Hvordan unngå å oppdra "Curling barn"?

[Gjest]

Jeg ser i skolen og blandt venner, og av det jeg leser her inne fra endel, at det blir flere og flere av dem og jeg tenker litt med gru på hvordan det skal gå når det kommer stadig flere og flere av disse ut i voksenlivet. Mennesker som ikke har lært å ta ansvar for seg selv og sine handlinger, som tror alle skal stå på pinne for dem, som sutrer over de minste detaljer og skylder på alle andre når ting går galt, som tror alt må være tilrettelagt for akkurat dem osv.

 

Jeg vil ikke at barna mine skal bli curling barn, men jeg merker at jeg likevel har klart å plante en stor og feit tå i den leiren likevel. Og nå er jeg usikker på hvordan vi skal gå frem videre for å unngå å sette ned hele foten i den leiren, eller verre,begge føttene...

 

Skjønner jo at endel går på å gi dem plikter og oppgaver, la dem ordne opp i problemer selv (til en viss grad så klart), men hvor går grensen? Hvor mye bør en forvente av en 3 åring, en 5 åring, en 8 åring osv? Når skal du slutte å lage kvelds til barnet og si at barnet får klare det selv (spesielt når du likevel lager til yngre søsken til barnet), når bør de klare å skrelle poteter selv, sette inn i oppvaskemaskinen, ha ansvar for å rydde rommet sitt, pakke sekken sin eller hva nå annet man bør gjøre eller unngå å gjøre for å unngå at de vokser opp som egoistiske unge voksne som knapt vet hvordan vaskemaskinen fungerer, hvordan man betaler en regning eller hva det egentlig vil si å være ansvarlig i en jobb? Noen tanker om dette og tips?

[Gjest]

Er jo bare gøy for barna å føle at de mestrer noe da. Min gutt på 2år må rydde rommet selv. Noen ganger blir jeg med, men han liker også å gjøre det på egenhånd. Flink er han også, der han sorterer hvilke leker som skal opp i forskjellige kasser. Belønningen er ros.

Nå kan det diskuteres hvilke oppgave enhver alder skal ha,men de fleste kjenner sitt barn og vet når man er stor nok til å lage sin egen matpakke. Samtidig er jo foreldre glad for å kunne hjelpe til også.

 

Jeg måtte selv tjene mine egne lommepenger da jeg var 14. Da var det ut i sommerjobb og spare gjennom resten av året. Lærte mye av det.

[trøndermamma]

Vet ikke helt hvordan en skal gripe det an, men jeg har en jobb hvor jeg har mye med ungdommer å gjøre. Å de siste 2 årene har vi på jobben merket en urovekkende tendens! Ungdommer (her er det snakk om de i alderen 16-19 år) takler ikke å bli satt krav til!

 

De klarer ikke stå opp og komme seg på jobben til rett tid. Mange ringer heller og sier de er syke! Egenmeldingsdagene blir brukt opp på kort tid.

Mange flipper ut hvis de får en korreks. Da er alle imot dem og de gir opp!

 

I mange tilfeller tror jeg at dette har med foreldrene å gjøre! De oppdrar ungene til å tro at jorden kretser om dem og de er ikke vant til å bli satt krav til.

 

Nå skal jeg ikke si at jeg er noen vidundermor selv, tvert imot synes jeg dette er vanskelig! Men jeg har regler hjemme, og ungene mine må være med å hjelpe til. Rydde, vaske, ta av bordet, brette klær osv.

Minstemann er 3 år og han må også gjøre sitt. Det er ikke mye, men han kan feks. ta av bordet etter seg når han er ferdig med å spise middag. Ikke sette det i oppvaskmasinen selfølgelig, men iallefall sette koppene på benken! De må få prøvd seg, og det er utrolig hva de klarer etter hvert.

 

 

 

[Gjest]

Det er akkurat det samme jeg ser og vil unngå med mine barn. Altfor mange barn syr enorme puter under armene på barna sine og jeg vil helst ikke være en av dem som sitter her med nål og tråd og syr...

 

Og jeg synes også det er utrolig vanskelig, det er så mye enklere å bare gjøre det selv enn å mase, mase og atter mase (5 åringen min er like lat som mammaen sin ;-)), så jeg må jo bare skjerpe meg og forlange litt mer innsats fra dem.

[Samsyn, Camilla og Therese]

Nå er ikke snuppa mi så gammel (10mnd) så har ikke begynt den harde oppdragelsen riktig enda, men litt her og der blir det jo i hverdagen ;-)

Men jeg mener at noe av det viktigste man kan lære dem er Konsekvens. Både positive konsekvenser og negative konsekvenser.

 

 

 

[Gjest]

Akkurat på det er vi veldig flinke synes jeg, vi er vel nesten for konsekvente med dem til tider, på både godt og vondt.... ;-) F.eks er en konsekvens av grising at de selv må tørke opp, en konsekvens av å passe lillebror en god klem og masse ros, en konsekvens av å slå og skubbe å måtte ta en time-out, en konsekvens av å hjelpe til med å rydde, at vi har tid til å lese en bok sammen osv.

