Tvangstanker om babyulykker

[blaastrek]

Jeg har ei lita jente på 2 måneder. Jeg er blitt en litt nervøs mammatype kjenner jeg...

 

Noen ganger,spesielt når jeg har lagt meg så ser jeg for meg ulykker som kan skje ungen min. For eksempel at hun blir påkjørt av en bil, detter utfor en bratt bakke, at det begynner å brenne rundt henne og slikt. Ofte står jeg like ved og observerer det som skjer i disse fæle fantasiene, jeg prøver å redde henne, men klarer ikke. Det er helt forferdelig. Det er litt vanskelig å stoppe disse tankene og jeg får helt vondt inni meg. Noen råd eller noen som kjenner seg igjen? Håper det går over....

 

[Anonym bruker]

Samme her i mer eller mindre grad. Det er vel bare et sterkt morsinstinkt tenker jeg som vil beskytte...

[selma07 og engel]

Jeg hadde to store blødninger etter fødselen, og har pga det fått post traumatisk stresslidelse.. og litt av det handler om å få sånne fantasier som du beskriver. Jeg får oppfølging av psykiater på ullevål, og han sier at det er viktig åkorrigere slike fantasier! Du må prøve å si til det selv at det er lite sansynlig at disse tingene skjer, og prøve å korrigere deg med å orientere deg mot virkeligheten! Det er jo også normalt at nybakte mødre får slike fantasier!! men prøv å korriger deg! Vanskelig men blir lettere etterhvert..

[blaastrek]

Jeg går til psykiater hver 14. dag som forebygging og for å følge med litt på psyken min. Skal ta opp problemet hos psykiateren..

Jeg VET innerst inne at det er lite sannsynlig og slikt, men disse tankene dukker like fullt opp.. Noen dager har jeg også begynt å tenke at samboeren min er utro og har et forhold med noen på jobben og at denne nye damen skal steppe inn i stedet for meg.. Og at jeg ikke får ha ungen fordi jeg ikke er tilregnelig. Har heldigvis ikke hatt den tanken i det siste, men drev og plaget meg selv litt med slike fantasier for noen uker siden. Jeg VET egentlig at samboeren min ikke er utro, da.. Men likevel..

 

Hadde en ganske vond tid på sykehuset og den første tida hjemme pga stort blodtap og mange netter uten søvn. Klarte ikke ta meg skikkelig av barnet før uke 3 og slet en del med amminga. Følte meg generelt som en dårlig mor den første tida.. Hatt mye dårlig samvittighet, litt ustabil psykisk. Ikke deprimert, men har vært mange bøtter med tårer.

Hva er symptomene på Post traumatisk stress? Tror egentlig ikke det er noe veldig alvorlig galt meg meg, men har hatt problemer med å slappe av og stole på meg selv. Stor overgang fra å være en stor egoist med et lettvint liv til å ha ansvaret for et lite menneske som krever 100 % av en. :-)

 

 

[selma07 og engel]

Du kan søke her på dib på post traumatisk stress lidelse, der finner du noen svar. Høres ut somom du har hattt og har det ganske vanskelig! kjenner meg godt igjen i endel av de tingene du forteller.. håper du får god hjelp hos psykiater, deg gjør jeg! 30.januar er det ett år siden Selma kom, og enda sliter jeg.. huff huff... skulle ønske at det gikk fortere... send meg gjerne en pm vist du vil:o) hvor i norge bor du? Jeg bor i Oslo!

[MammatilNathalie☆septemberbaby]

uff, jeg har også masse sånne tanker... kan være ting jeg har lest om i en avis eller hørt på tv for år tilbake om barn som blir behandlet dårlig av sine egne foreldre på et eller annet vis, også ser jeg for meg datteren min i den samme situasjonen - uff er grusomt å tenke sånn.... det må jo være det verst tenkelige - å bli forlatt, mishandlet, tatt livet av osv av sine egne foreldre, hvem skal man stole på da????

 

også våkner jeg hver morgen og er redd for at dattera mi ikke har overlevd natta...

 

ingen hadde trodd at jeg skulle bli en så hysterisk overbeskyttende hønemor som jeg er blitt gitt... =)

[blaastrek]

En av de verste historiene jeg ser for meg er at barnet blir påkjørt. Da jeg var gravid leste jeg i en avis om en far som kjørte på sitt eget barn i et parkeringshus. Barnet ble klemt mellom veggen og hengeren. Helt forferdelig......

