Jeg hater mannen min...

[Anonym bruker]

Skulle nesten ønske jeg ikke hadde bestemt meg for å beholde barnet. Jeg er så lei av samboeren min at jeg ikke kan få sagt det. Han er så lat! Selv om han går arbeidsledig er det ikke snakk om at han gidder å hjelpe meg i huset. Jeg sliter med bekkenet og orker ikke så mye gulvvask og støvsuging - så resultatet er at det ikke ser ut her i huset. Enda hovedgrunnen til at det blir så møkkete er HANS hunder, er det ikke snakk om at han gidder å vaske etter dem.

 

Dessuten får han piller av legen for nervene sine, valium tror jeg det er. Han får dem en gang i måneden og spiser alle sammen i løpet av en uke. Resultatet er at jeg èn uke i måneden bor sammen med en komplett zombie som finner på alt mulig rart av underlige idèer - ting han aldri ville gjort til vanlig. Ikke husker han noe særlig av hva som har skjedd og blitt sagt heller. Det stresser meg, irriterer meg og skremmer meg på samme tid. Han blir jo helt uberegnelig når han får i seg nok av disse pillene. To ganger har det endt i krangler så jeg har vært sikker på at han skulle slå - men det har ikke skjedd...enda.

Har sagt til ham flere ganger at det er jo bare misbruk og at han må slutte, og noen måneder har han faktisk latt være å hente resepten. Men så plutselig gjør han det igjen. Hadde en lang samtale om det i går, hvor jeg gjorde det klart at dette ikke kan fortsette når barnet vårt kommer. Svaret jeg fikk var at selvfølgelig ikke, men i ny og ne kom han nok til å ta en pille, 'om han trengte det'. Tydelig hvor prioriteringene hans ligger altså.

 

Jeg har egentlig bare lyst til å kaste ham på hodet ut. Han bidrar ikke med noenting, lite sex blir det og vi har sykt dårlig økonomi. Jeg hadde klart meg mye bedre som alenemor. Det som er så rart er at jeg ikke er avhengig av ham på noen måte, jeg eier huset og bilen og har klart meg fint alene i livet før. Så jeg skjønner ikke hva som får meg til å beholde ham.

 

Selvfølgelig er jeg glad i ham. Han har slitt med rusproblemer før vi traff hverandre, og har klart å kutte ut dette på egenhånd. Det er jo positivt. Alt som gjenstår nå er å kutte pillene. Han lager som oftest middag, og stiller alltid opp hvis jeg trenger ham. Og vi har det fint sammen hjemme de ca tre ukene han er nykter. Men er dette nok for meg egentlig? Har jeg lyst til å prøve å holde ut med ham for å se om dette pilleproblemet tar slutt når vi får barn? Har jeg i det hele tatt lyst til å være sammen med en som er så lat? Som føles som en snylter på mine penger og krefter? Nå skal det sies at han søker jobber, men han blir aldri plukket ut fordi han pga sitt 'tidligere liv' har en svært mangelfull cv... Jeg vet at det er sårt for ham å ikke kunne forsørge familien sin, og dette gjør det enda vanskeligere for meg å ta opp problemet. Samtidig synes jeg egentlig ikke at han gjør nok for å ta tak i det.

 

Så er det det at jeg egentlig ikke har noe lyst til å være alene. Jeg har aldri hatt noe langt forhold, og uansett hvor bra og rike og kjekke mennene har vært, går jeg alltid lei. Er det ikke det ene så er det det andre. Denne bakgrunnen gjør at jeg har lyst til å prøve litt ekstra med han som skal bli faren til ungen min. Men jeg spør meg stadig vekk om jeg er dum som i det hele tatt gidder? På den annen side tenker jeg at det er jo tross alt jeg som har valgt å få barn med denne mannen, så kanskje jeg bare må ta ansvar for valget mitt?

 

Uff, det er ikke lett dette. Vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget heller, men det er godt å få ut litt tanker og frustrasjon i allefall.

[mammalade4]

Huff, du har det ikke lett nei.

 

Jeg skjønner at du er glad i han, selvfølgelig vil du alltid være det siden han er faren til barnet ditt. Men dette hadde jeg gjort: (selv om d ikke er enkelt)

Jeg ville bett han om å flytte, og bevise for deg at han kan få livet sitt i orden. Dette er noe han må klare uten deg, slutte med pillene, prøve å få seg jobb, selv om det er bak kassa på rimi, som faktisk er en god jobb...

Du venter en baby, du trenger ikke to, og tru meg, hvis du irriterer deg nå så blir det bare enda verre etter at babyen er kommet. Snakker av erfaring.

La han bevise for deg at han fortjener deg, ikke hold ut bare fordi alle andre forhold har gått i vasken så du vil så gjerne at dette skal fungere. Det vil aldri fungere hvis ikke begge to yter 100%.

 

Vet ikke om dette hjalp,men det er rådet jeg kan gi deg.

Lykke til..

[Anonym bruker]

Høres ikke ut som noen god situasjon hverken for deg eller han. Det er jo svært viktig for han å komme seg ut i arbeid - det vil nok bety mye for selvfølelsen hans, og for forholdet deres. Ledigang er roten til alt ondt sies det jo.... Kan du ikke hjelpe han med å lete etter jobber og skrive søknader? NAV har også flere arbeidsmarkedstiltak hvor man er ute i praksis slik at man på den måten får arbeidserfaring - har han prøvd det? Når det gjelder de valiumspillene er det jo klart han må slutte med de, men han er vel sannsynligvis deprimert og ser ikke mening med ting eller? Det kan i alle fall virke sånn når du beskriver hvor tiltaksløs han er...