Samarbeid og 50/50 samvær.

[Heldige meg:-)]

Hva må egentlig samarbeides mer om når man har en 50/50 løsning, i forhold til en 60/40, 70/30 osv?

 

Når man tar utgangspukt i at det er delt foreldreansvar om barnet, altså.

 

La oss tenke sammen. Hva er det som trengs av foreldrene ved en 50/50 deling, bortsett fra at man selvfølgelig bor i nærheten av hverandre, så barnet kan ha de samme skole/aktiviteter/venner?

 

Jeg er ikke for at man skal ha 50/50 som et lovsatt utgangspunkt, Men det bør etter min mening være mulig å dømme 50/50, samt at loven må sette foreldrene mer likeverdige. Sånn som det er nå så har bostedsforelderen mulighet til å utelukke samværsforeldern nok til at denne blir en slags B-forelder.

 

Jeg vet at det er mange gode bostedsforelder som samarbeider godt, men vi må også få has på de som saboterer. Hvordan skal vi få til det. Det er ikke til noens beste at foreldrene ikke opptrer som likeverdige omsorgspersoner for barna.

 

La oss finne dette ut sammen. Håper debatten kan være saklig.

 

 

 

 

[Gjest]

Fint å se nicket ditt her igjen

 

Jeg har ingen personlig erfaring med 50-50 (har hatt 60-40 tidligere, men mindre nå), men vi har jo sett for oss den muligheten jeg og sambo og diskutert hva som kunne blitt problematisk.

 

I vår situasjon tror jeg mor ville følt seg enda mer truet/invadert av oss ved 50-50 enn hun gjør i dag, og det i seg selv tror jeg ville økt konfliktnivået ytterligere. I tillegg tror jeg at deling av utgifter kunne bydd på problemer da min samboer og hans ex har ekstremt dårlig kommunikasjon seg i mellom og nokså ulik oppfatning av hva, hvor mye, og hvilken type ting ungene trenger. Dette kunne man riktignok løst enkelt ved å sette en fast sum i mnd inn på en konto og at en av foreldrene hadde ansvaret for handling av nødvendige ting som klær, sportsutstyr osv. Evt hatt 2 sett av alt.

 

Ungene selv sier at de ønsker 50-50, men det er dessverre ikke praktisk gjennomførbart så det har derfor heller ikke vært et tema. Men ser ingen betenkeligheter med at noen familier velger dette som løsning. Tror ikke det finnes noe fasitsvar som passer for alle familier. Er forresten veldig enig med HI i at mange samværsforeldre ender opp som annenrangs foreldre, noe som jo er svært synd både for voksne og barn.

[guttiseptember]

Jeg tror skal man ha 50/50 samvær må man være ekstremt flinke til å samarbeide. Men om det er det beste fro barnet, veit ikke jeg. I dagens stressende samfunn og så skal de bo en uke her og en uke der. Men barna kan like godt bo hos far som hos mor, jeg sier ikke at barna skal bo hos mor. Jeg tenker hva om jeg skulle hatt 50/50 hvordan ville dette gått. Ikke vil han hjelpe til som å dele utgiftene til konfirmasjonen. Ikke vil han snakke med meg, ikke vil han kjøre barna på aktiviteter. ikke deltar han på foreldremøte, ikke deltar han på noe i forhold til barna.

Vår tidligere barne og familieminister Kariat Bekkemellom, svarte på spørsmål i det var ente VG eller Dagbladet nett. Og jeg stilte spørsmålet hva med de forholde der den ene parten ikke vil samarbeide, hvordan da løse 50/50% delingen. Da svarte hun meg enkelt, jeg kan vel ikke noe for du har hatt en håpløs ektefelle.

Vel hvor vil hjelpen være når og om dette blir en realitet?

Skilsmisse og foreldredeling er utrolig vanskelig. Og hva er rett og feil. Jeg kjenner foreldre som drev og flyttet en ukehver, for det skulle være best for barna, men etter ett år var de utslitt og orket ikke mer. Jeg kjener barn som har dennne delingen, men de er og slitne av å flytte frem og tilbake. Men de vil ikke gjøre forandringer for de er redd for at enten mamma eller pappa blir lei seg. En vanskelig diskusjon tror jeg.

[Heldige meg:-)]

Jeg hører du sier at man må være ekstremt flinke til å samarbeide. Men hva tenker du samarbeid om? Dersom det eks blir satt opp en plan fra myndighetenes side ang kleskjøp, deling av utgifter osv. Ville det da vært annereldes?

 

Hva med foreldre som tar med seg barna på hytta hver helg? Eller på camping hele sommeren? Er det også stress for barna?

 

Jeg stiller bare spørsmål for å få oss til å tenke her, alle sammen. Jeg har heller ikke løsningen.

 

[*-*]

Jeg har som skrevet her og der stebarn som bor 50/50 og det funker fint hos oss. Men tror det der med at det er lite konflikter og godt samarbeid er veldig viktig for at det skal gå, selv om man selvfølgelig kan sette opp retningslinjer for praktiske ting.

