Nok en dag i ensomheten...

[Anonym bruker]

Jeg våknet i dag og kjente at jeg ikke var glad som jeg pleier av å se datteren min sitt glade fjes. Jeg var rett og slett lei meg fordi jeg nok en dag skal gjøre alt alene, være alene, se på tv alene, legge meg alene og i morgen er en ny dag - alene!

Nå har jeg grått siden jeg stod opp, men jeg vil jo ikke at datteren min skal ha en mor som bare gråter og gråter, men jeg klarer ikke å la vær.

En gang i uken treffer jeg andre på åpen barnehage. Det er ikke babysang eller noe sånt i bydelen jeg bor, og å ta buss her er helt håpløst.

 

Jeg har ikke bil, og har regnet på hvor mye det vil koste meg. Jeg har satt opp budsjett over alle utgifter + lagt på litt, og da vil jeg sitte igjen med max 3000 til mat, klær, buss... Men en bil vil jo gi mye tilbake liksom. Da kan jeg gå på besøk til folk uten å bytte buss 2 ganger og gå 20 minutter til og fra bussen i øs-pøs-regnvær og være kliss våt når jeg kommer hjem, fordi ingenting beskytter mot bergensvær!!

 

Det beste for meg hadde vært å flyttet fra plassen jeg bor og til byen hvor alle mine venner og nettverk bor, men så er det familien da... Det er ikke nok for meg å ha bare mamma og pappa, men de blir jo helt knust hvis jeg flytter igjen.

 

Og leilighet... Jeg skulle jo aldri kjøpt leilighet!!! Det er jo liksom ingen retrettmulighet da. Eller det er jo det, men det blir så mye mer kompliset. Jeg er så forbanna på meg selv for at jeg kjøpte!

Å, det er så bra å ha familien rundt seg når man har barn, sa alle og jeg trodde på dem høy som jeg var på hormoner, men nå sitter jeg her da. Uten NOEN!!! I morgen er jeg invitert på "julebord" med noen gamle studievenner, men den enste dagen jeg har trengt barnevarkt på ett år skal selvfølgelig mine foreldre på fest selv. Og jeg har ingen andre å spørre.

Jeg får gå ut en tur. Få litt frisk luft og klarere tankene!

Skikkelig deprimert nå, men det kanskje det blir bedre i morgen?

[Anonym bruker]

hei hei!

jeg kan forstå deg godt til tider! har det litt slik selv.... men jeg gråter ikke så mye lenger! jeg har delvis klart å snu tankene mine men det har tatt 2år!!! jeg savner også mitt gamle sosiale liv noen ganger. det at dagen ikke slutter kl syv da mini legger seg.... for etter det er det meg, tv og de fire veggene her!! men jeg koser meg m mini allikevel, men savner å kunne gjøre ting på sparket!!!! ikke alltid like lett å få barnepass her heller.. men hvor gammel er du og hvor bor du hen??

[Anonym bruker]

Uff da. Høres ikke kjekt ut.

 

Hvor bor du da? Jeg bor også "to busser fra bergen sentrum".

 

 

[Anonym bruker]

jeg skjønner deg akuratt!! Har nettopp blitt alenemor nå og gråter når kvelden kommer. Nå har jeg familie rundt meg her, men alle driver med sitt. enten det er jobb eller skole. Vennene mine har jeg gitt opp. de levert sitt liv og inviterer meg aldri. Er bare jeg og mini. er veldig ensom jeg også. Eneste "positivt" at jeg ikke har lyst å spise og trenger noen kilo og ta av. hehe har begynt å trene og det hjelper mye. kanskje du kan gjøre det hvis det er noe i nærheten kjipt ejg ikke bor i bergen. kanskje vi kunne holdt væreandre med selskap.

