forfulgt av triste hendelser....

[Anonym bruker]

Nå vet jeg jaggu ikke om jeg greier mer....

 

Det begynte for ett år siden, jeg ble terrorisert på telefonen av en kvinne som påsto at hun var elskerinnen til min mann...hun var skikkelig stygg med meg og kalte meg ting og sendte meldinger hele tiden....syke meldinger.

Jeg ba om separasjon fra min mann i august...han ville ikke...og nektet å flytte ut og jeg er en dum og snill pike som bestemte meg for å ta tiden til hjelp så kankje forlot han snart uten krangling...ville skåne våre to barn.

Men ingenting skjedde.

 

Så begynte jeg å få vondt i hjertet...det viste seg å være kraftige angst anfall...deretter kom bekkenløsningen så jeg ble sykemeldt fra september.

 

Jula har vært helt forferdelig fordi flere rykter går om min mann og at han venter barn med en annen kvinne. Jeg har sendt inn separasjonspapirene og vi har vært til mekling...han som jobber og er ute å reiser ca 250 dager i året forlanger delt omsorgsrett...altså at han skal ha barna annenhver uke....jeg blir helt satt ut og målløs.

Dette tror jeg er siste krampetrekning fra hans side for å beholde familien sin.

 

Så denne uken ble det oppdaget at jeg har svangerskapsdiabetes med en prosent på 9.....og jeg har fått sopp i munnen og må ta medisin for dette...og medisinen skal man egentlig ikke ta når man er gravid.

 

Oppå dette så er min kjære snille gode beste venn...hunden min blitt så dårlig at han må avlives....han er ikke to år enda og bare verdens snilleste hund. Han har fått akutt nyrsvikt og klarer så vidt å røre seg. Dyrelegen kommer ned å skal sette sprøyten kl 19 i kveld.

 

Hva blir det neste???

 

Jeg bare måtte få dette ut...jeg er ikke en person som klager og vil ha trøst. Så når noen spør hvordan det går, svarer jeg alltid at det får fint...men til dere kan jeg faktisk si at jeg har det helt jævlig....

[Gjest]

Huff, så trist, da. Skjønner at det kan bli mye for deg!

 

Har ingen gode råd når det gjelder separasjonen din, bortsett fra å stå på ditt og samtidig ta tiden til hjelp. Det vil jo vise seg at han ikke kan klare å ha barna halve tiden når han har så mange reisedøgn i året. Anbefaler deg å skaffe deg en advokat i den saken, så du kan få gode råd!

 

Når det gjelder det du sliter med i graviditeten, synes jeg du skal snakke grundig med jordmor og lege, sånn at du kan få hjelp! Du behøver ikke gå gjennom dette alene! Både fysisk og psykisk hjelp er å få, ikke lek sterk når du ikke er det (snakker av erfaring....). Det er godt å få hjelp når man føler seg liten og svak.

 

Og jeg har også hatt flere hunder i mitt liv. Føler sterkt med deg, å miste en sånn venn oppleves grusomt!

 

Sender deg en stor trøsteklem, og ønsker deg masse lykke til framover!

[Har to herlige gutter!]

uff hørtes ut som du ikke har det helt lett nei. Er det mannen din som er pappaen til babyen i magen? uff ville ikke stolt mere på han og tenk positivt på alt du vil gjøre når du blir kvitt han og babyen kommer. Bruk tiden til noe positivt for deg selv og ikke la andres sorger gå innpå deg

klem til deg!

[Gjest]

Uff, det hørtes ikke greit ut.

Tror ikke han har så mye han skulle sagt om delt omsorg, hvis han er så mye vekk. Er ikke noe grei med deg iallfall.

 

Synes du burde begynne å se etter en ny hund hvis du føler deg klar for det ganske snart. Veldig trist, men du må trøste deg med at han slipper å lide etter dyrlegen har vært der. Det er det eneste riktige å gjøre.

 

Sender deg en stor klem, og håper ting snur seg for seg nå