Jeg føler meg så ensom...

[Anonym bruker]

Vet ikke hva som har skjedd jeg. Føler meg bare så utrolig ensom for tiden. Ble for et par år siden kjent med ei jente som jeg raskt ble bestevenner med,men de siste månedene har hun begynt å henge med mine venner,og sluttet å spørre om jeg vil være med..Jeg har utrolig mange venner,men ikke noen av dem kan jeg sette meg ned å snakke med. Jeg hadde henne,men hun har blitt så avvisende og bryr seg aldri med å ha meg med. Vennegjengen er heller ikke noe flinke,og jeg begynner å bli lei av at det bare er jeg som må ta kontakt,skjer det noe blir jeg liksom ikke spurt..Jeg vet ikke jeg,kanskje dette blir forklart litt rart. Jeg er sammen med far til barnet mitt,men han vil ikke flytte sammen igjen på lenge,før vi har sett at det virkelig fungerer.Det er jo greit nok,men jeg savner ham sånn,selv om han er er ofte.

Je vet ikke hva jeg vil med dette,jeg er bare trist og vil bare si det til noen,vet ikke helt hvem,så det ble dere. Jeg er foresten den eneste i vennegjengen med barn,og får lite forståelse av at jeg har det ansvaret jeg har. Så jeg henger som regel bare sammen med dem når bf er her slik at jeg kan gå ut,noe han gjør når jeg trenger det. Høres kanskje ut som at de vennene jeg har ikke er de beste,og det tror jeg ikke heller..men det er de jeg har. Jeg kjenner flere med barn og,men de bor med sine menn og har sjeldent tid til å finne på noe så lenge mennene er hjemme...

[Gjest]

Uff jeg vet ikke hva for råd jeg skal gi, men jeg føler med deg! Det er ofte ensomt når man sitter hjemme med ett barn og vennene dine ikke har barn selv, de tenker fort at du sikkert ikke kan være med uansett osv:(

Stor klem til deg!

[Matja]

Jeg skjønner veldig godt hvordan du har det! Jeg har nettopp flyttet fra alle mine venner til en by 50 mil unna hvor jeg ikke kjenner noen lengre (har ikke bodd her på 10 år). De jeg kjenner har barn, og de har jo ikke tid til å møtes flere ganger i uken, eller i mnd for den saks skyld, og ei heller har de overskudd til å møtes på kveldstid.

 

Jeg savner sånn vennene mine i Oslo at jeg holder på å klikke av og til! Jeg kan gråte og gråte og gråte!! Og om kvelden kommer tankene, og det er jo ikke noe bedre. Jeg tenker på det som en gang var, på barefar, på det som kunne blitt, på fremtiden...

 

Det er en mager trøst, men du er langt fra alene!!

 

STÅ PÅ!!!!!!

Klem på deg