Stebarns kontakt med vårt barn

[Gjest]

Jeg får sikkert mange stygge svar nå...folk som syns jeg er teit.. men, det endrer ikke følelsene mine. Jeg VIL jo ikke føle sånn! ;(

 

Jeg sliter med at stebarnet har kontakt, leker osv med barnet vårt.

Hvorfor?? Jeg vet egentlig ikke... Prøvde i terapi å ordne opp i dette.

Det er så slitsomt, å alltid være stressa de helgene stebarnet er her.

Det er som alt blir veldig rart når stebarnet feks får barnet vårt til å le osv... Pga stebarnet ikke er vårt. Og jeg føler meg utenfor, som om jeg er mindre mor for vårt barn.

 

Er det andre som har det sånn, eller er jeg helt koko?

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre....

Noen som kan hjelpe meg så jeg ikke føler sånn mer? ;(((

[mamma til twins]

Skjønner ikke helt familiesammensettingen din. For du sier at "stebarnet ikke er vårt"? Hvem er det du er sammen med da, er det ikke far til stebarnet ditt?

[Anonym bruker]

Jeg tror kanskje grunnen til dette rett og slett er god gammeldags sjalusi. Du føler deg kanskje utenfor når stebarnet er der fordi begge barna er din samboers, men kun ett av dem er ditt. Kanskje synes du at du får for lite oppmerksomhet fra din samboer? Eller kanskje du synes han gir stebarnet for mye oppmerksomhet i forhold til hvor mye oppmerksomhet du får?

 

Vet ikke helt hva jeg skal råde deg til, men ville tatt en prat med samboeren din, og fortalt hvordan du føler det hvertfall. Hjelper lite å gå og stenge ting inne.

 

 

[Gjest]

Det er ikke vårt. Ja det er hans, men ikke vårt, sammen. Forstår?

[Gjest]

Jeg slet med sjalusi før men ikke lenger nå.

Det går mest i det at det er så rart, at jeg føler meg mindre mor for ungen vår, når ungen hans leker med vårt barn, for jeg ikke selv er moren til hans barn.

At de er halvsøsken, føles helt surrealistisk...

 

Jeg håper bare jeg klarer å takle at de leker sammen snart...

[Anonym bruker]

Det er nok fordi det er en kjip situasjon, og for deg kommer de aldri til å være søsken. Siden de leker sammen som søsken blir det akkurat som en venn som aldri går hjem. Jeg tror du ser det som en venn som går litt for langt.

Du blir nok aldri mindre mor for ditt barn, den kommer du ikke unna, men du blir heller aldri mor for stebarnet og da kommer de aldri heller til å bli søsken i dine øyne.

Og det er vanskelig å slippe "utenforstående" for tett innpå sine små barn, og når en føler en ikke kan sette grenser, for teoretisk sett er de jo søsken, da blir en jo på en måte litt umyndiggjort som mor til eget barn.

 

[Gjest]

Takk for svar:)

Du har nok rett...........

Er kjipt , for jeg føler meg mindre spesiell for mannen min også, når de leker sammen... Rare tanker,men kan ikke hjelpe for det,,,

[Anonym bruker]

I en sånn situasjon er ingenting rare tanker..

Når man får egne barn kan tanker og følelser bli veldig forsterket i ett slikt forhold. Akkurat som om man vil beskytte barnet sitt og virkelig føle at det er SITT. Endelig har man fått SITT barn liksom. Så skal man liksom leve sammen som en stor familie med mine,dine,våre barn.. det er ikke lett. Jeg syns det du forteller høres helt logisk ut jeg.

Fornuften sier en ting, men følelser noe helt annet.. man skal annerkjenne de, og vite at det er helt normalt. Det er viktig som stemor, ellers så dømmer man seg selv.

 

Lykke til videre, det går seg nok til skal du se. Husk at det barnet er deres, og noe dere har felles:)

[LykkeligFebruar]

Vet du, du er jo et godt steg på vei når du selv er klar over det, og selv sier at du ikke ønsker å føle det sånn! det må være utrolig vondt for deg.

