Tror jeg ikke elsker mannen min lenger...

[Anonym bruker]

Vi har nok alltids hatt et veldig rart forhold. Har vært sammen i 7 år og gift i 3 år.

Har ikke hatt sex på mange år (bortsett fra da mini'n ble til da) og det har med meg å gjøre (har prøvd terapi).

Vi har ingen venner å ha regelmessig omgang med, det har alltid vært oss to. Tross alt har det vært nok for oss. Synes at sex er ikke alt, men vi elsket oss.

 

Jeg har alltid vært veldig fokusert på en person av gangen (bestevennine, eks-kjæreste, mannen min) og nå har liksom gutten tatt den plassen. Føler at 99% av min energi, mine følelser og min kjærlighet nå går til han.

Det er en ting med sexen, men vi har heller ikke noe å prate om (bortsett fra barnet). Føler at det ofte er helt håpløst.

Jeg elsker han som min bestevenn. Men jeg kan og vil ikke gå fra ham. Hadde kanskje gjort det hvis vi ikke hadde hatt barn og vi ikke hadde vært økonomisk avhengig av hverandre? Vet ikke.

Jeg har heller ikke familie og venner her siden jeg kommer fra et annet land.

Føler meg bare helt for j...! Det hjelper jo ikke å snakke om det og hva skal jeg si?! For han vil det nok komme helt overraskende.

Tenker jeg for mye? Ikke vet jeg.

Håper at det blir bedre når jeg begynner å jobbe igjen og får et sosialt nettverk. Føler meg veldig deprimert og "ikke-levende" for tiden.

Vet heller ikke hvor jeg kan søke hjelp.

Uff, sorry, dette måtte bare ut.

[Anonym bruker]

Er det lenege siden du bled mamma? tror mange sitter med lignende følelser i starten, bruker så mye energi på barnet at vi føler det ikke er rom for andre.

Jeg og min kjære prater forresten også nesten bare om barnet og babyting.

 

Men skjønner jo at din situasjon har vært en stund, å muligens ble forsterket av det å bli mamma? Håper og ønsker ting blir bedre etterhvert og som du sier blir det godt å komme tilbake i arbeid og treffe andre folk!

 

Kanskje du skulle nevne disse følelsene til helsesøster eller lege?

 

 

[Gjest]

Hvor gammelt er barnet deres?

 

Jeg hadde det også slik etter fødselen, jeg var helt overveldet av kjærlighet til datteren min, og sambo gikk meg nesten på nervene - jeg husker at jeg tenkte - Gud, har han alltid vært så irriterende? Jeg har en kjæledyr som jeg har hatt i ti år, som har vært babyen min alle de årene, men nå begynte jeg plutselig å vurdere å kvitte meg med ham. Bisarre tanker som aldri ville slått meg engang før jeg fikk barn. Ikke for å sammenlikne dyr med mannen din altså, jeg vil bare fram til at man ikke alltid tenker rasjonelt i barseltiden. Det er ikke plass i hodet ellet hjertet til noe annet enn barnet.

 

Jeg ville gitt meg tid jeg, det høres jo ut som om du er veldig usikker selv. Prøv å ta tak i livet ditt allerede nå, gå ut ved anledning og gjør noe annet - skap littegrann avstand til livet hjemme, kanskje det kan hjelpe?

 

Ønsker deg lykke til, det er ikke lett å føle det som du gjør nå...

[Anonym bruker]

Gutten vår er 10 mnd, så vi er ikke akkurat i starten...