er det noen som liker stebarna sine??

[Anonym bruker]

blir litt skremt over at så mangen missliker stebarna sine??? eller har eg missforstått? har lest innleg der en er drit lei stebarna sine? forstår ikke helt? er det ikke noen som er glad i stebarna sine?? hadde eg hatt små stebarn,hadde det vert kjempe koselig:) hadde gledet meg til helgene de kom på besøk:) går det ann å misslike små barn??? har forståelse for at ting og tang kan være komplisert når det blir mine dine og våre barn,men å ikke like stebarna sine???

[milla84]

Joda jeg liker stebarna mine. Og har mange fine minner og opplevelser sammen med dem. Dessverre så er det mange omstendigheter rundt dem som gjør at helgene ikke alltid blir like koselige som man hadde tenkt seg.

[*-*]

Jeg er veldig glad i stebarna mine!

 

(men det betyr ikke at det ikke også er litt vanskelig og komplisert i blant)

[~~DoraDora~~]

Jeg liker stebarnet mitt veldig godt jeg. Og jeg vet at hun liker meg veldig godt.

 

Hun er ei snill og medgjørlig jente. hun har heldigvis arvet veldig lite fra sin mor....

[Anonym bruker]

dette var godt å høre, blir lei meg når en hører at folk hater stebarna sine og gleder seg til de reiser hjem igjen...har selv en datter og hun er ganske aktiv, hadde mannen min hatet henne, hadde eg kastet han ut:) tanken på at min mann ikke hadde likt min datter er grusom...(min kjære elsker min datter som om hun skulle vert hans egen)

[Chezka]

Sitat: "hadde eg hatt små stebarn,hadde det vert kjempe koselig:) hadde gledet meg til helgene de kom på besøk:) går det ann å misslike små barn???"

 

Høres fryktelig idyllisk ut, du ;-) Men du vet - stebarn kommer i alle størrelser - ikke bare som "små stebarn". Noen er faktiske uspiselige tenåringer, inspirert av biomor til å være uspiselig så lenge de er hos pappa :-)

 

Noen ganger er det slik at biomor gjør det fryktelig vanskelig å ha stebarn, noen ganger er det faktisk far som ikke er sitt ansvar bevisst, og gjør det vanskelig å leve sammen med stebarna.

 

For det meste er livet med stebarn greit, og man blir glad i ungene. Men innimellom er det fryktelig lite "kjempekoselig" å ha stebarna på besøk.

[DolphinGirl]

Jeg er glad i stesønnen min (kaller han nå fortsatt min selv om jeg har gått fra faren), men jeg liker han ikke alltid. Det er ikke noe rart i det. Vi har ulik personlighet og noen ganger gjør forskjellene at jeg ikke liker han, men jeg er like glad i han for det. Slik er det da med alle barn - man liker nå stort sett sine egne best. Det er med voksne som med barn, noen liker man, andre ikke. Jeg liker nå ikke mine foreldre alltid, men jeg elsker dem jo likevel, og jeg kan garantere at de ikke alltid liker meg heller. Men jeg tviler aldri på at de elsker meg.

[Anonym bruker]

De er greie nok unger, det er ikke det, ikke hater jeg dem, eller misliker dem, men jeg er ofte temmelig lei.

Blir nå i blandt lei min egen også, men det skal mye mer til. Med min egen er det så mye positivt som følger med også, ikke bare mas.

 

[Nordhagenjentene :)]

Jeg tror det er mer omstedighetene rundt selve ste-greiene man ikke liker. Jeg er kjempeglad i stedatteren min, og i dag er det helt greit at hun skal hit.

Når jeg var syk (pga graviditeten) synes jeg ikke det var så stas, fordi jeg var så dårlig og fordi jeg ikke har andre barn selv; uansett hvor glad man er i en unge - når man ikke er vant til å være forelder (vi har henne 10 netter i måneden), da kan det være utrolig slitsomt. Det er faktisk noe helt annet når man har egne barn.

Det kan være veldig tøft, slitsomt og rart å komme inn i livet til et barn i 6-års alderen. Det er mye hennes mor lar henne få gjøre som jeg aldri ville latt mine egne barn gjøre, og når man da er sliten og lei en dag, da kan dette bli et irritasjonsmoment. Man får jo "en ferdig unge" og det er ikke alltid det matcher...

Men jeg er ikke noe mindre glad i henne for det!

