Jeg har en samboer..

[Anonym bruker]

Men egentlig synes jeg ikke han fortjener meg og ungen vår.

Synes han har svikta mye i løpet av alle de årene vi har vært sammen. Jeg håper og håper at han skal endre seg, men det skjer ikke. Akkurat nå angrer jeg meg for at jeg ikke gikk fra han for par år siden når jeg tenkte å gå.

Nå har vi en unge.. Og man er da i en helt annen situasjon. Men jeg føler meg litt trist jeg, i dette forholdet. Ikke helt slik jeg vil ha det. Har hatt flere samtaler med sambo, men det er jo aldri han som gjør noe galt.

Vi er bare ganske forskjellige.. Men alikevell velger jeg å prøve og prøve..for ungen sin skyld. Men når vennene mine(våre) i tillegg sier at de ikke skjønner hva jeg håper på, og kaller han rett ut en drittsekk, fordi han er en sann egoist..ja da blir jeg enda mer usikker. For jeg vet at de har så riktig.

Det sies at når man er glad i personen, så er det vel riktig å prøve mer i d minste. Men jeg er usikker jeg. Selv om man er glad i personen så kommer det vel an på hvordan glad man er? Når man føler det er mer en storebror..ja blir det da riktig?

Jeg har kontakt med x'n min, snakker mye med han. Ikke tro at det er noe der. Han er bare en hyggelig kompis. Men han forteller meg rett ut at jeg har egentlig ikke noe i dette forholdet å gjøre, for jeg hadde mye mer igjen om jeg hadde dratt min vei. Og innerst inne vet jeg at han har rett..Men uansett er dette siste steget så utrolig vanskelig.

Nå er samboern bortreis via jobben i 4 dager. Vi hadde en samtale før han dro, der jeg sa at om han er skikkelig glad i meg så tar han i det minste kontakt hver dag når han er borte. Han har aldri tatt kontakt når han har vært ute og reist. Vel, enda har han ikke tatt kontakt. Lurer ikke noe på hvordan det går med oss her hjemme. Han ringer nok når han kommer på flyplassen og er 2 timer hjemmefra..

 

Men jeg skjønner fortsatt ikke hva jeg håper på...

[Anonym bruker]

Du vet vel i grunnen svaret på dette selv...

husk på at barn merker når mamma ikke har det bra, og blir påvirket av det.

Lykke til med hva du enn ender opp med å gjøre

[Anonym bruker]

Enig med hun over her. Du vet allerede hva du må gjøre, men jeg skjønner det er vanskelig å faktisk ta siste steget.

[Anonym bruker]

Ja. Jeg har begynt å lure på om det derfor ungen er så urolig for tiden..for h*n merker at jeg kanskje er litt urolig..

 

Vet bare at ungen er så utrolig gla i pappan sin, og han i h*nn*. Får liksom dårlig samvittighet for å flytte liksom..

[Anonym bruker]

Har ei venninne som nettopp flyttet fra samboeren, og både hun og ungen har fått det veldig mye bedre..... Spesielt merkbart på ungen, er i mye bedre humør, spiser bedre og sovingen har gått mye bedre

[Anonym bruker]

Og mamman har det selvfølgelig mye bedre

[Anonym bruker]

Jeg er i nesten samme situasjon selv. Jeg har "kastet" ut sambo flere ganger de siste mnd., men han tar meg aldri alvorlig. Her vi bor er det nemlig han som må flytte viss noen skal flytte. Huset som vi bor i er eid av min familie. Vi har to barn sammen. Jeg går også som deg og håper på at alt skal bli bedre. Jeg sier til meg selv at viss han ikke blir bedre innen da og da så må det bli slutt mellom oss. Men det skjer aldri. Jeg også skulle nok gjort det slutt for mange mange år siden, da jeg tenkte på å gjøre det slutt... Men men... Sitter nå her. Føler meg ofte som alene mamma, men er jo ikke det. Kanskje både jeg og barna hadde hatt det bedre uten sambo under samme tak...

[Anonym bruker]

Man kan ikke forandre et menneske. Hvis samboeren din heller ikke har noe ønske om å forandre seg, så blir det aldri bedre.