 

 

[selma07 og engel]

Det er mye grusomt som kan skje... men det skjer mest sannsynligikke! og det er viktig at vi trener oss på å korrigere slike fantasier!! Vanskelig, det vet jeg alt om... Jeg fikk en styrtblødning da morkaka kom ut, blødde 2 liter, fikk blodoverføring og en jævlig narkose der jeg ble psykotisk, stemmersom fortalte meg at jeg skulle dø osv.. helt jævlig.. kom meg på beina, så gikk det 13 dager e fødselen, og da fikk jeg en styrtblødning hjemme på badet. Mannen min var på jobb og Selma lå på stellebordet, ble henta i ambulanse, og var igjen sikker på at jeg skulle dø... og aldri se jenta mi igjen... fikk 1,5 l i blodoverføring.. ny oprasjon 4 dager etter, og en infeksjon etter det...

 

Blir helt kvalm når jeg ser blod på tv feks... beg å blø neseblod og holdt på å besvime... Sjekker og sjekker at Selma puster osv.. mannen min dro til london på guttetur og jeg gjennopplevde alt det jævlige. mareritt om natta osv... levde i fantasiene om at flyet ble styrta, han knivstukket, osv osv...

 

Vet ikke helt hva jeg skal si til deg, men jeg skjønner at du har et tungt... tror nok at det er viktig at du snakker med psykiateren din om dette! Du sier at du hadde blodtap i fødselen, var dette traumatisk for deg?

 

 

[blaastrek]

For noen opplevelser du har hatt! Rimelig heavy! Min historie er ikke på langt nær så ille, men syns jo selv at jeg har hatt det tøft nok for det..

 

Hadde ikke regna med at det skulle bli noen dans på roser å bli mamma for første gang heller da..

 

"Jeg fikk en styrtblødning da morkaka kom ut, blødde 2 liter"

 

Akkurat dette skjedde med meg også! Pussig.

Men jeg fikk ikke blodoverføring.. Tok minst en uke før jeg var i fysisk OK form igjen. Og mens jeg var i så dårlig fysisk form så ble psyken dårlig.. Aldri følt meg så dårlig psykisk og fysisk form noen gang.

 

Blødningen i seg selv var ikke traumatisk. Jeg så ikke blodet heller. Det ble ganske hektisk inne på fødestua, men jeg spurte om jeg kom til å overleve og da sa de ja. Jeg stolte på dette og slappet av... Barnet var helt friskt og jeg var veldig fornøyd og glad etter fødselen. Egentlig var jeg rett og slett gira!

 

Var nok mest opplevelsen av å ikke være i stand til å ta meg av barnet som ble vanskelig etter hvert. Jeg var ikke noe flink til å be om hjelp på sykehuset. Skulle takle alt selv og være "flink" samtidig som kroppen var et vrak. Var oppe om natta for å prøve å amme og det kom ikke en dråpe. Kroppen min hadde vel mer enn nok med å reparere etter blodtapet.

 

Ungen skrek og skrek - hun var sulten og frustrert. Jeg sov ikke på flere netter, klarte ikke å slappe av og var helt opphengt i å få til amminga. Delte rom gjorde jeg og.. Var vanskelig å ikke ha noe privatliv og jeg følte at pleierne fartet inn ut og ut av rommet hele tida. Jeg lå liksom på vent og hadde ikke ro inni meg.

 

Etter hvert begynte jeg å få veldig mange rare tanker og følelser. Tenkte at de andre mammaene der og de ansatte snakket om meg.. At jeg var en dårlig mor og at det var synd at en så perfekt baby skulle bli ødelagt av at denne moren var så tragisk..

 

Jeg måtte til slutt be om hjelp og fikk da familierom slik at mannen min kunne ta seg av barnet. Jeg måtte også få medisin for å få sove og for å få ned adrenalinet. Det hadde gått så langt at jeg for første gang i mitt liv opplevde angst. Jeg fikk ikke puste for jeg ble så redd for at jeg skulle bli psykisk syk og ikke klare å ta meg av barnet. Jeg var redd jeg skulle bli psykotisk og det var nok bare såvidt at jeg unngikk å bli det. Det var nok hovedsakelig mangelen på søvn som gjorde at jeg ble så dårlig, men jeg er rimelig sikker på at hadde det ikke vært for blodtapet så hadde ikke alt dette skjedd. Jeg lurer på om det hadde gått bedre om jeg hadde fått blodoverføring?

 

Jeg er ikke verst nå. Bruker stemningsstabiliserende medisiner i lav dose, går til psykiater og prøver å følge gode råd. Er mest når jeg er alene og noen ganger når jeg legger meg at jeg sliter litt.

[selma07 og engel]

Syns din høres veldig vanskelig ut også!! På ullevål var de helt klar på at når en småbarnsmor fikk en hb på 7 eller lavere, ønskelig hb er 13 og oppover.. så gir de blodoverføring... Klart at det å bli satt så fysisk tilbake har en innvirkningpå psyken!! Blodtap har også det!! Jeg kjente plutselig i desember at kroppen min var restiutert, og det var nesten 11 mnd etter fødselen!!! og jeg fikk som sagt overføring to ganger...