[Anonym bruker]

jeg liker mine

 

men de blir aldri "mine" barn, og jeg kan aldri bli deres mor.

 

 

stebarn er en berikelse i livet, og hadde ikke mannen min likt mine barn.. vel da hadde han ikke vært mannen min.

[Anonym bruker]

Er ikke helt konfortabel med navnet stebarn jeg....synest bonusbarn er mye bedre:o)

Selvfølgelig er det ikke alltid lett, men det er det heller ikke med sine egne barn. Jeg er veldig glad i mitt " bonusbarn" og synest hun er ei skikkelig artig jente. Har selv en gutt som er nesten like gammel som henne så til tider kan det gå hardt for seg her i heimen. De er hos oss hver sin uke og samme helg og det har hittil fungert bra. Da får man liksom bedre tid til å bli ordentlig kjent med den andre sitt barn har vi funnet ut. Det er ikke lett å plutselig forholde seg til et barn som kanskje har hatt en annen oppdragelse eller er helt anderledes enn ditt eget, men enda verre er det nok for barnet å forholde seg til en ny voksen person...Vil nok anta at det er barna det er mest vanskelig for så vi vokse må ta ansvaret her.

 

[Tullemor1 & Gullemitt :-)]

Jeg elsker mine to stebarn, er lei meg hver gang de reiser!!

Men skjønner også de som synes det kan være vanskelig..

Men her er kommunikasjon mellom far og meg veldig viktig!

For her i hjemme behandler jeg dem som de skulle vært mine egne, og må følge mine regler og rutiner og de er også veldig glad i meg, og vi går utrolig godt sammen..det er alltid meg de henvender seg til og det er kos. det er to gutter på 5 og 11 år..

 

Ser bare frem til neste helg da de kommer, trist uten dem.

[Anonym bruker]

Det er lett for deg å si, som ikke har dette å forholde deg til! Her i gården er det umulig å planlegge noe annen hver helg, da ungene hans som er store barn kommer. For vi vet aldri når de kommer, og om de kommer, og må liksom være parat med bil hjemme hele tiden. De er alltid masse frem og tilbake, og de skal hentes og kjøres hit og dit. Men akkurat det har jeg tatt opp med samboeren idag, kan ikke ha det sånn videre. Når de aldri kan si noe tidspunk de skal hentes, må de bare vente, eller moren må kunne begynne å kjøre. Jeg holder på å bli gal, og ser litt mørkt på de helgene. De som bare har felles barn og forholde seg til misunner jeg virkelig.

[Anonym bruker]

Misunner også dem uten stebarn..heldigvis får vi vårt første fellesbarn nå, så gleder meg til å oppleve hvordan en familie egentlig skal være..

 

er nok dessverre av dem som ikke liker stebarnet, han har arvet litt for mye fra moren der (bl.a hennes psykopati, er dokumentert fra psykolog på at det er arvet, så ingenting jeg dikter opp for å få sympati altså..)

[Anonym bruker]

har faktisk stebarn,men de er så gamle at de har fått små barn selv...gleder meg veldig til hver gang de kommer på besøk alle sammen..fullt liv og røre,med våre små barn og mine stebarn sine barn...eg forstår at det kan være komplisert i forhold til avtaler og bio mor og slikt,men å ikke like selve stebarna klarer eg ikke forstå...

[vimsan]

Stesønnen min er verdens nydeligste gutt. Han har en god mor og en god far. Tror vi alt for ofte misliker moren til stebarna og skylder på henne for at barn har trassaldre osv. (Hun fikk jo mannen du elsker først og hun bandt han for livet)

Stesønnen min er 2 1/2 nå og er i trassalder, men han er jo veldig søt der han står og skriker til meg når jeg sier "nei" til noe.

Han jeg er sammen med er også veldig glad i min datter på 7 1/2. Beundringsverdig egentlig med alle de prøvene hun utsetter han for.

Det som er trist er at vi er fulltallig familie kun annenhver helg.. Når den lille kommer om noen uker gleder jeg meg til å ha begge barna på besøk på sykehuset.

Ingenting er mer berikende i livet enn barn, om det er stebarn eller egne barn. Barn er bitte små personligheter som jeg er så heldig å omgås.

Ja.. Det er slitsomt når barn som ikke er ens egne "tar helt av" og vil regjere i huset. Men jeg skjønner godt at de vil ha pappa eller mamma for seg selv, for de var jo deres først. Vi som steforeldre tråkker jo inn i deres land og tar pappaen eller mammaen deres og vi er så heldige at vi får være der når de ikke er det.