 

Det er synd å si det, men jeg tror kanskje at hvis barna opplever store lojalitetskonflikter så er det lettere å forholde seg til en forelder som hovedomsorgsforelderen. Dette vet jeg ikke, bare noe jeg tenker. Det handler jo ikke bare om penger og klær i hverdagen, det handler om venner, aktiviteter, venners foreldre, overnattinger, skoleturer, kinoer, holdninger, skolearbeid, lærere etc. Jeg tror at hvis forelderene ikke klare å bli enige om et slags felles syn på eller innstilling til alle disse elementene i barnas liv, så er det kanskje være anstrengende for dem å bo like mye hos begge. Når de bor hos en fast så kan dennes regler eller holdninger være hovedretningslinjer og så kan samværsforelderen supplere med sine verdier. Da blir det på en måte supplerende og ikke konkurrerende om du skjønner hva jeg mener.

 

Hvis vi hadde vært grunnleggende uenige med mor, slik at de to hjemmene for eksempel aldri hadde klart å bli enige om den ene jenta fikk gå på ridekurs eller ikke, og iallfall ikke om hun fikk dra på rideleir, da tror jeg egentlig det hadde vært bedre for barna om de bodde et sted fast og at det var en av foreldrene som i hovedsak bestemte. Tenk om far meldte jenta på ridekurs og mor nektet å følge opp i sine uker, eller om far boikottet reguleringstannlegetimer fordi han i motsetning til mor ikke syntes barnet trengte regulering - da blir det veldig vanskelig å skulle bo like mye hos hver forelder tror jeg.

 

Vi bruker mye tid og ressurser på å koordinere med mor, det er tidkrevende og ganske slitsomt syns jeg, men tror det må til. Det føles viktig at man vet litt om hva som foregår i det andre hjemmet for at tilværelsen ikke skal bli helt schizofren for ungene, og at man finner ut av det hvis det er veldig store sprik i avtaler om leggetider og lekselesning feks. Tror det blir mer harmonisk for barna om de ikke trenger å føle at det er store motsetninger mellom to hjemmene sine.

 

 

 

 

[Gjest]

Vi har 50/50 samvær, og to unger. Men eg og pappaen har eit veldig godt samarbeid, og snakkes kvar uke om ting og tang. Kan kanskje fortelle litt om korleis vi gjer ting hos oss:

Ungene flytter på fredagen, og får da to heile dager (lør/søn) med mor/far før arbeidsuka begynner. Dei har klær og leker i begge husene, så ingenting slikt blir flytta på. Vi har 1 stor Ikeapose med uteklær od sko, som vi flytter sammen med bilsetene.

Alle innkjøp deler vi på. Dvs. mor handler og pappaen betaler sin del. (Som passer mor utmerket ;-)) Vi avtaler oss i mellom kven som skal ta med ungene på kino/ teater etc, og blir enige om alle aktiviteter ungene er med på. Vi bur ikkje direkte i samme skulekrins, men eg bur bare 3 min fra pappaen for det, så ungene skal gå på skulen hos han. Det er gåavstand fra huset hans. Jul og nyttår feira vi sammen, men allerede no forbereder eg ungene på at det ikkje blir slikt kvart år. Vi kan også finne på ting sammen med barna.

 

Ungene mine ser ut for å trives med ordingen, og er elleville kvar fredag når dei veit dei skal flytte. Det einaste er jo at storesøster veit å bruke det mot meg om hu er sur på meg... Og den ungen kan virkelig bli sur...

 

Hos oss var det ein selvfølge å ha 50/50, mykje fordi vi visste det kom til å fungere for oss. Men eg støtter ikkje det å dømme 50/50 samvær. Dersom samværet må gå for retten, betyr jo det at det samarbeidet som må til, ikkje er der. Det kan ikkje vera bra for ungene å leve på den måten. :-(

[Maud]

Hei du! Hyggelig å se deg her igjen. Felles foreldreansvar har jo de aller fleste. Det skal svært mye til for at en biologisk forelder ikke får foreldreansvar dersom han krever det (er vel stort sett bare far det er snakk om her). Det er klart at det beste for alle barn, uansett samværsordning er at foreldrene samarbeider og har felles retningslinjer. For meg er det også klart at dette er viktigere når barna er like mye hos begge. Begge må følge opp fritidsaktiviteter, være aktive i forhold til skole og venner. Beskjeder må overbringes og ting må følges opp. Det å bo i nærheten av hverandre er jo også en forutsetning.

 

Jeg skjønner egentlig at du spør, for deres biomor er jo så "håpløs" at det er umulig å samarbeide nå. Med 50-50 kunne dere veid opp for hennes manglende fungering halvparten av tiden. Heldigvis er svært få foreldre så syke som henne. Mange fungerer brukbart eller bedre dersom de ikke forholder seg tett til eksen hele tiden.