 

Men husk det jeg sa, du er perfekt for din baby!!! Den beste!! Og det å være redd for å bli psykisk syk er skummelt!!! Er så redd for at jeg aldri skal bli frisk og måtte gå på uføretrygd.... og jeg som elsker jobben min,,,men jeg vet jo innerst inne at jeg kommer til å bli frisk igjen.... Huff huff for noen tanker...

 

Husk at det som har skjedd med deg er påført deg, ikke du som takler situasjonen dårlig¨!

 

Klæm

[Anonym bruker]

Huff ...

 

Jeg fikk ei nydelig datter for to mnd siden, men føler at jeg nesten ikke har klart å nyte henne. Dette skyldes svært vonde tvangstanker om hva som kan skje med henne, dette er vemmelige synsuttrykk som har virket svært invadiliserende på meg. Jeg har følt meg som en fæl mamma som har hatt slike tanker, og desto mer jeg har fokusert på å fjerne meg fra tankene desto sterkere har de blitt. Jeg har følt meg svært mislykket men utad har jeg klart å holde maska, selv om det har vært skrekkelig tungt.

 

Jeg har gått mange runder med meg selv og spekulert i om jeg er på randen til å bli gal. Blant annet var jeg kjemperedd at jeg selv skulle komme til å skade henne, - om det lå en kniv på kjøkkenbenken måtte jeg legge den bort i frykt etc. Det har vært tungt, fordi det er ingenting i hele verden jeg heller vil enn at min datter skal ha det best mulig og jeg elsker henne over alt!! Jeg har enkelte gode dager, men plutselig kommer tankene og jeg forsvinner helt ned i kjelleren, jeg føler meg som verdens dårligste person. Dette er jo en persiode man skal nyte, iog som alle presiserer til en hver tid, - noe som gjør at jeg få r enda større komplekser og synker enda lengre ned i kjelleren.

 

Det er skremmende hvor godt man kan skjule sin psykiske tunge tanker, av og til skulle jeg ønske at jeg bare kunne legge meg ned og gråte og gråte, og at noen bare kunne tatt seg av meg uten at jeg trenger å forklare hvor tungt jeg har det og måtte beskrive de avskyelige synsinntrykkene som dannes i hodet mitt, og som ikke vil gå vekk.

 

Jeg går til psykolog og hun presiserer at jeg ikke er gal, langt i fra, - noe jeg selv har lurt på,- men at mange vil oppleve slike reaksjoner etter en fødsel. Selv har jeg så vanskelig for å se det for meg da alle ser så lykkelige ut. - Men det gjør jo jeg også, selv om jeg sliter på innsiden. Jeg er utrolig stolt og glad mamma, skulle bare ønske tvangstankene forsvant!! - Det gjør så vondt! Jeg ønsker ikke se for meg slike ting! - Det tar krefter og livsgnist. Om det ikke blir bedre er jeg nødt til å ta kontakt med fastlege.

 

Psykologen min anbefalte meg å snakke åpent om tvangstankene mine med noen nære, og det skal jeg gjøre, det har i allefall hjulpet å orate med henne. - Til en viss grad. Jeg føler at jeg har utviklet en angst for tvangstankene som gjør at de stadig vender tilbake når jeg tror de kanskje har forsvunnet.

 

Huff dette ble langt, - men jeg kjenner meg så fryktelig igjen, og vel så det. Det er tøft. Dere er ikke alene.

 

Klem fra en fortvil mor

[blaastrek]

Det er kanskje ingen trøst når slike tanker står på, men det er bare tanker - det er ikke slik at en først tenker det og så skjer det..

 

Har du diskutert om du bør ta medisiner? Tenker ikke på beroligende, men antidepressiva. Har lest at det kan funke på angst dersom en bruker høy dose. Selvsagt er det mye som kan løses i terapi nettopp fordi det handler om tenkemåter som en kan endre på.

 

Alle mammaer kjenner seg nok igjen til en viss grad. Alle mammaer er jo redd for at noe skal skje med den lille.

De fleste kan bli frustrerte når den lille skriker og ingenting fungerer. Til og med Gro Nylander skrev i "Mamma for første gang" at hun så for seg at hun kastet ungen i veggen eller lot den kjøre noen runder i vaskemaskina... Det er på en måte naturlige tanker, - men når det blir for mye og for voldsomt så er det plagsomt og sykelig og en må gjøre noe med det..

 

 

[Anonym bruker]

DYTT, viktig tema

[Anonym bruker]

DYTT, viktig tema