Liker å være den "kule reservemammaen" som gjør ting som ikke mammaen gjør og gleder meg til fremtiden med 3 (minst) barn:-)

[Anonym bruker]

Jeg liker mine stebarn, men de er så små og det er vanskelig når ikke vi har samme rutinene og regler som biomor har... Da kan det lett bli slitsomt og krevende... Vi vil gjerne at de skal følge de rutinene og reglene vi har her...for hun skjemmer de bort og lar de holde på som de vil...

[Anonym bruker]

Nettopp...regler og rutiner er nøkkelord.

Jeg har 2 barn fra tidligere forhold (7 og 9 år), min samboer har en gutt på 2 år som er hos oss ca 40% av tiden...og jeg holder på å bli sprø!

Han er en nydelig gutt, men det hjelper lite når han er vant med å gå rundt hjemme med skivene i hånden mens han leker rundt om kring. Dette gjør til at hvert måltid hos oss (der en faktisk må sitte ved bordet å spise) blir en forferdelig opplevelse. Han hyler, er sur og vanskelig, gidder ikke spise osv osv

Det er søren ikke lett verken for barn eller voksne dette her altså!

[Anonym bruker]

Ja, både og her i gården.

 

Liker ikke min ste-datter på snart 18 år. Syndes hun er en ufordragelig, dum jentunge som jeg håper ikke får dårlig innvirkning på sine småsøsken.

 

Heldigvis har et mye bedre forhold til min stesønn på 12. Han er jeg veldig glad i, han også kan være ufordragelig innimellom, som de fleste unger, men jeg tåler det når jeg er glad i ham, han har så mange fine sider i tillegg.

 

Min stedatter har arvet hodet til sin psykisk uføretrygdede mor og dessverre kommet uheldig ut etter oppvekst i et ustabilt hjem. Det er synd på henne, hun har hatt det tøft, men personen hun har vært de 5 årene jeg har kjent henne er umulig for meg å like.

 

Guttungen var yngre når min mann brøt med biomor og har dermed fått en god del flere år sunn oppvekst. Og er en fin og aktiv gutt. Guttungen bor mest hos oss. Det siste året har ikke 17-åringen bodd hos oss, men delvis til sin kjæreste, på hybel og hos sin mor. Er bare på besøk til oss en gang i blant.

 

Ingen unger fortjener å måtte bo sammen med andre enn foreldre som er glad i dem uansett. Ihvertfall når tenårene kommer...

Men i enkelte tilfeller skulle noen foreldre aldri fått barn i utgangspunktet.

Uføretrygdede som ikke er i stand til å jobbe pga psykiske problemer skulle ikke fått lov til å få barn. Mye større ansvar å få barn enn å holde på en jobb!!

[Anonym bruker]

*grøss*

Jeg må si at jeg er meget glad for tingenes tilstand i hjemmet her.. Har en gutt som i utgangspunktet er "bare min", og nå venter vi vår første felles.. Gutten er vår, i like stor grad som lillebaby vil komme til å bli. En ting som gjør meg ekstra heldig, dessverre, er nok at vi ikke har noe som helst kontakt med biologiske pappa eller noen fra den familien.. Her er det stepappa som er den nærmeste, og som fungerer som pappa. Før syntes jeg det var veldig trist at vi ikke hadde kontakt med den andre siden, nå er jeg egentlig glad for det, på en merkelig men forståelig måte..

De (samboer og sønn) har tatt hverandre nært, og har et bånd mellom seg som selv en biofar kunne misunne dem. Det blir adopsjon her om ikke så lenge...

[januarsurprise]

Mitt forhold til stebarna mine:

Jeg elsker dem, har det gøy sammen med dem, blir så inni natta provosert av dem, samtaler om ting med dem, kjefter på dem, leker med dem, leser bok med dem, blir utslitt av dem, får energi av dem, krangler om å rydde rommet med dem, ler så jeg griner sammen med dem... akkurat som jeg gjør med "min egen" unge...

[Lilleb6]

Hei!!!!

Dette innlegge MÅTTE jeg bare svare på. Jeg er KJEMPE glad i ungene til min samboer. Han har 4 barn i fra 7 års alderen til 20 år. De er bare helt utrolige! Alle har forskjellige personligheter, men er like herlige!