 

Det som for meg blir vanskelig på et generelt grunnlag er at man skal tenke at noen skal bestemme at to mennesker som ikke klarer å forholde seg til hverandre og komme til enighet skal idømmes noe som krever at de samarbeider. For meg blir det paradoksalt. Dessverre kan heller ingen dommer kreve at man skal være likeverdige. Det er ikke mulig å håndheve en slik dom og da kan den heller ikke idømmes.

 

Det å få has på saboterende mødre og fedre som ikke følger opp samvær kan vi dessverre ikke. Det kan settes i gang holdningskampanjer for å få folk til å forstå hvor ødeleggende dette er for barna, men noen skjønner ikke uansett :-(

[ana baroma]

Et visst minimum av samarbeid krever vel alle samværsløsninger...? Selv om min stesønn er her bare annenhver helg, så kommer det jo bursdager, håndballkamper osv også i pappahelgene. Og det er jo trist dersom han aldri skal være med på sånne ting bare fordi pappa skal være vrang. Lekser skal jo også gjøres og gutten selv skal følges opp av pappa også. Og dersom det er noe man må snakke om, så må man jo nesten ta det opp med den andre forelderen. Jeg skjønner ikke helt hvordan man greier å få hverdagen til å gå rundt uansett samværsform uten en form for samarbeid og kontakt.

 

Ja, det kreves kanskje litt mer når det er delt omsorg og delt samværstid. Sånn rent logistikkmessig. Men det gjør det jo jammen meg når det er vanlig samvær også.

 

Det som er dumt, er at når mange menn våkner opp fra sjokket/dvalen eller hvilken tilstand de var i da samværet ble diskutert og avtalen underskrevet - så oppdager de at de har gitt fra seg ganske så mye råderett over barnet sitt. De har rett til å si nei til passøknad, men dersom det ikke er noen spesiell kidnappingsgrunn, så kan de ikke det heller. De kan få innsyn i papirer fra skolen ol og samtale med skole/barnehage om barnet. Men de har i realiteten liten mulighet til å påvirke barnets hverdag i noen som helst retning. Dvs, de kan få disse rettighetene, men må da gå til sak dersom mor ikke vil endre på tingene. Og jeg kan bare forestille meg at en rettsak ikke akkurat demper konflikten uansett utfall.

 

Man kan ikke eie et barn, men man kan gjøre et barn fullstendig avhengig av seg, på bekostning av den andre forelderen. Hvor mange barn går ikke med konstant frykt og dårlig samvittighet for å være på samvær? Følelsen av å være årsaken til foreldrenes kamp er vond - jeg kan bare forestille meg det. Hvem er det da som er best egnet til å ta ansvaret og avgjørelser?

 

Kanskje 50/50 ikke er det beste for alle barn, sånn er det jo bare. Men kanskje ville det fordret til mer likeverdighet i foreldreskapet? Kanskje ville samarbeidet gått seg mer til? For barnet ville jo i mange tilfeller protestert dersom det fikk gå på fotballen bare i pappaukene, og omvendt? Jeg tror også at dersom stønadsordningene ikke automatisk ble opphevet ved denne ordningen, så ville flere valgt det.

 

Det er et vanskelig tema, Heldige meg - og det finnes sikkert like mange svar som nyfamilier. Kanskje går man for fort i mekling? I et budd er det mange såre og vinde følelser. Kanskje man burde finne en midlertidig løsning som skulle diskuteres etter en viss tid når det verste har lagt seg? Jeg vet ikke - det eneste jeg er helt sikker på er at for at denne ordningen skal fungere, så MÅ foreldrene bo i nærheten av hverandre, fortrinnsvis i samme skolekrets. To skoler/barnehager er uholdbart for barn.

[guttiseptember]

Det beste er om alle kan samarbeide. Men hva med de som ikke kan samarbeide. Hvordan skal man løse det. Uansett om man har avtale men avtalen ikke blir overholdt.

Jeg må selv når barna er hos sin far, hente de hos sin far og kjøre de på aktiviteter. Ellers får de ikke deltta. Jeg er nok fryktelig negativ til denne ordningen med 50/50 siden jeg selv sitter i en situasjon der det ikke fungerer. Men skal være ærlig jeg har venner som har 50/50 deling som fungerer kjempefint.

Jeg har gitt helt opp samarbeid med far. Jeg har heldigvis barn som er store. Og de ser selv at når de har en aktivhelg så tar de kontakt med sin far og sier vi kan ikke komme i helgen.

Men det er fryktelig frustrerende og trist at barna må ha det slik.

Og så far som da lurer på hvorfor kommer de ikke. Men pappa sier de, du vil jo ikke kjøre oss dit vi skal. Og da svarer han aldri, bare overser barna. Og det er dessverre mange som har det slik. Enten med mor eller far at samarbeidet ikke fungerer.