Jeg har blitt en jojo-mamma!

[Gjest]

Sukk. Jeg har blitt en slik jojo-mamma som jeg hadde håpet jeg skulle slippe å bli. Så hvor stresset søsteren min var når hennes pode lærte seg nye triks, og tenkte at jeg skulle være roligere og mer avslappet. Men den gang ei!

 

Rekker knapt å spise maten min, for jeg må se etter hva for ugang småtten gjør. Enten er det stikk-kontakter eller skap eller planter han klår på.. Ellers så reiser han seg opp uten å komme seg ned igjen. og da er det vræl.

 

Uansett hvor mye sikkerhetsutstyr du bruker, så er du likevel litt nervøs for at de skal klare å lirke opp låsen eller ta ut pluggen fra kontakten. Og MÅ se etter..

 

Sukk..

 

Nå må jeg løøøøøøøpe!

[Samsyn, Camilla og Therese]

hehe, det er nå vi tenker tilbake på tiden hvor de bare lå der uten å gå noe sted som en meget rolig og avslappende tid hehe Noe som det absolutt ikke føltes ut som der og da nei!

 

Artig at de er litt ugangskråker av og til, her i gården så er det ikke så mye farlig innenfor Camilla sin rekkevidde enda så slipper å bli så veldig nervøs.

 

God helg!

[Lykkebarn og Mathilde]

Hmm ja du sier noe. Samtidig så er det vel sånn at man jo ikke vil at de skal skade seg heller.

[Sanasol har 2 herlige jenter]

Ja det er en litt slitsom periode. Jeg syntes livet var helt herlig da Mia begynte å krabbe, plutselig kunne jeg sitte på en stol og ikke på gulvet, hun klarte seg så fint selv. Men så begynte hun å stå, og enda verre - dette bakover, så da var den rolige tiden over. Men nå begynner det å roe seg igjen. For Mia var det om å gjøre å klare å falle riktig, nå som hun klarer det (nesten hver gang ;-) så slapper jeg mer av. Hun får farte rundt i leiligheten som hun vil, jeg vet at de farlige tingene er fjernet og hun hyler høyt når hun trenger meg. Av og til får hun ting i hodet (babycallen fra nattbordet), men da vet hun det. Jeg må også sjekke av og til, spesielt når det blir litt for stille, men det går ganske greit. Gi det litt tid, så skal du se at ting roer seg litt :-)

[Två små trollungar]

Hihi! Synes faktisk det er helt motsatt, jeg! Her var det utrolig slitsomt før Amanda klarte å reise seg opp selv. Da måtte jeg være maks en halv meter fra henne og underholde henne absolutt hele tiden, sov mye mindre og hadde en liten jente som ikke var så veldig fornøyd med bare å ligge et sted.

 

Nå som hun står (og går og nesten løper...) er hun mye mer blid og mindre avhengig av å bli underholdt (selv om hun fortsatt ikke har lyst å være i et rom som ikke jeg er i, og absolutt vil at jeg skal være på gulvet med henne). Selvsagt river hun ner bøker, trykker på knappene på stereon og andre slike ting, men det meste som er farlig for henne er fjernet, så jeg føler likevel at jeg kan slappe av. Og nå har hun faktisk blitt så stor at hun av og til lytter på det jeg sier... så det roer seg litt når de vokser også!

[smurfen :o)]

Det er mye jeg må bite i meg i forholt til det jeg sa før lille knøttet kom ut ) MEn springer selv rundt som en hønemor på tur for å passe på. De er jo så utrolig raske. Hvis jeg bare glemmer meg to sekunder, så finner han på noe sprell. Har jeg glemt glasset på bordet, så tar det to sekunder, så ligger det vann ut over hele gulvet og Adrian gliser så fornøyd med seg selv )

Skjønner godt den følelsen med jojo mamma, er det selv. Men det er utrolig artig også )