Gravid, men svigerinnen min er sliter - hvordan best fortelle?

[*En rosa og en blå*]

Jeg er gravid nå i ca 13./14. uke. Svigerinnen min og broren min har slitt i ca 3 år uten å bli gravide, og jeg gruer meg til å fortelle dem om graviditeten siden jeg ble gravid så raskt og uten problemer.

 

Hvordan er den beste måten å fortelle det på? Bare "glede" dem med at de skal bli tante og onkel? Synes det er veldig ekkelt...

[Gjest]

Vanskelig å gi noen råd. Det kan bli veldig sårt for din svigerinne hvis hun ikke allerede vet at dere har vært prøvere da. Eller hun gleder seg med dere. Det er vanskelig å si.

 

Kanskje du kan innlede med å høre hvordan de stiller seg til å bli tante og onkel? Har faktisk dessverre ingen gode fasitsvar på hvordan fortelle dette.

 

Vet bare av egen erfaring at det er mer sårt for den som sliter når familiemedlemmer blir gravide enn f.eks kolleger

[Mauameg]

Hei!

 

Jeg kan jo bare snakke for min egen del og vi slet veldig med førstemann og husker selv hvordan jeg reagerte da min bror og samboer klarte det på "første forsøk". Jeg ble jo på en måte litt lei meg, men samtidig så var jeg jo glad på deres vegne. Men det er jo heller ikke din skyld at de ikke har klart å få barn. Så jeg ville bare fortalt den gode nyheten jeg, er helt sikker på at de er glade på dine vegne. Det er verre hvis du bare utsetter å fortelle det til dem fordi du er redd for å såre de eller noe og de får vite det sist av alle. Det sårer enda mer. Hvem vet, kanskje babystøvet smitter over på dem Jeg ble nemlig gravid 6 måneder etterpå jeg fikk nyheten.

Gratulerer og lykke til!

[-lucy-]

så fint at du er så omtenksom! jeg har opplevd noe kanskje litt likt - var gravid sammen med 2 gode venninner, men mistet selv i uke 13. hun ene synes det var veldig vanskelig å snakke med meg om min sorg, mens jeg og hun andre delte tiden godt - snakket om det som var vanskelig og trist for meg, og det som var fantastisk for henne. for meg var det siste mye bedre, da gledet jeg med henne, samtidig som hun var en fin samtalepartner i forhold til hvordan jeg opplevde min situasjon og også relasjonen til henne. jeg syens altså at å snakke om det har vært fint - da søkte jeg mer kontakt med henne enn med hun hvor vi ikke snakket om det. så hvis jeg var svigerinna di, ville jeg satt pris på at du også anerkjente min sorg, spurte om mine tanker på en omsorgsfull måte og ga tydelig uttrykk for at du følte med meg og tenkte på meg/oss. da tror jeg det blir fantastisk for henne å følge deres svangerskap, det er jo noe som er så nært henne også. Men så er det jo noen som synes det er veldig vanskelig å snakke om vanskelige ting - du har sikkert en hunch på hvordan svigerinnen din er på det. med din omtenksomhet går det nok bra uansett - lykke til

[*En rosa og en blå*]

Tusen takk for flotte svar! Jeg tror jeg må gjøre det slik som -lucy- sier. Jeg ble nesten rørt av svaret ditt.

 

Jeg skal til hjemstedet mitt om 2 uker og tenkte jeg skulle fortelle det til dem da. Bedre å ta det face 2 face enn på telefon, tenker jeg.

[Tryne_ nr.3 på vei]

uff, dette hørtes ikke lett ut. Jeg er selv en av de som sliter, har tilsammen 3 år bak meg. De er heldige som har deg, det virker som om du har nok hjerneceller i hode til å forstå at dette ikke er enkelt. Jeg synes du skal fortelle det face to face som du sier, og hels alene. Ikke si det med mange folk rundt, hun må få lov til å reagere. Jeg vil også råde deg til å si til henne 8etter at du har sagt det) at hun må berre si hva hun føler å tenker om dette, si også at om hun får det veldig vondt under veis, så si at hun må snakke om dette også. Spør henne også om hun vil styre dette litt selv. Da tenker jeg på at det er greit at hun får styre litt hvor mye du skal snakke om dette, la henne ta initiativ selv når hun føler at hun orker å høe om det.

 

Håper du snart klarer å glede deg over graviditeten, er ikke noe lett situasjon

[jåsjenta]

Helt enig med tryne.

