Ang barnevrnet...

[Anonym bruker]

Noen som har noen historier de vil dele? Skal i møte med de og gruer meg sinnsykt, dette gjelder ikke omsorg, men delte meninger fra oss og en lege ang helsen til barnet. '

 

Hper noen har litt fortelle, er s lite info om dette på nettet

[sydilla]

Vet ikke helt hva du spør om egentlig, men svarer likevel.

 

Mange er redde for barnevernet - uten grunn :-) Vi hører jo de fæle historiene..Fra jobbsammenheng vet jeg at barnevernet har et hovedfokus, å hjelpe foreldrene til best mulig å ivareta sine barn!

 

Så ikke vær engstelig, de er ute etter å kartlegge situasjonen, høre på dere og evnt. hjelpe dersom de mener det er behov for det!

[Anonym bruker]

Vi har hatt kontakt med barnevernet, i forbindelse med at vår eldste har ADHD. Vi tok selv kontakt med barnevern og BUP (barne- og ungdomspsykiatri) fordi vi følte at vi måtte ha inn proff hjelp for å takle diverse situasjoner rundt dette.

 

Jeg har KUN gode erfaringer med barnevernet, virkelig god støtte og oppfølging, og engasjerte folk som ville hjelpe. Vi hadde jo ikke noen "sak" med noen utenforstående, vi ønsket bare hjelp. Men jeg vil tro at de fleste som jobber med dette, ønsker å hjelpe både dere og barnet, ikke jobbe mot dere.

 

Vær åpen, så er jeg sikker på at det blir ok.

 

Lykke til!

 

 

 

 

 

[Anonym bruker]

Som mammamora sier, så er mange redde for barnevernet uten grunn, og rollen deres er å hjelpe foreldrene, gi råd og følge opp at barnet får den omsorgen det trenger.

 

Men: Barnevernet kobles ikke inn i saker hvis det ikke er grunn til bekymring. Barnets helse har jo med omsorg å gjøre, så hvis barnevernet er blitt koblet inn, så er det jo litt alvorlig. De blir å høre på dere, og på legen, så blir de å komme med råd og veiledning i forhold til hvordan dere best mulig kan løse problemet.

[En, snart to :)]

Jeg har jobbet sammen med barnevernet i flere saker på jobben. Det som er viktig for dere som foreldre å huske er at de ikke er fienden, men at de ønsker å gjøre det som er best for at barnet skal fungere best mulig i hjemmet. Dere som foreldre skal selvfølgelig ikke være enig i alt de sier, men det er viktig at dere er villig til å høre på hva barnevernet har å si. Kan godt hende at dere bare får positive ting ut av møtet.

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

har mangen negative erfaringer med barnevernet,ikke personlig...de har ødelagt en veninne av meg, ellers feilvurderinger,missforståelser som har fått katastrofale følger...hadde aldri tatt kontakt med barnevernet,hennsikten deres er god,men de gjør for mye feil:)

[GuriMalla - ♀♂♂]

Har ingen erfaringer med barnevernet privat men har en god del å gjøre med de gjennom jobb. Og jeg har mange ganger henvist folk til barnevernet dersom det har vært konflikter med barnefordeling og samvær. Min erfaring er at de er kjempeflinke og har mange gode råd å komme med. Dessuten kan de hjelpe dersom dere trenger det.

I media leser og hører man om mange skrekkhistorier om barnevernet men min erfaring er at de bryr seg ikke med mindre de har en god grunn til det. Se på de som ressurspersoner som kan hjelpe dere!!

[Anonym bruker]

Du ber ikke om råd, men jeg vil komme med noen meninger. Du gjør allikevel som du syns!

 

Jeg skjønner så godt at du gruer deg, det skal tross alt komme noen og "dømme" deres meninger. Du er uenig med legen, en autoritet, og er moden nok til å stille opp når barnevernet som er enda en profesjonell part trekkes inn. Det er kjempebra, og jeg er sikker på at de fra barnevernet er enige. Det er viktig å huske at alle har samme fokus, nemlig barnets beste. Ingen er i tvil om at du vil det beste for barnet, og jeg regner med at du skjønner at de andre vil det samme. Jeg lurer på hvorfor du ikke er enig med legen når det gjelder et felt han er fagutdannet i, og spør meg om ikke det er sannsynlig at møtet vil dreie seg om at barnevernet sier det samme. Håper du da klarer å være løsningsfokusert, det vil si barnets beste, og ikke tro at de vil deg ille.

