Solstråle69

[*dum&deiLig*™]

Hvor gammel var du når du fikk barnet ditt, og har du evt. flere barn?

[solstråle69]

Jeg var 36 når snuppa ble født, og hun er den eneste. :-) Hvorfor lurer du?

[*dum&deiLig*™]

Takk for svar:-)

 

Jeg lurte på hvorfor siden det kanskje kunne forklare ditt syn på det å være hjemme med barn:-)

 

Skjønner godt at du som bare har ett barn, og er voksen nok til å være etablert med hus, bil og god økonomi prioriterer å være hjemme noen år. Mulig at du ikke planlegger å få flere barn heller(?), da har du god tid til å prioritere den lille. Jeg hadde nok også valgt som deg, hadde jeg hatt dine ressurserm og alderen tatt i betraktning. Det jeg vil fram til, er at for en mamma i tyveårene, som gjerne er under utdanning/nylig utdannet, og som gjerne planlegger å få flere barn innen de nærmeste årene, er det å gjøre et valg om å være hjemme og "prioritere" de første barneårene nesten en umulighet.

 

Jeg kan ta meg selv som et eksempel: 24 når første barnet kom. Dersom jeg skulle få flere barn innen 3 år, kan jeg ikke være hjemme. Hadde jeg vært hjemmeværende i 3 år, hadde jeg ikke hatt fødselspengegrunnlag. Hadde jeg fått en til innen de tre årene, deretter en til, og i tillegg skulle vært hjemme i 3 år med hvert av de tre barna, hadde jeg brukt 12 år på dette prosjektet. Det er 12 år borte fra arbeidslivet. Hvor stor er sjangsen for at jeg, som 24-åring, har hus, bil, lite nok lån til å leve på en inntekt osv? Med et svangerskap fra helvete, hadde jeg heller ikke klart å ta vare på barna mine mens jeg gikk gravid igjen.

 

Ønsket bare forsøke å nyansere litt:-)

[solstråle69]

Selvfølgelig ser jeg nyansene! :-) Og det er ikke sikkert jeg hadde klart å se ting sånn jeg gjør nå i en alder av 24. Husker faktisk jeg ikke kunne skjønne at min venninne "bare" ville være hjemme med sine små på den tiden...

 

I dag har jeg helt andre verdier, og har etter 22 år i arbeidslivet innsett at det å få barn er det største i livet. Jobb og karriere kan ikke sammenlignes med det å bli mor for meg.

 

Jeg opplevde en dødfødsel i uke 31 i svangerskapet i fjor, og etter det tror jeg ikke jeg vil gå gjennom et svangerskap til. Jeg er overlykkelig for den nydelige jenta vi har fått, og vet at det å få barn ikke er en menneskerett, men et privilegium.

[*dum&deiLig*™]

Det var utrolig trist å høre:-( Skjønner godt at du har vanskeligheter med å se for deg et svangerskap til.

 

Mener ikke å tråkke deg på tærne, men hadde en følelse av at du nok er på et litt annet sted i livet en mange av de som er uenige med deg ang. bhg-debatten, som du er glad i å diskutere;-) Du har framstått som rimelig bastant i dine meninger, kanskje verdt å ha i bakhodet hvordan du selv tenkte i tyve-årene? ;-)

[solstråle69]

Nettopp derfor jeg er så bastant! :-) Jeg har venninner på "min" alder som fikk barn tidlig, og de angrer på at de ikke var hjemme ihvertfall til barna var 2 år. Den tiden kommer aldri tilbake. :-)

 

 

[Mamma'n til Tobias♥]

Unnskyld meg, men er det NOE du ikke framstår som så er det nyansert!

[solstråle69]

Nå har jeg vel ikke prøvd å fremstå som nyansert heller, men jeg kan absolutt SE nyansene... :-)

 

 

[lillegutt mars o7]

Må bare si(,selv om dette strengt tatt ikke var et innlegg til meg ;-) )

At jeg er 25 år,har utdanning,og går hjemme.

Så vi unge kan av og til ønske og klare det vi også =)

[Mamma'n til Tobias♥]

Ok. Kan jeg spørre hva du foreslår at jeg skal gjøre da?

[solstråle69]

I forhold til hva? :-)

[solstråle69]

Ikke sant? :-)

[EinFrosk]

Det handler jo ikke bare om hvordan en ser ting. Det er like mye hvilken situasjon en er i. I en alder av 36 er en et helt annet sted i forhold til inntjeningsevne og oppbyggde verdier. Det vil si at mange yngre par ikke har samme muligheter som deg. Tror ærlig talt også at mange foreldre velger å være hjemme av egoistiske grunner, noe som er helt greit det også for det skader jo ingen.

[tre små...]

skriver under på den:) jeg er 26 og fikk barn for 3 år siden og har hatt siden jeg fikk barn mye av de samme tankene som solstråle69:)

[Mamma'n til Tobias♥]

I forhold til hva jeg skal gjøre etter permisjonen?

 

Ta et år til fri, og da måtte gå om igjen 1 året i utdanningen? Dette blir da et år med dårlig økonomi..