[Twintipp og himmelblå]

Jeg tror det er gradvis tilnærming på arbeidsoppgaver som er tingen.

Man følger med i barnas utvikling og ser hva de er kapable til å mestre av oppgaver.

Har en på straks 2 år, han må rydde hver kveld før han legger seg, og må rydde opp lekene som ligger strødd før vi får besøk.

Nå trenger jeg ikke lenger fortelle han at han skal rydde, han gjør det på eget initiativ.

Han hjelper til med å dekke og ta av bordet, og blir veldig kry når han får ros. Han hjelper til med kluten når vi gjør rent og han hjelper til med å legge inn og ta ut av maskinen.

 

Jeg er veldig konsekvent på dette.

Har selv jobbet siden jeg var 14. Plukket jordbær og solgte i veikanten da jeg bare var 10 år.. Slik lærte vi at vi kunne oppnå det vi ønsket oss.

[___]

Det er veldig vanskelig å finne noen svar på hva som kan forventes ved ulike aldre ol. Det er også veldig vanskelig å være helt i utakt med andre foreldre i barnas miljø.

 

Vi hadde noen regler da vi var små som jeg nå synes var fine, men som jeg ikke likte like godt den gangen:

-Ingen fritidsaktiviteter som var lengre unna enn at vi kunne gå eller sykle dit selv.

-Alle smører egen skolemat.

-Ingen får spessialmat hvis det er noe de ikke liker.

-Alle rydder sitt eget rom.

-Klær som ikke blir lakt på vaskerommet blir ikke vasket (fra skolestart?)

 

Spessielt den reglen om at vi ikke fikk være med på fritidsaktiviteter som krevde at foreldrene våre kjørte oss, var god. Den gjorde oss mye mer selvstendige og lærte oss å planlegge selv.

[mamman_til _♥♥♥♥♥]

her lager 10 og 7 åringen seg mat selv (ferdig oppkjært brød) steller seg selv,rydder rommet sitt å hjelper til i hjemmet.(går med søppla o.l)

 

de minste hjelper til med rydding (blir mest rot da men,hehe)

de prøver nå

 

blir frustrert når jeg ser "store" barn som ikke klarer noen ting å forventer at vi skal varte de opp.. de skal jo klare seg selv en dag.

[Gjest]

Dette var igrunnen fine retningslinjer :-) Tusen takk for konkrete tips!

 

Den med aktiviteter går ikke her da siden vi bor usentralt til og det er 15 min å kjøre til nærmeste sted hvor det er fritidsaktiviteter. Men det går buss da og de som har aktivitetene møter de barna som kommer med bussen, så da kan jeg jo evt lære dem at vil de gå må de passe tiden selv for å nå bussen.

[-mammsen-fikk tulle 060606]

Kjenner fleire som har sydd puter under armane på ungane sine. Eg lar dei få ordne opp sjav. Og det hjelper ikkje å komma til meg å sei at søstra gjorde slik og slik mot han, javel seier eg da. Og når han kjem fra barnehagen og forteller noko som ungane har sagt el gjort så spør eg bestandig "høtt sa du da?" el "høtt gjorde du da?" Eg spør også ofte "høtt vil du me skal gjera med det da?"

Slike spørsmål gjer at ungen må tenke sjav over kva ein kan gjera og kva ein ikkje skal gjera osv. Han er 4år snart.

Han dekker på bordet og ryddar leiker. Kler seg sjav og ordnar seg sjav på do.

Søstra er litt mindre men ho elsker å vaske bord og golv med ein klut, så da får ho ein når eg skal vaske. Ho stor kosar seg, å få hjelpe mamma med å legge klær i vaskemaskinen er supert, det samma med oppvaskmaskina. Ho er 19mnd og hjelper til.

 

Mine ungar får ros,klapp og klem!!!

[meg & to små vampyrer]

Jeg og min bror var også av de som måtte smøre mat selv fras kolestart og ikke gikk på aktiviteter som var lenger vekk enn at vi kunne komme oss dit selv.

 

Jeg syns det er fine ting. Jeg håper vi klarer å sette en del krav til våre baren også.

Men jeg ser jo at dette også var et resultat av at vi bodde med en alenemor som hadde lite tid og ressurser. Vi hadde på en måte ikke noe valg.

 

Min yngste halvbror på 14 møter ikke de samme kravene og får fremdeles matpakke smurt, blir kjørt overalt og sutrer voldsomt når han strenge storesøster krever at han tørker opp vått gulv etter han har dusja på besøk her f.eks. Jeg er fryktelig vet dere. '

 

 

[Blue Lady]

*fnis* jeg fikk til og med ferdigsmurt matpakke på videregående jeg )

 

Men er veldig oppegående og klarer meg selv fordet altså.. hehe bare en liten digresjon.

[Gjest]

Hehe... Ja altså, jeg er nok selv litt curling barn, mamma lot meg slippe unna med altfor mye ansvar som barn og jeg synes voksenlivet var enormt tøft den første tiden, tror nok det var litt av grunnen ja. At jeg ikke var vandt med å måtte ta ansvar altså.

