Dere kloke damer, jeg trenger synspunkter og råd

[Myra]

Har ikke vært så aktiv her, men har sniklest litt innimellom. Jeg har et bonusbarn, en jente på snart 14. (Jeg og sambo har et barn sammen på 2,5 år). Jenta på 14 har ytret et sterk ønske om å flytte til oss. Hun har konflikter med mora (som ikke er helt uvanlig i denne alderen). Hun har det nok ikke helt greit hjemme og jeg ser jo at hun antagelig vil få det bedre hos oss. Vi har mange flere ressurser, både økonomisk og ellers.

 

MEN når jeg skal være helt ærlig og kun tenke på meg selv kjenner jeg at jeg har ikke lyst. Får jo dårlig samvittighet av å tenke slik. Man tenker jo bestandig det verste, og det å påta seg ansvaret for en tenåring på heltid er ikke noe jeg jubler med tanken på. Det er noe helt annet og ha henne her i helger og en dag i uka. Min rolle vil jo bli en helt annen dersom det blir på heltid.

 

Dere med barn i alle aldre og ulike erfaringer, har dere noen synspunkter?

[Karomamma]

Hei,

det høres ut som et kjedelig dilemma. Kan dessverre ikke gi noen spesifikke råd, for jeg har hverken fjortis eller bonusbarn. Hva mener samboeren din? Det er jo barnet hans og du vil vel støtte ham?

[Myra]

Han vil selvfølgelig ha datteren boende hos seg og jeg vil støtte ham dersom det blir denne løsningen. Men han er jo interessert i mine synspunkter. Dette skal jo være ei løsning vi alle må kunne leve med tross alt. Ei løsning er at hun bor ei uke hos hver av foreldrende, så blir det ikke så stor overgang for noen av oss. Er ingen god situasjon, føler meg som den onde stemora. Jeg er veldig glad i jenta og det har ingenting med det å gjøre, og ho er veldig glad i meg også. Men dette med ha henne boende på heltid i den verste puberteten... nei det er ikke enkelt.

[dritgrei hei hei!]

Jeg vil mene!!!! Jippi! For du... jeg skjønner at det kanskje ikke var verken planen eller drømmen i utgangspunktet, men tenk om dritgreipappan sa at han ikke kunne bli med på å ha dritgreigutten boende her fordi det var en ukjent situasjon, og kanskje ikke drømmen.... da hadde jeg blitt så lei meg, også hadde jeg ikke helt visst hva jeg skulle gjøre.... Jeg er for at det er plass til alle... Det er vanskelig å gjennomføre, men om hun som teåring føler hun trenge miljøforandring for å ha det bedre ei stund, så tror jeg det er bra for henne, og utvikling av forhold mellom alle parter, og utvikling av henne som ungt voksent individ. Jeg har opplevd i min tid som ungdomsarbeider at det ikka skal så mye til før de føler seg avvist av sine egne, og det er sår som det tar lang tid å lege... det er unødvendig bruk av tid tenker jeg, for det er helt sikkert ikke lang tid det er snakk om. Kanskje trenegr hun bare å være borte fra mamman sin en liten stund, en mnd, et halvt år... ingen som vet hvor ungene flyr. tida er knapp med hver enkelt unge, og hvis vi skal lære noe av klattens åpne hjerte og hjem, så må det jo være nettopp dette at hver time med familien er timer med nye historier og nye oppdagelser og glede. Kasnkje blir det deilig for deg å ha ei stor jente som kan hjelpe til litt. Din rolle burde ikke forandre seg i det hele tatt, den burde være helt lik hele tiden den, For du er kona til pappan og mamman til et lillesøsken. Det betyr at du er voksen og dere skal ha respekt for hverandre.

 

Jeg tror ikke dette trenger å være så vanskelig jeg, det gjelder bare å se litt lenger enn akkurat hver dag, men at det er for en periode, og den perioden er koselig. Nå har hun behov for det og det er kanskje viktig å ta henne på alvor da???

 

Det går fint ann å lage regler som alle kan leve med så hverdagen skal gå enklere for seg. Hun kommer helt sikkert ikke til dere for å bo på hotell... :-)

 

 

Lykke til med alle de vanskelilge tankene, for jammen kan jeg skjønne at det er mange av dem i en sånn situasjon :-)

[Myra]

Takk for svar. Fornuften min sier det samme som du og man vil jo gjerne være en slik person som slår opp hjertedøra og bare inkluderer alle. Men det funker ikke alltid slik og man trenger vel en påminnelse om dette. Man har gjerne en iboende motstand mot forandring :-)

 

Det er sikkert lurt å fokusere på det positive, hun er veldig glad i lillebror og han i henne. Blir jo fint med litt barnevakt... Hun er også flink og hjelpe til (men det er jo enklere å være når man ikke bor fast) Tror også det er viktig å tenke gjennom hvordan vi vil ha det og ha noen kjøreregler fra starten av (rutiner er desverre mangelvare hos mora).