 

Jeg har for øvrig sittet som nærperson til en mamma som var i samme situasjon som deg, og hun klarte ikke det. Hun trodde det dreide seg om kritikk mot henne, og ikke barnets helse. Det var ganske fortvilende å se at hun stolte mer på egen vurdering enn legenes (hun fikk vurderinger fra flere). Situasjonen din er sikkert annerledes, ønsker deg hvertfall lykke til!

[Anonym bruker]

Hei igjen. Legen har ikke sett ungen på et år og fire mnd, har vært hos fastlegen med henne i år, og han sier vi kan vente av til hu er rundt 10 års alder eller om hu flater ut i veksten. Føler dette er snakk om en veldig sterk lege som skal ha siste ordet. Og at han vil ha dette gjennom for det er det han synes. I fjor når vi var der ble vi enige om kun vanlig ( en gang pr år på helsest) og dette har vi fulgt opp. Men det er jo tydeligvis ikke greit lenger, ennå vi sa nei takk til utredning med tanke på veksthormon, er jo kun dette han er intr i. Fikk brev fra han etter lege kontr i 06 og det står kun at utredning bør gjøres med tanke på event videre veksthormon.

 

Vi mener vi bør kunne se dette an da hun er dysmatur og ikke ligger lenger og lenger unna de andre, men at hun henter de inn etterhvert. Har fått skriftlig fra barnehagen at hu er frisk og rask og ikke noe probl med tanke på høyde. Føler de ikke tenker på at hu er dysmatur og ble født mindre enn de andre.

 

Skal på møte med bv i morra og gruer meg helt sinnsykt. Er høygravid i tillegg og livredd for at denn ungen og skal bli født " for liten"

 

Føler hele greiene går kun på vurdering fra person itl person så om de vil ha oss for å utrede skal jeg hvertfall be om et annet sykehus og ikke videresende noen ting fra han forrige, men la den nye legen gjøre opp sin egen mening. Ungen er jo bare 4 år, synes det er altfor tidlig å begynne på en livslang hormon behandling nå med tanke på hennes beste....

 

Vet så lite om hva vi kan velge selv rundt dette, og det står jo ingenting på nettet...

 

Sorry for langt innlegg, men trenger få det ut...

[Anonym bruker]

Hei igjen, det var jeg som skrev forrige innlegget. Jeg har tenkt på deg og situasjonen din, så det var litt godt å se det siste innlegget ditt!

 

Man står ganske fritt til selv å velge å ta imot behandling eller ikke, det skal veldig tungtveiende grunner til før din vurdering settes til side. Jeg skjønner hva du mener og argumentene du kommer med, men jeg er ikke ekspert på området. Vil allikevel anbefale deg å kontakte flere fagfolk på området, når du opplever det slik du gjør. Det står du helt fritt til å gjøre. Du skal ikke være redd for at nye involverte farges av den første legens mening.

 

Det viktigste jeg ville si til deg er at jeg håper du ikke gruer deg for mye, og at du tar dette med deg som bare enda en erfaring som gjør deg sterkere. Du argumenterer nemlig godt, og forklarer tydelig og greit hva du mener og hvorfor du tenker som du gjør. Jeg er sikker på at du håndterer dette på best mulig måte for jenten din, og at hun får den beste omsorgen og hjelpen.

[Anonym bruker]

hei

velger å være anonym i dette svaret her

 

Jeg jobber som sykepleier på barneavdeling med massse kronisk syke barn med diverse diagnoser.

Nå og da er vi borti barn med foreldre som er uenige med "oss" (dvs, leger og sykepleiere) om videre behandling av barnet.

Vi forsøker så godt det lar seg gjøre å komme til en enighet sammen med foreldre og etterkomme ønsker og meninger. Og det får vi til! Samarbeid er ett viktig stikkord. Foreldre skal respekteres!

 

MEN!!!!! noen ganger så er det desverre slik at mor og/eller fars mening er for oss uforenelig med det vi vil kalle god og nødvendig pleie og behandling. Det kan gå på ønsket om å istede gi medisiner som er svært viktige, heller vil prøve ut alternative uprøvde metoder og involvere healere. Når det går på bekostning av barnets helse må vi gripe inn.

Det går på å nekte barne operasjoner det trenger for å kunne ha et verdig liv og bli så funksjonsfrisk som mulig.

