Kan noen hjelpe meg? angst - depresjon???

[Anonym bruker]

Skal snart begynne å jobbe igjen og har fått totalt angst. Innser nå at jeg burde ha jobbet i perm for å holde meg sosial, blitt lite voksen-snakk i 11 mnd... Nå har jeg blitt noe jeg føler som handlingslamma:( Redd har jeg vært hele tiden, bekymret hver dag for noe. Nå har jeg kortpusthet, indre uro, svetter, trøtt, nummenhet, følelse av å besvime, kvalm og konstant redd!!!

 

Jeg vet ikke om jeg skal kaste meg i gang med min svært sosiale jobb eller kaste inn håndkle og komme meg til legen? Har gått der litt før så han vet bittelitt av det jeg sliter med, men jeg innser at jeg trenger mer hjelp!

 

Kan noen hjelpe meg litt med å si hva dere tror jeg lider av, føler jeg går i ei boble.

[camillah 2 små]

Det kan lett bli slik! Jeg ville snakka med legen og arbeidsgiver, kanskje ordna med en delvis sykemelding i starten, som en myk start, om du skjønner. Hvis du fortsetter å stenge deg inne, blir det jo ikke bedre. Og så ville jeg bedt om henvisning til noen som kan behandle angst og depresjon. Håper det er til hjelp! ;o)

[Anonym bruker]

Takk! Det er det jeg og tenker. På den ene siden vil jeg bare være her hjemme med dattera mi og sambo, men fornuftige meg skjønner at jeg må ut. men det er så flaut å bli sykemeldt etter permisjon? Huff, føler meg svak:-(

[camillah 2 små]

Fornuften din vet det vel, men jeg sier det likevel: Det er da ingenting å være flau over! Sånt kan skje hvem som helst. Og sånt som frykt og angst har jo en tendens til å vokse jo mer du unngår det du er redd for. Da er det jo ikke så rart at det har blitt verre under permen. Husk: Det er bedre at du sykemelder deg delvis nå - og blir frisk - enn at du blir gående i årevis og slite!

 

Fins forresten mye info om angst på nettet og tips om behandling. Her får du et gratis tips fra meg: Jobb med å utsette deg for det som er vanskelig, men skritt for skritt og ikke for mye på en gang. Og ikke la deg friste til å prøve beroligende piller. Det hjelper bare kortsiktig, og du skaffer deg bare et nytt problem..

[Anonym bruker]

Takk igjen!

 

Jeg vet liksom ikke hva jeg skal/burde gjøre, ser du. Jeg får bare lyst til å legge meg ned og gråte når jeg tenker på det. Jeg vil jo ikke være sååå svak, liksom! Jeg prøver å gjøre det jeg er redd for da, men blir fort redd igjen:( Det er nok det at jeg har vært trygg i perm for så å gå over til å plutselig jobbe igjen nå og dattera mi skal være hele dagen med pappaen sin. Det blir tøft, hvis du skjønner. Jeg blir utrygg av å tenke på det, får en slags kvelningsfornemmelse, mister motet, blir trøtt, nummen, kald/varm, hjertebank, kvalme, trøtt... føler at jeg går over meg selv, som i ei boble ja... litt sånn forsvarsmekanisme, at jeg distanserer meg...

 

Må si det er fristende å bare begynne på antidepressiva og til psykolog...

[blaastrek]

Det høres ut som angst og det fins hjelp å få. Trolig kan du ha nytte av terapi og eventuelt antidepressiva i større dose enn det som brukes ved depresjon. Snakk med legen din og få henvisning til spesialist. (Psykolog eller psykiater). En del fastleger kan såpass at de kan hjelpe med slike problemer så kanskje kan du få tilstrekkelig hjelp der også.

 

Det trenger ikke være slik at du enten er 100 % sykmeldt eller jobber 100 %. Syns det var en god ide å få hjelp fra legen din samtidig som du starter opp i redusert stilling. Jo mer du isolerer deg hjemme jo vanskeligere blir det å komme tilbake til et sosialt liv og til jobb... Det kan fort bli en ond sirkel om en ikke gjør noe aktivt for å få snudd det.

 

Vi her på dib vet ikke hvor hardt du har det, men om du greier så jobb med deg selv og situasjonen din. Ikke slit deg ut eller press deg for hardt, men prøv _litt_. Syns du har fått gode råd her.

Må være fint for pappaen å prøve seg i permisjon på egen hånd uten at du henger over og passer på at han gjør alt riktig. Det er fint for kontakten mellom far og barn også. Prøv å slapp av på at barnet og pappaen greier seg fint, mens du er på jobb!

 

Ikke tenk på hva kollegaer tenker og tror. Syns det er ganske forståelig at det kan være tøft å komme tilbake når en har vært lenge borte fra jobb. De fleste som har vært sykmeldt eller har hatt ulike permisjoner fra jobb vil kjenne seg igjen. Psykiske problemer er dessuten så vanlig at om folk ikke selv kjenner seg igjen så har de garantert noen nære som har hatt eller har psykiske helseplager.

 

Jeg har slitt en del siden fødselen selv og jeg har vært åpen med mine kollegaer. Har ikke lagt ut i det vide og brede, men har sagt det jeg selv er konfortabel med. Folk er veldig forståelsesfulle og en slipper at de spekulerer. Ofte forteller de om egne opplevelser etter fødsel eller om folk de kjenner som har slitt psykisk etter de ble foreldre.. Ikke tro du er alene og tenk på deg selv og din familie!

 

 

 

[Anonym bruker]

Det du beskriver der er akkurat det jeg har slitt med 2 ganger... Den ene gangen var det et resultat av hardt arbeid, lite søvn og nesten ikke mat og drikke. Stress hele døgnet, gjorde at jeg møtte veggen.

Legen sykemeldte meg i 3 måneder, og jeg brukte en hel måned uten å tørre å møte omverdenen. Jeg flyttet hjem til en god venn av meg, som var arbeidsledig den perioden, så han bodde hos foreldrene sine. Jeg er den dag i dag som et familiemedlem hos dem.

Den 2. måneden gikk med på å prøve meg på det sosiale... gå i butikken, kjøre bil, møte folk... :-) Og den tredje måneden gjorde jeg kun det jeg ville...

Jeg gikk på antidep. og det hjalp meg veldig.

 

Den andre gangen jeg fikk dette tilbake var for et par måneder siden. Jeg visste da hva det var, og jeg jobbet meg gjennom det! Klarte det såvidt uten antidep., for jeg brukte et halvt år på å avvenne meg pillene. Det er opp og ned fortsatt, men jeg vet i hvertfall hva det går ut på...

 

Gå til legen, få hjelp, og bruk all den tid du trenger!!! Dette klarer du!!! Det er helt jævlig når det står på, men det er så godt når du er kommet deg gjennom det... :-)

 

Lykke til!!!