Og selv om hun står foran tenårene blir hun jo voksen og flytter hjemmefra om ikke all for mange år.

[dritgrei hei hei!]

Nettopp.... og om du lar de tankene vinne, så ser hun det, og kjenner at du stoler på at hun skal være den hjelperen hun alltid har vært for dere... det er viktig! Og tenk så fint for søsknene å få være sammen og bli kjent på ordentlig.... Jeg tror det går fint jeg! Så skla jeg passe på å heie veldig når du er sliten :-)

!!!!!

[Trollmora]

Jeg synes dritgrei har mange fornuftige innspill jeg.

Hvis dere blir enige om en delt løsning så får du jo 2.hver uke med stor familie og annenhver med liten familie. Tror også det kan være greit å ha tenkt gjennom ett par kjøreregler som innetid/leksetid/rydding av rom etc før hun flytter mer permanent. Ikke for mange regler, men nok til at hun skjønner at det vil være forskjell på de to hjemmene hun da får.

Hva sier moren hennes til flytting? Synes hun det er greit eller vil hun komme med små innspill som kan gjøre samværet med jenta til små kriger?

 

Lykke til med avgjørelsen )

[Myra]

Mora har for det første aldri lagt seg opp hvordan ting har vært hos oss (heldigvis), så sånn sett har samværet aldri vært noe problem.

Og hun er med på tanken om at hun skal flytte til oss. Det er til tider full krig mellom mor og datter og mora syns nok dette er slitsomt. Tror nok den unge damen viser helt andre takter hjemme overfor moren enn hos oss som hun tross alt nesten bare har hatt koselige helger hos.

 

[dritgrei hei hei!]

Og det er den stemningen hun lengter etter, og den kan dere klare å opprettholde om det er det som er forventningene fra alle parter, men da er det sikkert lurt å lage en plan som er tydelig og klar. ANtagelig er det det hun liker hos dere, at ting er forutsigbart, om mamman ikke er så god på rutiner mener jeg :-)

[Attpåklatten :-)™]

Jeg må bare signere på Dritgreis innlegg!!!

 

Når man selv har bragt med seg egne barn inn i et nytt forhold så er det ikke tvil om svaret. For meg ville det vært helt uaktuelt å leve sammen med et menneske som ikke hadde ønsket å ha mine barn der både 50 og 100%. Jeg hadde nok ikke klart å elske et annet menneske om barna mine skulle bli satt i en deltidsbås.......Kanskje du synes det er lett å si det, men det er faktisk helt sant for min egen del.

 

Jeg har ikke noe problem med å se at du kan få mange tanker rundt det, det forstår jeg. Men hensynet til barna må og bør komme før alt annet.

 

Og hva med mannen din? Tror du virkelig han vil ha like stor respekt for deg om du sier at du ikke ønsker å ha henne boende hos dere? Det er tross alt en stor del av ham du da fornekter på et vis.....

 

Å ha tenåringer i hus trenger ikke være en dans på roser:-) Men det er faktisk også en stor glede å leve sammen med dem. De er i en spennende brytning og det er mange tanker som danser rundt inni dem. Jeg er fascinert av ungdom og ville aldri vært det foruten. Synes det er like spennende med andre som mine egne og føler meg som et klokere menneske når jeg får oppleve dem på nært hold:-)

 

Og om du ser de positive sidene så er det jo nevnt over her. Barna får et nærere forhold. Deres fellesbarn vil få en storesøster å digge:-) Det er stas!

Du vil få et helt annet forhold til henne ved å være en mer aktiv voksenfigur i hennes liv. Og det er virkelig spennende med ungdom, midt oppi alt kaos som kan følge med:-)

 

Hun kan kanskje stille opp som barnevakt i ny og ne, sammen med venninner:-) Dere får faktisk et større nettverk rundt dere med henne i hus:-) Treffer andre tenåringsforeldre og kan utveksle erfaringer:-)

 

Og ikke minst, kanskje dette kan være med å legge et godt grunnlag videre for jenta selv. Tenåringer trenger også å føle seg elsket og inkludert. Det blir ofte mye oppmerksomhet på de minste, om vi vil eller ei. Tenk da, dere to kan dra på shopping, cafe og kino sammen:-) Gjøre hyggelige ting som to fnisejenter:-)

 

Go go go for it - jeg er sikker på at du ikke vil angre:-)

 

Sender deg en klem jeg, for det trenger du sikkert:-)

[Gjest]

Du har fått mange gode svar allerede, jeg må bare si meg enig i at her må du nok sette egne behov til siden og ta i mot datter hvis det er den beste løsningen. Viktig med grenser, like i begge hjem, i den alderen. Det kan kanskje være at hun tror dere vil bli snillere i forhold til innetider etc. ?

 

Jeg må bare ønske deg lykke til =) Har selv tenåring, med utfordringene og gledene det bringer ;-)

[Plutseliten :)]

Skjønner at du tenker på dette og lurer på hvordan det blir.Du nevnte jo selv at forandringer og det ukjente ofte er litt skummelt.

