vi er karnsje rare mannen min og jeg....

[Anonym bruker]

Men i går hadde vi en samtale om hvordan vi skal "fordele" barna hvis vi går fra hverandre......

Vi har ingen ekteskapsproblemer og ingen planer om å gå fra hverandre.

Men vi har nå en tidens til å prate om allt da.

Vi har et barn og et på vei.

Vi har også snakket om hva som skjer om en av oss dør eller hva som bør skje med barna om vi begge dør.

 

Karnsje hjelper det hvis vi skulle splitte at vi har hatt denne diskusjonen en gang på forhånd, Mannen min har adhd så vi er enige om at det faktisk ikke ville være bra for barna å bo hos han mer en 30% da det er veldig vanskelig for han å følge opp ting uten noen som maser på han. Helt greit her hjemme hvor jeg kan minne han på ting han skal. Og ikke fordi han ikke vil gjøre disse tingene men han klarer bare ikke å huske på det.

Desutten jobber han kveld og trives godt med det derfor ville det bli vanskelig for han å ha barna annet en de dagene han har fri.

 

Må inrømme at jeg bekymrer meg litt for hvordan det vil gå hvis noe skulle skje med meg og han skulle oppdra dem alene.

Han er britisk og familien bor derfor et godt stykke unna, min familie er spredt over hele landet og de har alle veldig travle liv.

Han elsker jo barna sine da, og jeg har ingen tvil om at han ville gjøre allt han kan for at de skal få det godt. Og alene hadde han vel neppe vært for alltid , en stemor ville vel kommet etterhvert.

 

Nei uff mye man skal bekymre seg over, når det gjelder disse kjære små.

[♥Spirevipp♥]

Synes ikke dere er så rare jeg! Er jo veldig greit å snakke om dette mens man forsatt er venner mener nå jeg. Er selv skilsmissebarn, hvor mamma tok med alle fire ungene langt vekk. Mamma hadde konstant dårlig råd, og pappa tjente fett som pilot. Vi så han kanskje 2 ganger i året. Ikke noe mye, og jeg ble kun kjent med pappa på mine voksne år før han døde. Er glad for den tiden jeg fikk med han, selv om han var veldig vanskelig til tider.

 

Tenker ofte på død, men det er kanskje logisk når begge foreldrene til sambo er døde.....vi har kun mormoren til lillegutt igjen! Jeg er livredd for at vår kjærlighet skal ta slutt eller at en av oss plutselig skal gå bort! Tror det er viktig å snakke om slikt, og bli enige. Evt skrive testamente også...det har vi gjort! (siden vi ikke er gift)

Har blitt enig med søsteren min at hvis de skulle falle bort at vi tar hånd om deres 3 barn og omvendt! Det er trygt å vite at lillegutt alltid vil ha noen som elsker han rundt seg!

 

Har vært vitner til dårlige brudd hvor det er blitt mye krangling om barn, de glemmer ofte hva som er det beste for barna! Hva med høytidene? jeg synes det var helt forferdelig å måtte velge hvem av mamma eller pappa jeg skulle feire jul sammen med. Ville være hos dem begge to, noe som ble umulig! (julen ble alltid tid for bekymring og dårlig samvittighet)....det er jo ikke riktig å tenke sånn for en 10 åring!

 

Fortsett med å prate sammen, om alt mulig! Jeg tror det er det viktigste dere gjør for dere selv og barna deres!

[Anonym bruker]

En ting jeg er glad for er at våre barn ikke vil måtte ta valget rundt jul selv om vi skulle få fra hverandre. Siden vi er fra forskjellige steder har vi forskjellige tradisjoner. For meg er Julaften viktig men for pappan er Første juledag den dagen man skal feire med pakker og annet. Så der ville vi ihvertfall kunne komme til enighet uten at noen "taper" hverken vi som foreldre eller barna :-)

 

 

 

 

HI