Også desverre ser vi foreldre som ikke takler den tunge oppgaven med å ha ett sykt barn med det resultat at barnet blir skadelidende i form av manglende legeoppfølging og for dårlig stell.

 

Dette er ett tungt og vanskelig tema, da ønsket om å respektere foreldrene som kjenner barnet sitt og sammtidig sørge for at barnet får riktig behandling noen ganger "kolliderer"

 

Min tanker er den at noen ganger så får foreldrene litt skylapper og ikke helt greier å se det store bildet. dere som foreldre må huske at medisinsk personell ønsker kun det beste for deres barn og det gjør dere også. Sammen kommer dere helt sikkert å komme frem til en god løsning:)

 

Jeg opplever barnevernet som respektfulle og imøtekommende ovenfor foreldrene og oss.

 

Mitt råd til deg er å ikke være redd for dette møtet. Dette handler ikke om at noen skal "ta dere". dette er ett møte for å sikre at deres barn får det best mulig. Ta og skriv ned dine tanker slik at du ikke får hjerneteppe på møtet i morgen. Det er viktig at du får sagt det du mener og argumentene på hvorfor dere vil gjøre det på en annen måte.

 

og når det kommer til ditt barns vekst problematikk, ikke vet jeg hvilke sykehus dere hører til, men be om en henvisning til feks. Rikshospitalet. Få en spesialist til å uttale seg!

men da må dere også være villige til å høre på det som blir sagt.

 

jeg ønsker dere lykke til, du høres ut som en smart og intelligent mor som kun tenker på sitt barns beste! men husk at kanskje er det noe i det "de" prøver å fortelle dere;)

 

 

[Anonym bruker]

Min lillebror var liten av vekst hele oppveksten og legen ønsket å sette igang hormonbehandling på ham. Mine foreldre sa nei, de er selv små og det er jo normalt at man da får små barn. Det var aldri noe mer med det så lenge mine foreldre sa nei var det greit (dette er noen år siden, han er voksen og 170 cm nå)

 

Var jo en dokumentar om kortvokste på TV for en stund siden, der foreldre kunne bestemme om de ville "forlenge" barna sine eller ikke. Dette er jo snakk om veldig korte personer som har tildels store handicap pga høyden sin, og enda får jo foreldrene bestemme. Kan ikke skjønne at ikke det skal være opp til dere om barnet deres skal få hormonbehandling eller ikke? Det er såvidt jeg vet en del bivirkninger av denne behandlingen også ,så det er naturlig å være skeptisk.

 

4 år er vel uansett for tidlig å starte med hormoner?

 

 

[Anonym bruker]

Tusen tusen takk for alle svar. Skulle gjerne hatt mer informasjon ang dysmature barn, men det står jo ingenting noe sted. Jeg mener vi kan se det an med tanke på hennes beste. Fast legen sa jo at så lenge hu vokse like jevnt som andre på sin alder, så er det greit, og vi får håpe hu vokser det igjen før 10 års alder, men han andre legen vil begynne nå. Han har ikke sett hu på over et år så jeg føler dette er foreldet info.

 

Ikke lett det her, kjempe vondt. Men håper det er som dere sier at bv er her for å hjelpe, og jeg håper de er helt nøytrale i alle saker. Er så glad hu går i barnehage, og fag personer ser henne hver dag utenom oss foreldre og familie. Tenker også på adhd og alle andre svakheter som nedsatt hørsel og syn som kunne følgt henne pga tøff start. ( dysmatur) Men hu er helt på lik linje som andre på 4 år. Heller foran enn bak. Så på tv for noen dager siden at bv ikke kunne bestemme overf foreldre lenger, men at de ville ha tilbake denne regelen. Dette handler ikke om liv og død, medisiner, er jo kun kosmetisk.

 

Håper dere kan krysse fingrene for meg i dag:)

[Anonym bruker]

Ja, du er i en vond situasjon, men du takler den på en flott måte. Jeg vet lite om dysmature barn, men kjenner meget godt til pårørende til barn og voksne med omfattende hjelpebehov, og snakker ut fra det. I tillegg til private erfaringer. Så godt å høre at hun henger med de andre barna og vel så det, deter jo det alle vil for barna sine. Jeg er sikker på at du kommer til å følge henne godt opp framover, med den hjelp helsevesenet kan gi. Lykke til i dag! Fingre krysset og stor klem fra 15:09 23.01.2008 og 22:02 24.01.2008