[Anonym bruker]

vi er nok mange i samme situasjon tror jeg... ( jeg er første anonyme svarer her...) kanskje det viser seg at noen av oss bor i nærheten av hverandre og kunne blitt kjent? har mange venner jeg og men alle styrer m sitt og det er få som har barn!! selv bor jeg på lørenskog....

kanskje vi kunne skrevet hvor vi bor....

det er til tider tøft å være alene!! og da er det godt å kjenne noen som føler det på samme måten! Men samtidig så har vi de små helt for oss selv da! og får alle gledene deres!!

[Anonym bruker]

jeg har vært AKKURAT der du er! Det tror jeg mange her inne har. Noe som hjelp meg veldig var å endre tankegang. Vet det høres banalt ut, men hvis du virkelig prøver kan det hjelpe. Først og fremst- sørg for å ha en hvis struktur på dagene dine. Hver dag skal du feks gå en tur, eller leke ute med barnet ditt, du skal lage middag hver dag, du skal lese avisa hver dag- bare noe helt enkelt. Så kan du prøve og finne noe du liker- noe du kan gjøre på kveldstid. Tenk, det er kan være siste perioden i ditt liv hvor du er heeelt alene! ingen kan bestemme hvilken film dere skal se, eller hva dere skal spise til middag- bare du! kanskje møter du drømmemannen snart, og da får du aldri disse dagene igjen! du bestemmer akkurat hva du vil spise, se på tv, om du vil bruke to timer på badet en kveld osv. Bruk barselgruppe, venner med barn (selv om du nødvendigvis ikke liker dem så godt, bare for å komme deg ut) feks kan du bruke biblioteket masse- det gjør jeg. Ikke ha dårlig samvittighet for alle tankene dine, alle kan ha det sånn, men pass på deg selv så du ikke faller ned i en dyp depresjon. Jenta di har den beste mammaen hun kan ha:)

[Anonym bruker]

Vi er mange som har det på den måten eller har hatt det.

 

Nå tenker jeg ikke sånn på det lengere. Guttungen går i barnehage og jeg jobber fulltid. Men merker det er slitsomt det også.

 

Men vi har en time plan, og det tror jeg er viktig, setter seg mål for hva man skal rekke ol.

Men merker da at tårene presser på inni mellom. Sjalu er jeg nærmest på venniner som har en familie og som har råd til alt dem ønsker. Bor i store villaer og rett og slett har noen å dele alt med.

Det sårer når venniner dropper deg fordi du er alene med barn og liksom ikke tenker at dem kan invitere en pga et barn. Mange mine venniner er gift, og i romjula kom ei vennine innom å fortalte hun skulle gifte seg. Klarte rett å slett ikke å glede meg over det, og grein resten av den kvelden.

 

Men alt i alt har jeg et godt liv jeg også. Men noen ganger er man lengere nede enn andre. Jeg er ofte lei meg og gråter ofte, men samtidig har jeg også en sønn som gjør livet mitt verdt å leve. Og det er han jeg skal være lykkelig for, barna vet ikke at den situasjonen vi sitter i er vanskelig eller anderledes. For dem vet ikke om noen annen, derfor er det viktig at vi klarer å fungere for ungene våres. Og viser dem at vi klarer oss selv, at det ikke er noen forskjell på våres lille famile og de andres familer.

 

Men vet akkurat hvordan du har det og har selv brukt 3 år på å finne ut av ting. Og egentlig blitt enig med meg selv at vi har det jo bra. Og så må man lære seg å leve livet på best mulig måte ut ifra situasjon. Selv om det ikke er lett.

 

Håper du får en fin helg, og er faktisk mange andre som føler det på samme måte. Så du er ivertfall ikke alene

[Anonym bruker]

Tusen takk for tilbakemeldinger. Det er så godt å høre at jeg ikke er alene selv om det er en mager trøst når tårene triller! Jeg er også glad for å høre at det går over selv om det kan ta flere år. Det ble ikke bedre av å gå tur, men jeg har sluttet å gråte da:)

 

Jeg bor i Bergen, og er 33 år.