 

Det blir en overgang for alle parter.Og jeg tror også det er viktig å snakke om regler og rutiner hos dere.For ofte er det å være hos samværsforelderen noe helt annet enn å når de bor der fast.

 

Det er en tillitsærklæring tenker jeg,at hun ønsker å tilbringe mere tid med dere.

Hun er nok i et opprør,og klart det å flytte fra moren kan såre henne....samtidig søker hun nok tryggheten hun finner i deres grenser.

 

Det vil jo være for noen år,og noen av de viktigste årene i hennes liv. Tenk å få være med på å påvirke og være der for henne. Det er et godt grunnlag for videre kontakt.

 

Jeg tok med meg min datter inn i mitt samboerforhold for 3 år siden.Da var hun 13 år...og jeg husker jeg sa til min samboer da vi ble sammen at hun kommer først,og ikke be meg om å velge....for ingen kommer mellom henne og meg.Hun vil uansett vinne. (ikke at det var noe tema fra hans side:) Det jeg ville si med dette er at blir man sammen med noen med barn fra før,må man justere enkelte ting i livet.

 

Jeg har også bonusbarn på 7 og 9 år...så jeg ser klart utfordringene som kommer. Det viktigste er at ikke barna føler seg i veien eller til overs. De har ikke valgt at det skulle bli sånn.

 

Siste..og skrekkeksempelet mitt er min datters pappa...som har blitt manipulert og styrt så gærent i forhold til sitt forhold med datteren av sin nye samboer...At han har valgt bort sitt eget barn....hun har ikke sett han siden september,han har ikke ringt eller tekstet henne....annet enn god jul sms...

 

Det er trist,sårt og vondt. Men så galt kan det bli.

 

Dette var mine erfaringer og tanker rundt dette )

 

Lykke til!

 

Klem

[Maud]

Jeg har ikke tenåringer selv, men treffer mange av dem gjennom jobben. Har sett flere ganger at noen føler seg avvist av pappa eller dama hans og vet hvor vondt det er.

 

Når det er sagt skjønner jeg veldig godt at du er betenkt og at det føles vanskelig. Tror allikevel ikke at du kan si nei. Hva vil det gjøre med forholdet mellom deg og faren? Med forholdet mellom far og datter? Hvis man tenker enkel matematikk - hva koster minst? Hvis du sier nei og faren følger deg på dette, hva koster det dere på sikt? Hva koster det av krefter og følelser å ha henne der?

 

Det er lett å gi rådet, men vanskelig å følge det. Rådet mitt er altså allikevel det samme som de andre har gitt. Ta henne i mot. Gjør det klart at det blir regler og aldersadekvate forventninger til henne. Gjør det også klart at hun nå flytter for en tidsbegrenset periode. Hun kan ikke flytte tilbake hvis hun blir sur på dere, men dere skal sammen evaluere om f.eks. et år. Lykke til!

[Myra]

Tusen takk for innspill. Jeg og samboer har vært sammen i over seks år så jeg har jo vært inneforstått med at hun er en viktig del av hans liv. Og det er helt greit, vi har et fint forhold og har vært sammensvorne i sånne jenteting. Så alt det er helt fint. Tror også at det vil gå fint dersom det blir løsningen. Det er bare det at man har en tendens til å se for seg det verste. Har noen tenåringsforeldre i nær omgangskrets som har hatt veldig tøffe tak med sine tenåringer. Sier til meg selv at vi ikke skal ta sorgene på forskudd :-)

Tror også det er lurt når det er tatt en avgjørelse å si at sånn blir det et år f.eks. også en evaluering. Og ikke la henne bestemme seg for å flytte hit og dit alt etter som hun er enig eller uenig.

Jeg ser jo nå at hun er inne i en periode hvor alt er galt med moren og da ringer hun til pappa og klager veldig. Men han er klar på at dette fort kan bli en ond sirkel, han hører på henne, men sier henne også i mot. Det er greit å ha en luftekanal, men det må ikke ta overhånd.

 

Akkurat nå sitter jeg litt sånn på sidelinjen og avventer, får bare se hva neste steg blir. Jeg kommer jo aldri til å sette meg på bakbena og si at det ikke blir aktuelt dersom far og mor blir enig om denne lønsningen.

[dritgrei hei hei!]

Bakbeina er aldri så gode å sitte på for noen, så det er sikkert finest for alle at du har valgt sidelinjen akkurat nå ;-) Jeg syns det høres ut som det kommer til å gå riktig så fint jeg, For det er viktig at pappan ikke lar henne ha rett i alt som er dumt med mamman, men at han viser at de er de voksne og at de samarbeider..... det eigjen skaper jo trygghetr og enkelheter å forholde seg til. Det skaper ikke rom for lurerier og sniking.... Klarer regler og samhold blandt de voksne..... enkle elemtære dritvanskelige stikkord i en familie :-)

 

 

Lykke til Myra, dette går så fint så fint! og husk, ungdommer tåler godt å bli satt på plass de også!