 

Du over her: Når jeg er like gammel som deg er jeg også ferdig utdannet og har jobbet i 2 år.

[solstråle69]

Selvfølgelig gjør jeg det også av egoistiske grunner - jeg er jo så heldig å få være sammen med snuppa i mengder! :-)

 

Bare for å klargjøre - snuppa vår har full bhg fra høsten av, da er hun 3 år. Det virker som om mange tror jeg er helt imot bhg, det er jeg ikke. Men jeg mener barn under 3 år har det minst like bra hjemme, ihvertfall under 2. Men hver og en må velge for seg og sitt.

[Gjest]

Jeg har også mange av de samme tankene som solstråle69, men det fungerer ikke sånn in real life. Jeg kunne faktisk godt tenkt meg å gå hjemme med barna en stund, men som nyetablerte går det jo bare ikke. Jeg må også ut i jobb etter permisjonen. Ikke fordi jeg ønsker det, men fordi jeg MÅ.

[solstråle69]

Hvorfor må du gå 1. året om igjen? Hvis bhg er det beste for dere, så gjør dere selvfølgelig det! Det er ikke alle som har mulighet til noe annet, og det er vel helt greit? :-)

 

[mammame3avleggere:o)))]

Livet utvikler seg så forskjellig for oss alle....Da jeg var 24, var jeg hjemmeværende med min førstefødte,fordi jeg kunne velge det. Nå er jeg omtrent på Solstråle sin alder, og er nødt til å sende mitt yngste barn i barnehage. Jeg er akkurat like glad i alle barna mine, men må velge forskjellig for dem, fordi livet gir og tar forskjellig, i forskjellige faser. Målet er at de alle skal vokse opp til lykkelige mennesker, men de trenger ikke å bli det samme, ta de samme valgene og mene det samme. Det finnes mange veier til Rom...

[Twintipp og himmelblå]

Hvis jeg skulle fått barn da jeg var 36 år hadde mannen min vært nærmere 50... Så da vil jeg heller jobbe og ha ungen min i bhg, enn å feire konfirmasjonen til sønnen min på Sinsen alders og pleiehjem.

 

Ikke alle har de samme forutsetningene som andre som har vært i arbeidslivet i mange år, ikke alle ønsker å være hjemme utover permisjonen heller. Selv om de har råd.

Dagens samfunn er lagt opp annerledes enn de som vokste opp på 60 tallet. Foreldrene i dag er f.eks mye flinkere til å følge opp ungene sine på div. aktiviteter enn før i tiden.

 

Vet ikke med andre, men jeg jobber rævva av meg for å gi ungen min det beste utg.pkt her i livet. Alle gjør så godt de kan etter sine evner og forutsetninger.

 

[Mamma'n til Tobias♥]

Ååå.. jeg blir helt dårlig av dere!

 

Tror dere ikke mange av oss og har lyst til å være lenger hjemme med barna våre?

 

Tror dere ikke vi og vet at dette er en tid som ikke kommer tilbake?

 

Er jo helt enig med dere, sier bare at det er unødvendig å være så streng i uttalelsene sine fordi mange av oss sliter allerede nok med skyldfølelse om ikke dere og skal fortelle oss om alt vi går glipp av, og at ungene våre blir nedprioritert.

 

Det heter prioritert for en grunn: Problemet mitt er at jeg ikke KAN prioritere å være hjemme!

 

[Loglady]

Det går nok bra. Da jeg ble født, hadde mødre seks uker svangerskapspermisjon. Familien var avhengig av to lærerinntekter. Jeg hadde dagmamma fram til jeg var to, og begynte deretter i barnehage.

Var lykkelig da, og er lykkelig nå.

[solstråle69]

Mamma'n til Tobias - der er du ved problemets kjerne! Det er stor forskjell på å ØNSKE å være hjemme med barna, men ikke ha mulighet - og det å IKKE ØNSKE å være hjemme med barna, men HA mulighet. :-)

 

Og sistnevnte gruppe finner på de utroligste "unnskyldninger" for å sende 1-åringen i bhg. Som feks sosialisering - hvor mye sosialisering trenger egentlig en 1-åring? :-)

[Mamma'n til Tobias♥]

Solstråle69: Flott, det var alt jeg ville høre. God natt!

[lillegutt mars o7]

Må bare også få si at vi bor i en liten koselig leilighet i sentrum som vi kjøpte helt nybygget i 2005.

Og nå holder vi faktisk på å bygge hus på "landet" ( blir litt landet for meg,da jeg kommer fra det jeg vil kalle "ikke-landet" ;-) )

Vi er veldig heldige,nytt hus,baby,ikke fullt så flott og kul bil ( grrr måtte ut med masse penger på den rett før jul =( ),mannen min har ikke særlig lang og høy utdannelse,men tjener godt.

Vi er kjempeheldige,men vi har jo også prioritert for å få dette til!

Så av og til går det faktisk an å klare det =)

Er så glad for at jeg skal få nyte barndommen med barna mine =)