Sjalusien river meg i stykker :-(

[Anonym bruker]

Da jeg og bf var sammen var han drømmetypen for meg. Vi hadde det helt kanonbra sammen. Vel...helt til vi fikk datteren vår. (Hun var planlagt, men vi visste jo ikke hva det innebar å få ansvaret for et barn). Det ble et skikkelig stress for oss, og det tæret virkelig på forholdet. Vi kranglet om alt og ingenting. Da jenta vår var to år gammel ble vi enige om at det beste for oss alle tre var at vi skilte lag. Og det gjorde vi.

 

I årene som gikk hadde han vanlig samvær, og alt fungerte greit. Han hadde et par forhold, men de utviklet seg ikke til det helt store. Jeg for min del var alene med datteren min hele veien. Og det var slik jeg ville ha det.

 

Da datteren vår var 8 år fant faren hennes den store kjørligheten, og jenta mi fikk ei stemor. Hadde ikke problemer med det i det hele tatt jeg. Jenta mi kom hjem blid og fornøyd etter hvert samvær hos faren og stemoren, og det gjorde meg fornøyd også.

 

Et par år etter fikk de et barn sammen, og datteren min var den stolte storesøsteren. Hun var helt i hundre hver gang hun kom hjem. Etter hver samværshelg fortalte hun meg ivrig om hva som skjedde der. Og inntrykket jeg satt igjen med/sitter igjen med er at de er den perfekte familien. Jeg kjenner et sug av sjalusi. Jeg er sjalu på at en annen kvinne får det til å fungere med eksen min. At hun får ham til å være den flinke og gode mannen/familiefaren. Det var jo det jeg egentlig ønsket for oss...meg, ham og datteren vår.

 

Jeg synes det er kjipt at han ike ønsket å ha det slik sammen med meg. Jeg må innrømme at jeg angrer på at jeg gikk og at jeg lot ham gå den gangen. Hadde jeg hatt tolmodighet og ventet til han ble litt modnere, så hadde det kanskje endt med at han var vår gode familiefar den dag i dag. Dessverre får jeg aldri vite det.

 

Håper det slutter å gnage hos meg en dag.

[Matja]

Jeg skjønner godt at du er sjalu, men hvis datteren din var 8 da de kom sammen, og det gikk noen år før de fikk barn sammen må jo datteren din være minst 10 år, og da er det altså minst 8 år siden det ble slutt mellom dere? Det hadde vel vært litt i lengste laget å vente på at han skulle bli moden vel?

 

Jeg kan trøste deg med at jeg var sammen med drømmemannen fra jeg var 21 til 25, men da gjorde jeg det slutt. Jeg levde livet en stund, men angret som en hund!!! For noen år siden (da var jeg over 30) møttes vi igjen og datet og koste litt, men jeg fant fort ut at det var en grunn til at jeg forlot ham den gangen. Det er klart det er annerledes å ha barn sammen, men du bør glemme ham nå, tenke over hvorfor det egentlig ble slutt (du glemmer mye på 10 år), og tenke at du hadde en god grunn den gangen! Det var vel ikke bare hans feil?

 

Nå må du ikke misforstå og tro at jeg "kjefter" på deg, for det gjør jeg ikke. Jeg bare syns du skal prøve å huske hvorfor det ble slutt. Jeg hadde nok vært gal av sjalusi selv jeg, og jeg syns jo kjæresten til lille gull sin bf er en bitch sel om jeg aldri har møtt henne. Hehe:)

 

STÅ PÅ!! Det er IKKE rart du er sjalu!!

[Anonym bruker]

det er vel mer at du ønsker å oppleve det selv...? den perfekte familie, mener jeg. er jo ikke sikkert det er så rosenrødt der heller.... kanskje dama hans tolererer mer enn deg for å kunne være i forholdet. Er ikke garantert at han er så mye modnere nå enn før...