 

Tenker du at du aldri kan bli en god "mamma" for stebarnet ditt kanskje? Kanskje det stopper deg i å ha gode følelser for hans barn..

I såfall har du ikke grunn til det,det er et godt tegn som jeg sier at du ikke vil ha følelsene, du har vert i terapi for å gjøre noe med det-det gjør deg til en mamma som prøver! Og en mamma som innser, prøver og gjør det som er mulig for henne der og da, det er en god mamma.

 

Tror det er vanlige følelser jeg, selv var jeg ufattelig stygg og sjalu med hun som ble stemamma til mitt barn. Nå ville jeg ikke hatt noen annen i verden, hun er så god både for eksen og vårt felles barn.

 

Kanskje det endrer seg litt med tiden. Fortsett med den gode jobben du gjør, du er innstilt på å endre, det er bra! Kanskje fortsette i terapi, ikke gi opp fordi om det føles håpløst en stund.

 

Jeg er sikker på at det ordner seg for deg.

 

Lykke til, og stor klem til deg!

[Anonym bruker]

jeg er selv stemor og lever i en familie med dine, mine og snart en som er vår også. Vi jobber veldig hardt for at alle skal føles våre. Jobber med konstellasjoner som allerede er og prøver å lage nye. Jeg må si jeg batrakter mitt barn og hans barn som fullverdige søsken, selv om de ikke har noen bioplogiske bånd. For de bryr seg fint lite om blod, de bare bor sammen og har glede av hverandre og mange krangler også. Jeg synes det er feil, når det nevnes over her at de aldri vil bli søsken. helt feil! Kanskje du kan jobbe med ditt syn på barnet hans? Prøve å ikke se barnet som bare hans men også ditt (uten å trå over grenser i forhold til barnets mamma naturligvis) Påta deg ansvar for dette barnet, og det mener jeg du har: et ansvar for å bygge opp en god relasjon som også er personlig for dere to. Finne på noe bare dere to gjør sammen. Jeg tror følelsene dine ang stebarnets kontakt med ditt barn vil løse seg dersom du bygger opp et forhold og ser at du er ikke en mamma, men en veldig betydningsfull voksen person i stebarnets liv.

[Anonym bruker]

Samme anonym som over her:-) Jeg har all forståelse for vanskelige følelser, det vet jeg alt om, selv om jeg ikke kjenner meg igjen i akkurat det du skriver om. Å blande familier er mye mer komplisert enn man skulle tro og mange helt uforutsette ting dukker opp. Vi har jobbet lenge med våre problemer, og må det sikkert lenge enda Ønsker deg virkelig lykke til.

[Anonym bruker]

ENDELIG EN I SAMME SITUASJON!!

Jeg sliter så med det samme problemet,å ja jeg blir stressa.Samb lurer på hvorfor jeg alltid kjefter på sønnen hans...det har ikke gått ordentlig opp for meg.At det er sånn jeg føler,men det er jo faktisk det!jeg prøver å se for meg at han skulle vært vår,å da er det ikke noe problem tenker jeg med leking å div...jeg har alltid følt at det er for at de leker for masse,at det blir for vilt,men det er jo faktisk fordi at det er HAN...hva skal jeg gjøre??Det er jo så slitsomt å gå rundt å nesten "grue" meg til han kommer på besøk...det er jo forbudt å føle sånn,kjempe slemt er det jo...

Hjelp!?

[Frida_stemor]

Tusen takk alle =)

Nei, det er vel mer at jeg har vert sjalu lenge, og følt det er mer spesielt med en gutt for mannen min, enn å få ei jente.

De har så mye til felles

Svaret er nok å få en bedre relasjon og forhold til stebarnet, men nå er han allerede så fan av faren sin, vet ikke hva jeg skal gjøre/finne på for å være viktig i hans liv...

 

Du som kjenner deg igjen, må gjerne sende meg en e-mail...

Si ifra hvis du vil det.

Føler meg utenfor og alt er rart annenhver helg...som om meg og barnet vårt kommer i annen rekke, for de helgene er det jo hans unge som må tas vare på..