Tilbake til arbeidslivet...TRIST!!!

[Anonym bruker]

Lille jenta vår er nå 7,5 mnd og jeg har så smått begynt å jobbe igjen. Jeg er selvstendig næringsdrivende så jeg kan jobbe endel hjemmefra. Pappan har nå permisjon og har allerede hatt det noen måneder. Dette har vært kjempefint fordi vi har fått masse tid sammen alle 3, da jeg har begrenset jobb til få timer på dagtid og heller tatt igjen på kvelden.

 

Men nå begynner hverdagen å innhente oss. Vi har gått litt for mye oppå hverandre å småkranglingen sitter derav løst. Jeg merker at jeg bør komme meg ut i ett kontor for å gi pappa og søtnos egentid og meg selv "kvalitets-arbeidstid". MEN DET ER SÅ HIMMLA KJIIIIIPT OG VANSKELIG!!!

 

I dag var jeg på møte fra klokken 09.30 til 13.30 og jeg løp hjem fra bussen. Det er helt grusomt å være borte fra lille snuppa mi. Og om to måneder er det brutalt slutt på hele permisjonen og vi må ut i jobb begge to og beibin i barnehage. Jeg synes det er så tidlig og tenker med gru på å kun se henne noen små timer om dagen. Det er rett og slett forferdelig mye mer vnskelig enn hva jeg noengang hadde trodd.

 

Er det noen andre som har liknende problemer med denne hverdagen som kommer. Jeg klarer liksom ikke helt tanken på at fra nå av, vil vi bare se mindre og mindre til hverandre. Først barnehage, så skole og fotballtreninger, så vipps voksen! Og da blir jeg vel en innskumpa sur svigemor som ikke er til å holde ut med

 

Akk... dette synes jeg er ganske kiipt altså. Anyone?

 

[Yrha]

Har det på samme måte! Fikk tilbud om jobb 2 halve dager i uka som jeg rett og slett ikke kunne avslå, fordi jeg ikke har fast jobb når permisjonen tar slutt. Så jeg tar gradert uttak av foreldrepengene og har lillegutt hos svigermor. Lillegutt er 6 mnd...

 

Og jeg merker at de to dagene vi må opp kl 7 er et sant slit og jeg syns oppriktig synd på baby som må vekkes og kjøres bort fra det gode trygge hjemmet sitt. Virker som om han syns det er helt greit, men likevel...

 

Den eneste trøsten jeg har, og som jeg tenker på hver deg, er at vi er så ufattelig heldige her i Norge, som har så lang betalt permisjon! I de fleste land har de 3 mnd permisjon og ofte er dette uten noen som helst støtte. Kanskje ikke noen trøst for deg, men det funker for meg

 

Men jeg gruer meg til dagen jeg må jobbe mer. Skal utsette det lengst mulig. Kan godt gå glipp av en utenlandsferie og ny sofa hvis jeg får være hjemme noen dager i uka!

[steinbukk30]

Ååå.. Jeg har ikke begynt å jobbe enda, men skal egentlig tilbake på jobb i juni. Men nå har vi funnet ut at jeg kan være hjemme noen måneder til, over sommeren ihvertfall. Det frister ikke å begynne å jobbe igjen, eller det frister å jobbe litt, men ikke 100 %. Og jeg som har jobbet minst 120 % de siste årene, og som har vært så tøff i trynet når det gjelder barnehage og full jobb. Nå kjenner jeg at mammahjertet får vondt bare ved tanken..

Orker ikke å ha en turbohverdag med 2 timer sammen med gullungen hver dag. Men så må man jo ha penger til å betale regninger og lån så noe jobbing må det bli.

[GuriGuri]

Uff ja jeg skjønner godt hva du mener........... Sist jeg var gravid så kvidde jeg meg til det FØR jeg i det hele tatt hadde fått beibien... Denne gangen også men nå jobber jeg intenst med å kun nyte tiden, men så er gullet bare 1 mnd gammel.

 

Jeg håper vi skal klare denne gang å ha økonomi til at jeg kan ta et ekstra år hjemme. Jobber samtidig med planer om å drive noe selv, det vil være like i nærheten av hjemmet etc. Vet det er veldig mye jobb å drive for seg selv men samtidig kan man bestemme mer også.

Uansett å gå tilbake til jobb er vanskelig, jeg kommer uansett ikke til å klare å rett i 100% jobb. Må prøve å få noe korte dager tror jeg......

 

Ikke så mye trøst her altså. Men det går seg til, og man vil få mindre vond samvittighet etterhvert. Så viktig å kunne overse små bagateller og gjøre det man kan for å nyte den lille tiden man har sammen i hverdagen samlet som en familie!