[meg & to små vampyrer]

Ja, altså jeg har jo også venninner som slapp unna mye.

Men det er sikkert litt slik som alva sier at man da får en tøffere start når man må ta ansvar og møter krav og forventinger som voksen. Man gjør ikke egentlig barna noen tjeneste ved å ta ansvaret for de frem til de er voksne...

[*ale*]

Nysgjerrig.. Hvor stammer uttrykket curling barn fra? Aldri hørt det før...

[Gjest]

Fra ehhh idretten(?) curling. Altså man sender en sten bortover isen og så er det to som koster og koster veien foran stenen for at den skal gli så lett som mulig mot målet. Sammen ligningen er da at foreldrene "koster" bort problemer for barna sine slik at de ikke får noen utfordringer elelr må ta ansvar.

[*ale*]

hehe.. idrettsanalogier... Slår alltid an..

 

Takk for det.

[Sjefsmegga]

Start tidlig...2åringe må hjelpe til med å rydde sammen lekene sine feks..og 9åringen må smøre maten selv...rydde rommet sitt selv, legge på plass kærne sine ( jeg bretter sammen), gå ut med søpla og gjøre andre småjobber...uten det ingen goder..enkelt og greit.

 

[Sjefsmegga]

Er selv et "curlingbarn" som har fått sydd puter oppunder arma hele jævla oppveksten av mine velmenende foreldre...ble knallhard start da jeg selv ble mor...men det gikk..men uansett, mulig jeg ikke hadde vært så "skrøpelig til sinns" hvis de satte krav fra tidlig av...i stedenfor å bli skjemt bort med null krav..mamma kunne jo prestere å gjøre leksene til brødrene mine...sukk...

[skks]

Enkelte foreldre er dessverre ikke så reflekterte at de ser selv at de er med på å skape hjelpesløse, passive barn/ungdom - de "tviholder" på barna og diller, duller og daller til langt opp i tenårene. Det dreier seg iblant om gi litt slipp også...hvis noen forstår hva jeg mener.

 

I jobben min har jeg møtt 14-15 åringer som ikke er i stand til å skjære brød,brette klær, finne fram riktige skolebøker, osv osv - fordi MAMMA gjør jo det! (og mamma sitter omtrent oppå ungen i enhver sammenheng, for jo---dessverre er det oftest mødre )

 

Min mor hadde ledd seg fordervet.

 

Litt satt på spissen, men det var et lite hjertesukk, for det møter jeg så ofte, så ofte.

 

 

[meg & to små vampyrer]

Jeg syns det høres fryktelig ut for foreldrene også jeg. Skal ikke vi som mødre ha et liv utenom å smøre mat til ungene våre!!?

 

 

[Sjefsmegga]

Nettopp..jeg var så drittlei sukkinga og akkinga til mamma i oppveksten..først ed de to yngste så lærte hun leksa si..hehe...nå har hun det bedre..samme med søsknene mine som er tenåringer. Jeg har klart meg godt, men lilebror på 25 er totalt ansvarsløs...han jobber og tjener GODE penger, men er like forbanna blakk hver gang før han får lønn...hadde det ikke vært for mamma så hadde han vel mista leiligheta også...(hun betaler regningene for ham, fra hans egen konto da vel og merke)...

Får han seg familie så åper jeg han finner ei vokse jente i det minste..hvis ikke er jeg redd hele opplegget går til helvete... Han er curlingbarn deluxe...bare fest og moro hele tida..niks ansvar!

[Nettemor m/JENTENE ;)]

Faste grenser gir trygghet. Du ser da hva som er rett og hva som er galt, stå på det. Om de roper etter noe i butikken så lar du iallefall ikke de få det mens du er i butikken. Du kan om ikke annet kjøpe det i smug å gi det til de seinere. Da har de som oftes glemt det og tar det ikke som belønning for roping og skriking. Hjemme lar man barna ta del i de daglige gjøremål. Som å dekke på (det gjør hu på 1 1/2 år). hjelpe å lage mat, hente forskjellig, rydde og tørke støv (det kan unger i alle aldre). Det gjør ingenting om du må gjøre det sjøl etterpå igjen for å gjøre det ordentlig. De føler de har gjordt noe i den stor familie kabalen og det er det som er viktig.

[....()....]

Dette var en glimrende tråd. Har selv bare ei på 2 år og må innrømme at jeg ikke har tenkt på denne problematikken før nå. Det jeg merker er at hun elsker å hjelpe til. Hun rydder (roter) og tørker støv(søler med vann) med stor glede. Men det er vel det som kjennetegner to-åringer litt, at de elsker å være nyttige.

Jobber også med ungdom så jeg ser det dere andre skriver lengre opp. De er ikke vant til at handlinger og valg de tar får konsekvenser. De tror at skulle de gjøre en feil, er det ingen sak å "viske den ut" igjen. De har generellt null forståelse for at det kan stilles krav til dem, de tror alt er valgfritt. Dette er litt satt på spissen...det finnes selvsagt pliktoppfyllende ungdom også.