Men skal være ærlig å si at minsten har jeg hatt litt vanskelig å "fordøye". Men det er ikke hennes feil, men moren. Hun har en annen mor en de tre eldste. Og jeg "hører" moren snakke gjenom den stakkers lille jenten. Jeg er no heldig vis voksen og klarer å "se" at det er moren som "snakker"! Vis dere skjønner hva jeg mener!!! Jeg elsker mannen min og det gjør at jeg elsker hannes barn også

[Anonym bruker]

Henger meg på her, for stebarn er ikke alltid like lette å hanskes med....

 

Har verdens mest omsorgsfulle og flotte stedatter på 8 år. Men synes likevel ikke det alltid er like lett å forholde meg til henne. Til tider en hun flott og til tider irriterer hun meg grønn. Uten at hun gjør noe spesielt eller fortjener det.

 

Hun er en konstant påminner om hennes mor, som forøvrig er et fryktelig vanskelig menneske å hanskes med. Har prøvd det meste og virkelig lagt godviljen til, men det hjelper lite. Hun er og blir vrang og ganske ustabil og kranglete...

 

Det eneste man kan gjøre er å prøve. Det er jo slettes ikke barna sin skyld at de bor to steder og har foreldre og steforeldre om hverandre. Men alle som sier at alt bare er enkelt og hyggelig, er fryktelig naive, tror jeg.... Det er jo ikke moro å alltid bli minnet på ekskona til sambo eller å måtte forholde seg til hans fortid bestandig. For å ikke snakke om å hanskes med oppdragelse, vaner og uvaner som man aldri ville tillatt sine egne barn å få.

 

Selv de beste intensjoner kan forsvinne på dårlige dager. Men la oss ta vare på de gode øyeblikkene mens de varer. Stebarna er jo uansett søslen til felles barn, så man kan ikke avskrive dem heller bare fordi de kommer i en litt annen innpakning enn man helst ville sett egne barn i.

 

Men til alle dem som lurer på om det er dem det er noe i veien med, eller om de er dårlige stemødre. Helt sikkert ikke, det er ingen som sier at alt er lett og at man må være like glad i sine stebarn som sine "ekte" barn.

 

)

[Anonym bruker]

Jeg misliker dem ikke, men jeg er til tider utrolig lei, og føler ofte de tar opp mye plass.

Jeg har selv to barn, og når helga kommer ønsker jeg å slappe av, gjøre litt av mine ting og kose meg sammen med dem. Men i helgene kommer jo stebarna, og da blir ikke ting så koselig alikevel.

Sist spiste vi pizza, to store, forretter og brus og alt som hørte med. Jeg hadde vært et ærend og aner ikke hva som var skjedd, men stesønn på 12 år lå på gulvet hele måltidet, ikke skulle han spise for han var sur. Flaut var det at folk nesten måtte tråkke over han, og irriterende at det var en hel halv pizza med annanass og skinke, som egentlig ikke er så veldig spennende. Stedatteren min spiste heller ikke av skinke og annanass pizzaen, som de ønskte seg for hun gaflet i seg alle de friterte kyllingbitene helt alene.

Alltid er det noe styr, og aldri spiser stesønnen min. Men han skal ha det ene og det andre. Det irriterer meg.

De maser og skravler om uintressange ting, og beslaglegger hele samtalen. Er det kun våre unger er det jo tid til å kunne få lest avisen og pratet litt sammen på morningen, mens de ser en dvd eller leser en bok, leker med klosser eller hva det måtte være. Sier en i fra at nå er det nok, blir det et utbrudd eller surmuling eller såret eller lei seg, så skygge unna og la dem styre på er svaret.

Ungen vår på 2 godtar som oftes at nå må du vente litt, nå snakker vi voksne. Men den på 12 blir fornermet. Det er jo flaut å gå ut blandt folk med unger som absolutt ikke kan oppføre seg.

[Anonym bruker]

Har ingenting personlig imot dem og ønsker dem alt godt i livet. Ønsker bare ikke å ha spesielt mye med dem å gjøre fordi jeg ikke vil at mine barn skal bli sånn som dem da moren deres gir dem en utrolig dårlig oppdragelse. De tar også altfor mye plass og alt skal alltid settes på hodet når det gjelder dem. Jeg vet at det ikke er bare deres feil, men konsekvensen av konstant særbehandling er desverre at jeg gruer meg til hver eneste gang de kommer