Har selv prøvd i flere år, og da søstern min ble gravid, så tok jeg det ganske tungt. Mye pga at det var det eneste hun pratet om heeele tiden, og resten av slekta og, ja..for ikke å snakke om felles venner og bekjente og.. Så det at hun var gravid var det eneste jeg hørte snakk om i lang tid.(hun måtte bare fortelle det til hele slekta når hun var 5 uker på vei, så jeg fikk liksom ikke tid til å få det helt inn selv før jeg ble overumpla av spm fra ALLE!) Selvfølgelig var jeg glad på deres vegner, og jeg eeeelsker tantebarnet mitt. Men føler at søstern min mistet hodet litt, og glemte at jeg faktisk slet fryktelig med at jeg aldri ble gravid.

Tror selv jeg har blitt mye mer interessert i hele greiern hvis jeg hadde fått styrt litt selv, istedenfor så endte det opp med at jeg trakk meg unna og nesten ikke hadde kontakt med de nermeste.

[Tryne_ nr.3 på vei]

Det var akkurat det jeg mente. I løået av alle disse årene som sliter så har jeg sett forskjell. jeg hadde en vennine som virkelig tok hensyn, det ble adri bring på banen uten at jeg selv tok det opp, det var godt for min del. Uten om dette, inkludert noe jeg går gjennom nå, så hører jeg på alle som gleder seg til en bekjennt skal ha baby. Jeg forstår jo det, men jeg forstår ikke at det ikke går an å begrense litt hvor mye man snakker om det når jeg er i nærheten. det er som om det river i hjerte. Desverre så er det vanskelig å si i fra om dette, for de vet jo allerede at jeg sliter, de tar bare ikke hensyn

[snuqx]

Jeg opplevde nettopp det samme som problemet du lyser over. Min svigerinne er gravid med nr 2 og for dem har det gått lett. VI har slitt nå i over 1,5 år.

 

Jeg fikk "sjokk" da de fortalte det, og min reaksjon var nok ikke helt god. De fortalte det i familieselskap med hele familien tilstede og det kom liksom ut av luften. Jeg syntes det var flaut og pinlig på måten jeg reagerte på men jeg klarte ikke å la være. Jeg gikk ut av rommet og jeg begynte rett og slett å grine. Jeg var også midt i min andre kur med hormoner så jeg var på tuppa fra før.

 

Jeg hadde satt pris på at vi gjerne hadde fått et forvarsel. At de kunne snakket med oss alene før de sa det til familien.

 

Lykke til. Jeg vet at det ikke er lett for dere å fortelle det, men de vil nok være glad på deres vegne, jeg er glad for å bli tante igjen, men det er en litt bitter følelse.

[Prøver_IHH+gullklumpen]

Jeg også sliter med samme problem. Vi har prøvd å få barn nå i over 5 år, og nå er det vel like før vi blir kalt inn til prøverør - om bare sykehuset kunne fått sjekket om egglederne mine er tette, og det tar visst litt tid. Jeg har en tante jeg prater veldig mye med om alt, og hun vet at vi har slitt lenge, og at dette er veldig vondt for meg.

Så kom jo det vi ventet på skulle skje, nemlig at hennes sønn, min fetter skulle bli pappa. Han vet også at vi har slitt lenge. Hun måtte da ringe meg klokka 07 på morgenen for å hyle ut "Jeg skal bli bestemor!" Klart jeg ble glad på deres vegne, samtidig som at jeg faktisk følte det litt "urettferdig". Men de kan jo ikke akkurat noe for at vi sliter da... Vi er ganske mye sammen med alle de i den familien, både tante, onkel og deres barn pluss samboeren til fetteren min som da ble gravid. Hele tiden er det snakk om hvor flott det er og hvor fint det kommer til å bli, og akkurat som at min tante MÅ fortlle meg dette hver gang vi snakker sammen. Nå har jo ungen kommet, og det virker som at dt hele tiden er om å gjøre å fortelle hvor nyyydelig hun er. Hun skjønner ikke at det sårer virker det som. Det er liksom bare jaja, vi kan jo alle kose oss med deres barn..... Det blir ikke akkurat det samme for oss. Ikke føler jeg at jeg har noe med å mase på de hele tiden heller, noe jeg ikke har gjort.

Så jeg ville sagt det, og hørt hva hun synes om det, og kanskje unngå å prate så altfor mye om hvor fint og flott alt oppleves mens hun hører på, om hun ikke sier det selv da. Det kan jo hende hun tar det annerledes enn meg. Man blir gjerne litt ekstra sårbar også. Men jeg er sikker på at hun synes det er flott for deres del, selv om de sliter.

Det beste er å være ærlig, og at hun kan få si hva hun føler selv. Og at du spør hvordan hun har det. Det er noe jeg har savnet av min familie i hvertfall..Det hadde lettet litt, i sedet for bare å holde alt inni seg og late som at alt er SÅ bra..Hun kommer til å sette pris på at du bryr deg. Det ville i hvertfall jeg gjort.