Kommunikasjon..

[Lassi83]

Er det bare jeg, eller er det flere her som sliter med kommunikasjonen til partneren?

Det er akkurat som om alt går bra så lenge det snakkes om "ufarlige ting", men med en gang jeg deler en følelse eller tanke som gjør meg lei meg, frustrert eller sint, så er det akkurat som om han trekker ned en rullgardin. Han klarer ikke dikutere, kun krangle! Han hever stemmen med en gang og blir bare hissig og frustrert. Han tar ofte ting som kritikk, enda jeg starter setningen med "Dette er ikke ment som kritikk vennen.." osv.

Det ender alltid med at jeg begynner å grine, og bare blir enda mer lei meg, når alt jeg ville var å dele noe og få litt støtte og forståelse. Jeg er laget slik at jeg ikke klarer å ha det bra før jeg har snakket om det som plager meg, og lagt det bak meg. Er det noen som har det litt på samme måten?

[hvorlangtkandetteegentligvære.]

Ja, jeg vet veldig godt hvordan du har det, gitt. Mannen min trekker ned rullgardinen så fort det er snakk om noe med barnet hans som ikke er positivt. Det skal sies at det har blitt mye bedre etter at jeg ble gravid (og enda bedre etter at jeg fikk babyen) For nå klarer jeg å koble det til mitt eget barn. f.eks: jeg synes det er viktig at vi kjører samme oppdragelse på begge. Jeg vil ikke at småen skal ha det slik og slik. Da ser han at jeg agerer som en forelder og ikke en ond stemor. Det var nemlig slik han tok det før: Sa jeg noe mot hans måte å gjøre ting på var jeg den onde stemor. Utrolig slitsomt. Prøv heller å vinkle det til hvordan du ville gjort det med egne barn.

 

og du: setninger som starter med: "Dette er ikke ment som kritikk vennen.." Er ALLTID ment som kritikk, men prød å bli sagt på en hyggelig måte. dette har nok mannen din skjønt og får piggene ute med en gang.

 

Sier ikke at det er bra hos oss, men det ble iallefall bedre når jeg endret taktikk..

 

Skal ikke være lett det der..

[Festis]

 

Hei.

Nei du er ikke alene om dette. Jeg er helt lik, har det ikke bra når jeg ikke får lettet mitt hjerte og prate med han.

I begynnelsen av vårt forhold grina jeg hver 14:e dag, da hormoner var topp/bunn, siden ble det hver uke og nå i det siste hver 3:e dag.

Nå i ettertid, som singel, kan jeg se at jeg nok ikke hadde det så bra som jeg trodde.

Jeg har aldrig trengt så mye oppmerksomhet i tidligere forhold men i en situasjon som stemor så tror jeg det er mye av problemet. Man vil ju få en bekreftelse på at man gjør en god "jobb" som stemor, at kjæresten er glad i deg og klarer at vise dette + + +..

 

Kan du se noen forskjell om du tar opp ting ang barnet eller om kritikken er rettet mot han?

 

Nej, du er som sagt ikke alene! Håper det ordner seg for deg!

 

Kanskje du trenger litt ferie og skulle ha vært med oss? (Dolphin/Drue)

 

 

[Lassi83]

Men nå snakker jeg ikke bare om kommunikasjon som dreier seg om stebarna. Jeg snakker generelt. Om alt. Uansett hva jeg tar opp som har med mine følelser å gjøre, så blir det krangling. Virker ikke som om han en gang prøver å forstå meg. Så blir vi uvenner og har det fryktelig vondt. Det kan gå timer, dager. Og SÅ kommer han å sier at han forstår meg osv. Da snakker han på en normal måte. Så skjer det samme neste gang jeg tar opp noe.

Jeg klarer ikke ha det sånn. Jeg kan ikke leve i et forhold der jeg ikke kan snakke om ting som plager meg. En ting er hvis jeg hadde tatt det opp på en usakelig og høylydt måte, men jeg er som regel alltid rolig når jeg sier det. Jeg prøver å vise forståelse tilbake osv. Men når han bare snakker høyere og høyere og avbryter og viser null forståelse, klarer ikke jeg å være like rolig heller. Ender med at jeg drar. Slitsomt å ha det slik

[Lassi83]

Det er nettopp det jeg føler, Festis. At jeg gir mye av meg selv i rollen som stemor, og at det minste jeg forlanger er at han i det minste kan lytte når jeg er lei meg eller har vonde følelser. Er jo ikke som om jeg kjefter! Jeg viser at jeg oppriktig er lei meg. Før var han helt annerledes. Tolmodig som dagen var lang. Hvis jeg var lei meg og gråt, holdt han alltid rundt meg selv om han også kanskje var frustrert. Nå er det akkurat som om han ikke bryr seg. Han blir bare enda mer oppgitt når jeg griner, så nå må jeg plutselig begynne å skjule det også.

Det skal sies at jeg er gravid, og sikkert veldig hormonell nå, men jeg vet at det ikke bare er pga det.

Syns det er så trist at det skal være slik. Ser så mørkt på forholdet.

Skal jeg fikse situasjonen hans, må han støtte meg når og være der for meg. Han må jo klare å se ting fra min side også. Jeg vet han aldri kan forstå hvordan det er å være i mine sko, men derfor kunne han jo kanskje prøvd å høre når jeg prøver å fortelle det. Hadde jeg hatt barn fra før, og hatt en kjæreste, så hadde jeg virkelig vært takknemmelig og gitt tilbake i bøtter og spann for at han hadde holdt ut med situasjonen min. Det er ingen selvfølge.

[Lilla Drue]

Du skal definitivt være med på ferie

[Lassi83]

Ja ta meg med!!! he he..