 

Kjenner den følelsen av at han får det til, sånn fra utsiden iallefall, mens jeg sitter alene og treffer ingen engang.... Har ikke samme mulighet. Jeg er ikke lenger lei meg for at det er sånn:) Det går over. Det har jeg erfart. Har det bedre alene, enn med en du bare krangler med:)

 

[Anonym bruker]

Det jeg hadde problemer med den gang var at jeg alltid var alene om alt som angikk barnet. Jeg måtte alltid stå opp om nettene, jeg måtte gi henne alle måltidene, når han kom hjem fra jobb var han for sliten til å leke med henne. Og om kveldene dro han ofte ut med kompisene, eller de kom til ham for å spille playstation. Og så var det treningene, og det var flere ganger i uka, og kamper i helgene etc. Han hadde aldri tid til oss. Dette ble det mye krangling av.

 

Nå er han som sagt den familiefaren. Han trener ikke lenger, møter kompisene med familiene deres og har treff med koner, unger og det hele. Og så er han visst så flink med ungene han har fått med kona. Han står opp om nettene og morgener osv.

 

Hvorfor kunne han ikke vært sånn da han var sammen med meg? Da hadde vi jo hatt det perfekt.

 

Eneste trøsten er at han er en bedre far for datteren min nå enn han var da hun var liten. (Nå er hun 13 år og er så fornøyd med tilværelsen, både her og hos farens familie)

[Anonym bruker]

Kanskje dere var som mange av oss ansre, for unge og umodne til å få barn? Sånn var det med meg og barnefar.

 

Alle rundt oss sa vi var for unge og at vi burde vente med ekteskap og barn. Vi var kun 22 og 24 år gamle da vi giftet oss. Knapt ett år etter fikk vi sønnen vår, og to år etter bryllupet ble vi allerede separerte.

 

Vi var i en alder der å sitte hjemme bundet kveld etter kveld ble for mye for oss. Vi byttet på å gå ut til venner på kveldene. Og etterhvert vokste vi rett og slett fra hverandre. Vi kjedet oss sammen. (Det var noe annet da vi var alene, og kunne gjøre som vi ville)

 

Nå er vi eldre, mer modne og klare for å stifte familie. Vi har gått videre på hver vår kant. Han har giftet seg på nytt og fått flere barn, og jeg er i et forhold som ser ut til å kunne bli alvorlig. Det er noe helt annet nå når vi er blitt voksne og klare for barn. Og ikke minst når vi har funnet de rette for oss. Jeg og eksen hadde det kjekt sammen når vi som nevnt var frie og kunne feste og more oss, men vi taklet ikke alvoret sammen.

 

Synd at du ikke klarer å gi slipp på eksen din. Håper du snart finner en du kan starte din fremtid med, og som du kan danne en familie sammen med. Lykke til !!!

[Anonym bruker]

Ja jeg håper lykken smiler til meg en dag også. Jeg vet at jeg aldri får min eks tilbake, så jeg venter på at en annen skal dukke opp. Håper det ikke blir så lenge til.

[Anonym bruker]

Ikke tenk sånn! Alle mennesker er forskjellige. Kanskje er det en annen kjemi i mellom exen din og denne nye damen, kanskje stemte bare ikke kjemien i mellom dere to. Slik er det bare noen ganger. Synes ikke du skal tenke sånn på det. Ikke tenk på hva som kunne ha vært, for det ble det ikke. Kanskje har tiden og årene visket ut litt for mye av hva som ikke 'stemte' mellom dere... Kanskje er det derfor du føler i dag at dere kanskje kunne ha fungert sammen. Jeg er ganske sikker på at du følte det helt annerledes den gangen dere brøt.

 

Ikke angre på et valg. Gjort er gjort. Du må tenke fremover og ikke bakover.

 

Kanskje finner du drømmemannen i ditt liv en dag, og kanskje får du et barn til, en lillebror eller lillesøster til din datter...