problema med svigermor? treng noen synspunkt på det her

[Anonym bruker]

ser det e mange diskusjona om svigermødre fra før, men fant ingen av nyere dato.

 

Fikk mitt førstefødte barn for 6 mnd siden. helt siden barnet mitt ble født har jeg hørt ting min svigermor har sagt om meg, til alle som har orket å høre på.I begynnelsen kunne det forveksles med bekymring fra en nybakt farmor, selv om oppførselen hennes påførte meg utrulig mye stress.

når jeg ammet lillingen sto hun så og si alltid bak ryggen min å kommenterte:

"er du sikker på at du har nokk melk?" "er du sikker på at han får nokk mat?" "det ser nu iallefall ut på brystvorta di at han ikke skal ha noe problem med å få tak" hun ga "ammeråd" som var HELT motsatt av det de på barselavdelingen ga meg. det hun sa at jeg måtte gjøre, sa di at jeg ikke måtte gjøre!

 

de bor heldigvis utfor den byen vi bor i, så vi ser hverandre sjeldent. men i begynnelsen var hun veldig ivrig med kommentarene over telefon til min samboer. Hun ringte med råd om ting jeg måtte gjøre å ikke måtte gjøre.

 

Sønn min var veldig mye våken på natterstider, å di første ukene slet jeg med tilpassningen fra å sove mye til veldig sjeldent.

En morgen i ti tiden ringte svigersøsteren min å sa at hun å to andre søsken var på tur på besøk til oss. da hadde lillingen akkurat sovnet, å jeg hadde planer om en liten lur på sofaen før ungen våknet igjen! vi hadde ikke rukket å ta morgen enda, så vi var begge i pysjamas, så jeg måtte forte meg å ta morgen før di kom på besøk ti min etter samtalen. Jeg rakk ikke å skifte lillingen ut av nattdrakt før di kom, han lå jo tross alt å sov, hadde nettopp byttet bleie på han før jeg la han igjen i håp om at jeg selv kunne sove litt. så han var mett, tørr bleie å han hadde det bra!

sønn min var ca tre uker gammel, å jeg var veldig sliten. så når di tok han opp å dullet med han "koblet" jeg litt ut å var ikke så veldig pratsom av meg. så dro de hjem.

 

samme dagen som di hadde vært på besøk, kom telefon samtalen til min samboer "HERREGUD, du må jo si til ho at ho ikke kan la nattdrakten være på så lenge om dagan, ungen må jo få rutina!!!!"

Rutina til min tre uker gammle sønn ikkje hadde søvn rutinan i boks enda å sov når det passa han? e det bare æ som syns det høres rart ut?

sa hele tida til samboern min kordan æ trudde ting lå ann, men han forklarte det bare bort med "ho e jo bare bekymra, å du hadde helt sikkert ikkje reagert sånn vesst det va din mamma som hadde sagt det her"

 

En gang vi va på besøk der, lå vi å sov på rommet til min kjære alle tre, det va en time siden sist lillingen hadde vært oppe å spist. men her skal du se.. der kommer hele familien hannes inn å bestemme at nu va det på tide å stå opp. fikk ikkje tid til å fullføre setninga "men det e bare en time siden han har vært oppe å spist" før ho hadde røska sønn min opp å vekkt han! æ hadde jo rett, han va overhodet ikkje sulten, å visste nu lite å heller ingen interesse for puppen på det tidspunktet.

 

oppførselen hennes stresset meg så mye på det tidspunktet, å resultatet av det var at jeg ikke klarte å amme med noen andre enn samboern min til stedet, jeg ble stresset, ungen ble stresset å alt ble bare tull, men alene gikk det kjempefint. men prøvde jeg å trekke meg tilbake var det alltid noen som kom å ville se han spise osv.. jeg fikk mindre å mindre melk, å så meg til slutt nødt til å begynne med MME.

 

har hele tiden hørt småting hun har sagt, oppdaget at di ikke har det så travelt alikavell med alt di må gjøre når di er i byen, for hun har tid til å ringe sin andre svigerdatter for å avtale cafe, teater osv... samtidig som hun selv har visst null interesse for å se barnebarnet sitt når di er i byen, men klage over at hun ikke kjenner han å legge skylden på meg.. JA det kan hun gjøre!

