Litt langt, men gode råd ønskes så sårt

[Anonym bruker]

Jenta vår på snart 3år er stort sett alltid snill og grei og ha med å gjøre, men er vel som alle andre barn, en smule langøra til tider, og vi snakker pent til henne for å få henne til å høre, og det skjer ikke noe, jeg prøver å være litt "barskere" i stemmen, for å vise at jeg mener alvor. Men hun gir seg ikke, så det ender alltid med timeout. Og der kommer problemet.

Jeg har prøvd meg litt frem med hvor det egner seg mest, men det funker liksom så dårlig. Sendt henne på rommet til timeout, da står hun bare å hyler og skriker og gir seg ikke. Prøvd med en stol som står i en krok på stua, får henne ikke til å sitte stille å forstå at hun har gjort eller sagt noe stygt som gjør at hun må sitte der, og prøver til stadighet å gå fra. Jeg har kort lunte, og reagerer med sinne til slutt (kanskje ikke det mest ideelle, men vanskelig å la være), som regel forstår hun alvoret, men noen ganger smiler hun meg rett i trynet, og da gir jeg henne en smikk på munnen og sier at hun ikke skal flire av meg. Det høres kanskje brutalt ut, men det har iallefall en liten virkning.

 

Det andre problemet er at mannen min ikke liker min måte å straffe på.

Og jeg missliker hans, da han hele tiden føyer henne, men nekter for det, og det ender i krangel, hver gang.

Hvis han snakker hardt til a, og hun bare ler av han, så gjør han ingenting.

Hvis hun f.eks ikke vil sove til natta, så må hun på do, ha drikke, alt mulig for å holde seg oppe, og hva skjer? jo han føyer henne hver gang, noe jeg sier han må slutte med. Men da er krangelen i gang igjen, for han mener at det er riktig, og at det er jeg som vil få problemer senere fordi jeg er for streng. Men hun hører da iallefall på meg, vel og merke etter at jeg har måttet bli sint. Men han får henne nesten aldri til å høre.

Han gir henne nesten alt hun ber om, for at han skal slippe å krangle med henne, det har han jo sagt til meg også, men enda forstår han ikke at han føyer henne gang på gang.

Nå er jeg så lei av å krangle om hvordan vi håndterer de forskjellige situasjonene, for vi kommer jo aldri til enighet noen gang.

 

Noen her som har et godt råd?

 

Nr 2 kommer snart, og orker ikke noe mer kranglig om hvordan vi skal gjøre ting eller hvordan vi ikke skal gjøre ting mer

[Anonym bruker]

Ok, du er gravid og hormonell. Det rettferdiggjør ikke det å slå et barn. Man skal ALDRI knipse, klype, lugge, slå eller benytte andre fysiske avstraffelser. Du vil aldri få tillit eller respekt ved hjelp av slike metoder. En ting jeg lurer på. Hva galt gjorde den lille jenta di som gjorde at du måtte ta det drastiske skrittet å stenge henne inne på rommet/tvinges til å sitte på en stol?? Det er nesten så jeg tror du tuller og bare er ute etter å provosere. Kanskje du burde lære av mannen din? Det kan godt tenkes at han har en strategi som passer en 3 åring veldig godt. (i tillegg finnes det en drøss med bøker om emnet) Lykke til

[Anonym bruker]

Med å slå e.l. ender man bare opp med barn som er redd for seg. Ja det har en virkning der og da, men sen virkningene på barna er mye verre. Prøv heller å forklare eller finne en anne måte å gjøre det på. Om du merker du ikke klarer gå i ett annen rom til du har fått roet deg litt. Det er aldri noen grunn til fysisk straff av barn!!!

[Anonym bruker]

Hei!

Jeg tror nå absolutt dette ikke er et provoserende innlegg.

Har ei jente på to og et halvt år, med en liten på vei...

 

Jeg er ikke akkurat noen "Nanny", men jeg kan prøve å råde deg så godt jeg kan.

 

Nummer 1 er naturligvis er at du og pappaen må ha lik strategi...

Men jeg vet ikke hvordan man skal bli enig, når man har forskjellige oppfatninger... Der må dere finne en løsning. Og dette er viktig og avgjørende at dere gjør (tror jeg da)

 

Jeg er nok mer lik deg, jeg er konsekvent og bestemt. Det er faktisk du og pappaen som bestemmer. Ikke la en 3 åring ta over kontrollen i huset. Det er ikke godt for dere eller lille-jenta. Hun trenger grenser.

