Er det hardt å være alenemor??

[Anonym bruker]

håper på oppmuntrende ord.. er så redd, blir alene snart...;(

[:::) Frøken Velferdsrett]

det spørs helt hva du kommer i fra. kommer du i fra et forhold der far hjelper til masse vil det nok bli litt tøft i starten mens du omstiller deg.

er han en sopp som aldri gjør noe som helst så vi du kansje syntes at livet blir bedre.

 

men husk at sørger du over tapet av han så er jo det litt slisom også.

 

men du greier deg. selvsakt gjør du det :-)

[Anonym bruker]

Hei!

 

Nå har jeg vert alenemor i snart 3 år...og barnet mitt er nå 7 år...selvfølgelig kan man føle seg alene...men tror faktisk jeg har mer avlastning av barnefar nå enn når vi bodde sammen ( enda han IKKE er av de mest ivrige fedrene) men nå må han jo ha han når han først er der...

 

+ at jeg er heldig som har besteforeldre som stiller opp.

 

Du klarer det GARANTERT....

 

Bedre å være alene enn i et forhold som ikke fungerer.

 

 

[Gjest]

Hardt vil eg ikkje sei, heller ensomt. Å ikkje ha noko å dela små og store øyeblikk med, på godt og vondt. Å slita med sjuke unger i 2-3 døgn med minimalt med søvn. Å aldri kunne tissa åleina før kl 20 på kvelden (det er vel kanskje ikkje ensomt da ;-)). Å gå å legga seg kl 22 på ein lørdag, fordi du ikkje ser poenget med å sitte oppe lenger. Å gå på kafe, og sjå alle familiene som koser seg. Å stadig oppleve "stakkar deg"- blikk fra veletablerte forståsegpåere.

 

Men eg ville ikkje bytta det med fortida for eit øyeblikk. Eg er min egen herre (når ungene sover i alle fall), og nyter det.... :-)

[Anonym bruker]

Det er ikke så hardt for meg men heller litt ensomt til tider. Men har foreldre som stiller opp for meg og barnet. Har ikke mye avlastning fra faren. Så det blir mange ensomme kvelder i helgene. Ikke heller noe tid til å drive trening eller andre aktiviteter da man må ha barnevakt hele tiden. Har flere venner med barn men de har jo mann også og holder ofte på med sitt. Blir aldri invitert på fest mer da vennene mine tydeligvis ikke tror jeg går ut lenger pga barn. Ikke så ofte jeg har sjansen men en gang i blant hadde jo vært gøy. Kjedelig også å se andre familier reise på ferie til syden og andre steder. Ikke like gøy å reise alene på ferie med en gutt på 2,5 år. Slitsomt hadde det blitt og ensomt.

Men koser meg utrolig mye med min lille gutt og angrer ikke på noe. Ville aldri vært foruten han og skulle gjerne gjort det hele igjen.

[Sabina og gjengen]

At det er hardt vil jeg absolutt ikek si, nå er bare min lille 17 mnd, men han er i start-trassen.. Det er heller deilig, jeg bestemmer når jeg skal gjøre ting, jeg bestemmer hva vi skal ha til middag, i helgene gjør vi akkurat som vi vil, vi koser oss masse, jeg kan nye alle øyeblikkene og alt det nye lille gutten lærer seg. Jeg elsker å høre han lære seg nye ord og når vi sitter å ser på bilder i boka og han babler uforstående på sitt hemmelige språk. Man må være flink til å se de positive tingene når man er alene, hvis jeg hadde gått å tenkt på at han snart blir MYE mer trassig eller at hvordan skal jeg klare å kle på han med bare to armer når han ligger helvrengt utover gulvet og skriker neineinei og river av seg klærne igjen så hadde jeg blitt sittende fast i det og ikke klart å kose meg. Jeg ser heller på hvor nydelig han er der han ligger å viser at han har temperament, akkurat som mammaen sin;) og hvor skjønn han er når han sier nei og river av seg klærne, for det er jo noe han har lært seg, når han ikek vil så er det nei, og dette med å kle av og på seg har han blitt så flink til i det siste (hjelper til når han er i godt humør). Dette er noe han har lært, når han klarer å gå hele veien hjem fra barnehagen og skravler om Bilææ som kjører på veien og peker på gatelyset og sier der så gjør det ikkenoe at vi bruker 30 minutter på det som vanligvis tar 10 min når han sitter i vogna. Ta deg GOD tid til barna dine og deg selv, kos deg med alle de små tingene så skal du se at det går så fint;)

 

Mennesker klarer ALT de vil, hvis de bare vil det NOK:)

[2 søte]

det er slitsomt, men det beste du kan gjøre for deg selv er å innse kjapt at du er alene, slik er situasjonen og det er bare å innrette seg etter. da går ALT mye lettere!! self savnet og ensomheten men til syvende og sist er det mye bedre å kunne styre selv enn å måtte ta hensyn til en mann av ulike åsaker en ikke orker å leve ilag med men frykten for å være alene tar overhånd. da får ingen det godt.

 

det kommer iallefall til å gå kjempe fint det er jeg sikker på!

 

[Anonym bruker]

 

 

HI HER..

Takk for mange svar. Greia er den at jeg føler meg ensom i tosomheten. Jeg ønkser et familieliv, men jeg vet ikke hvor mange tårer jeg har gråtet når jeg har sett andre familier eks på lekeplassen en løradg formiddag, eller gå koseturer i byen eller bare en liten trilletur..

Jeg har gjort alt dette alene, kan telle på en hånd hvor mange ganger jeg har fått mast meg til å ha med barnefar på slike ting, han prioriterer ikke familie i det hele tatt. Føler meg som en alenemor uansett..

Det er en ting..og en annen ting er at jeg står for det økonomiske ansvaret også..

og i tillegg gjør jeg omtrent alt med jenta vår på 13 mnd..jeg klager ikke, men han viser så lite initiativ.. og nå har vi vært syke alle sammen, og da er det også en selvfølge at jeg skal ta meg av alt alene. Både hus og barn.

Greit jeg er et a menneske, har i løpet ab disse 13 mnd ALDRI krevd at han skukle stå opp med henne kl 5-6..

Jeg føler meg heller ikke verdsatt, og føler at barnefar ikke gjør meg til den personen jeg øsnker å være - han får ikke frem det fine i meg, og det er trist..

Det fins ingen kjernefamilie lengre, og jeg må være lykkelig for å kunne gjøre min datter lykkelig..

Men jeg sliter med dårlig samvittighet, jeg gjør det.. uff! har snakket md han om det, og han vil at forholdet skal fungere, men de tingene som trebnger forandring, er vanskelig å endre dessverre..