanen med manipulasjonen og problemene sine.

 

Sitter praktisk bra i det- fast god jobb, egen god bolig, godt nettverk, ressurssterk på alle områder, men ser at det er det psykiske ved å ta avgjørelsen vedr. videre kontakt på veiene av et barn jeg ennå har i magen som er beintøfft. Det er gapet mellom ønsker og planer fra jeg ble gravid og alt var bra til dagens situasjon og en fremtid med en psykisk syk barnefar jeg ikke kan stole på som gjør vanvittig vondt og som det er vanskelig å håndtere. Ting har kommet så utrolig skjevt ut, og med ingen selvinnsikt eller empati hos bf. blir situasjonen nærmest uholdbar. Hvor sliten jeg blir/er i denne prosessen ser jeg vel ikke før jeg er ute av det hele..

 

Jeg er også usikker på hvordan ta en del "praktiske" avgjørelser: ta ham med på fødsel ? hva slags "pappapermisjon ved nedkomst "?, forsøke samvær/besøk her ? Kutte alt ?

 

Sitter med en del uavklarheter i forhold til hva JEG vil i forhold til dette. Vet jo hva jeg ønsker meg av en tilstedeværende kjæreste og pappa, men hva er relistisk ? Har en mistanke om at om jeg setter foten klart nok ned og ber ham holde seg HELT unna vil han faktisk gjøre det, ser at han har store problemer med mitt buskap som jeg har kjørt til nå med at jeg er glad i ham, gjerne vil ha ham her om han vil vi skal jobbe med ting osv.. han spør rett ut med jevne mellomrom hvorfor jeg ikke bare ber ham dra til h... er nok det han "venter på " og som har vært reaksjonsmønsteret han er vannt til fra før i sitt lange liv...

Dette holder meg også litt tilbake i forhold til babyens senere mulighet til å få et forhold til sin pappa, men det er kanskje en utopi uansett ??