 

Ikke slå, knips eller noe av det der... Tenk deg den dagen dere sitter ute, hjemme eller på besøk, og du sier noe din datter ikke liker, og hun knipser deg på munn...

 

For å sitere Dr. Phil: " Vær ikke bekymret for at barnet aldri lytter til deg; vær heller bekymret for at du alltid blir iaktatt"

 

Det er sikkert mange bøker på markedet, jeg har kjøpt meg Dr.Phils "Familien Først" men har ikke fått lest den ennå.

 

Lykke til!!!

 

Håper det ordner seg for dere...

 

 

[Anonym bruker]

Er ingen ekspert, men vil si noe likevel. Tror du må være konsekvent på hvilken metode. Hun er så liten av jeg tror timeout i en del av stua er greit. Du må ta kampen med å få henne til å forstå at hun må sitte der. Ikke veksle mellom rommet, stol i stua evt andre ting. Gjør det samme hver gang.

Jeg har tro på ignorering. Hvis min gutt har uakseptabel oppførsel ignorerer jeg ham. Dersom har gjør ting han ikke får lov til fjerner jeg han fra situasjonen og deretter ignorerer han så langt det er mulig. Og når han forandrer adferd og viser tegn til bedre oppførsel gir jeg han oppmerksomhet og roser han.

Og husk at dersom hun hyler og skriker og da tilslutt får viljen sin da har dere det gående. Dersom min gutt hyler og skriker får han ingen oppmerksomhet og hvertfall ikke viljen sin. Da prøver vi heller å snakke om det når "anfallet" er over. For det går over!

Men som de andre sier, fysisk avstraffelse er ikke akspeptabelt.

[Anonym bruker]

Det å knipse er jo ikke akkurat voldelig da.

Vet flere som gjør dette.

[Anonym bruker]

Virker som mange tror dette er en straff jeg gjør hver gang, men det er feil. Jeg knipser henne ikke i tide og utide da. Det blir liksom bare en siste uvei føler jeg, for at hun skal forstå og faktisk slutte å si f.eks dumming, eller le oss opp i tryne. Det er ikke dagligdags det her.

[Anonym bruker]

Hun har tydelig lært å si dumming av noen i barnehagen, og dette sier hun flere ganger daglig for å se hvorda vi reagerer. Vi har ignoriert henne helt når hun sier det, og det begynte å bli bra, men nå har hun blitt værre, og kommer med flere uttrykk vi ikke syns er ålright, som herregud og fy søren.

 

Jeg har ikke vekslet mellom stua og soverommet samtidlig, jeg har prøvd meg frem med å bruke stolen på stua, helt nytteløst, og soverommet flere ganger, men har vært nytteløst, hun prøver å forlate rommet, og når jeg har fått henne til å bli, står hun bare å hyler, og da føler jeg at vi ikke kommer noen vei.

 

Som jeg skrev, hun er ei glad og blid jente som stort sett er snill.

Men problemet er hvordan vi skal takle dette når hun har sine ulydige øyeblikk. Iallefall når mannen min og jeg ikke klarer å bli enige. Vi har blitt straffet på hver vår måte som barn, men det har da blitt "folk" ta oss begge.

 

Han ble straffet med å bli sendt på rommet, noe han ikke følte var noe straff for seg i det hele tatt, men han har da blitt en "lydig" gutt, så det må jo ha hatt en viss effekt.

 

Jeg ble også sendt på rommet, men fikk også en dask på rompa.

Den dasken på rompa hadde vel heller motsatt virkning, men det å bli sendt på rommet syntes jeg var helt forferdelig. Jeg begynte å true med å ringe politiet hver gang de skulle sende meg på rommet, så da ble det rommet uten dasken til slutt.

Så jeg slår ikke mitt barn, men mener at et lite uskyldig knips ikke skader, når jeg føler jeg har prøvd alt det andre først, og føler at dette er siste utvei, og vet det fungerer med et knips.

Jeg syns ikke det er noe moro, men hva gjør man da, når man er sliten og føler en har prøvd det man kan for å unngå det??!!

 

Det viktigste er at jeg og mannen min må komme til en enighet, men når han ikke innser at han er for snill, så blir det vanskelig.