 

fant ut at nokk er nokk litt etter jul, da jeg fikk nokk en runde med ting hun hadde sagt.

jeg ringte å konfronterte henne med dette. å får som svar "ja, jeg har sakt mye styggt om deg, å jeg står for allt jeg har sagt. å hvis vi skal ha noe med hverandre å gjøre i fremtiden må du bare tåle det"

 

mitt poeng var at hun kunne komme å si det direkte til meg uten å blande inn alle andre utenom meg! å da fikk jeg nokk en runde med at ungen ikke fikk nokk mat, at jeg tok for lite ansvar, at jeg var en dårlig mor, hun hadde tross alt seks unger, derfor måtte vi høre på hennes råd fremfor sykehuspersonellet sine råd.hvis hun har gitt meg et råd som jeg har fulgt bruker hun det imot meg nå at jeg ikke kunne det fra før! Jeg styrer å steller med sønn min fra morgen til kveld, å vet ikke hva mer godt jeg kan gjøre for han, får i tillegg veldig lite hjelp å må gjøre alt som skal gjøres så og si alene. å hun har veldig få dager å dømme meg på siden hun aldri er på besøk hos oss å vi sjeldent drar dit siden det er et stykke unna.

 

Det skal sies at min svigermor er veldig vanskelig å identifisere seg med for meg iallefall. hun er ca 45 år, fikk sitt første barn for 27 år siden, yngste datteren er 9. hun har ikke jobbet på 27 år, har bare vært hjemme med barn å familie i 27 år, mannen hennes har aldri gjort noe i huset, aldri skiftet en eneste bleie, aldri laget middag!

hun bynner med middagen klokken ellve om morgen for å rekke alt. alt skal gjøres på hennes måte, ellers så er det galt.

klesvask tirsdag, rundvask fredag, støvtørking iallefall anna hver dag.

å hun synes det er helt forferdelig at min samboer er nødt til å gjøre ting hjemme, at jeg ikke duller å daller med han slik hun gjør.

 

jeg har sagt ifra at jeg ikke vil ha noe med henne å gjøre lenger, å at jeg ikke ser for meg at min sønn skal ha noe med henne å gjøre heller før han blir gammel nokk til å bestemme selv. jeg vil ikke sende sønn min på helgetur i uvissheten om hva som blir sagt om meg med min sønn til stedet. hun har jo ikke akkurat gjort mye for å skjule sin baksnakkende adferd for sin yngste datter og barnebarnet sitt på fire år. så da har jeg ingen garanti for at hun ikke blir å gjøre det med min sønn tilstedet.

 

har sakt til samboern min at hvis hun kommer med en god unnskyldning, med forklaringer på hvorfor hun har handlet slik hun har gjort, er jeg villig til å sette meg ned å ordne opp i dette, men det må bli hun som tar intiativet til det, synes jeg!

samboern min blir jo stillt mellom barken å veden, men holder med meg, men er ikke uvenner med sin mor av den grunn.. å det har æ aldri forventa heller. men e det galt av mæ å ikkje la ho treffe sønn vårs før det her evt e ordna opp i??

overdriv æ? eller e ho ille?

[Anonym bruker]

Angående amming, så går det an å si ifra at man vil gjøre det i fred, uten tilskuere. Det er ingen som har "rett" til å se babyen spise.

 

Bortsett fra det, har jeg ingen kloke råd.

 

Svigermor virker veldig sær, så det er mulig at hvis hun fortsetter å snakke dritt om deg, at fornuftige mennesker begynner å gjennomskue henne.

[Glad-mamma:)]

At det går an for ei kjærring!!!! Minner litt om min svigermor...

Rutiner til en 3 uker gammel baby er vel ikke akkurat normalt. De første ukene er det jo ikke forskjell på natt og dag, så hvilken rolle spiller det da om ungen går i nattdrakt til utover dagen?

Det at det skal være rutiner på amming er vel mentaliteten som hører hjemme hos generasjonen over oss, men som ikke anbefales i dag! Det at hun har 6 barn er vel heller ingen regel for at du bør høre på henne istedet for helsepersonell. Hun kan jo ha gjort samme feilen 6 ganger for alt du vet.

Slik dritt slenging og baksnakking kjenner jeg igjen fra min svigermor, og vi har hatt mange "oppvasker", og en del ting som det bare er lagt lokk på å som det aldri vil bli ordnet opp i. I begynnelsen tok jeg bare i mot, men etterhvert tærte det sånn på meg, og jeg gikk rundt konstant irritert. Derfor begynte jeg å si i fra, og fortelle henne at hennes forslag om hvordan ting skulle gjøres var helt idiotiske. Etter dette har vi fått et veldig kjølig forhold, men det er helt ok så lenge jeg slipper å konstant irritere meg over den kjærringa. Hun har jo ikke kontrollen lenger, så for henne føles det sikert forferdelig.

Min svigermor mener bl a at mme er bedre enn mm, og at hun synes det er hæslig og motbydelig når jeg ammer. Og hun mener også at i dagens samfunn blir det ikke folk av en om man ikke vokser opp på landet (slik som hun gjør, jeg er født og oppvokst i en by).

Jeg er helt enig med deg at hun ikke bør få se barnebarnet sitt dersom hun skal fortsette med den dårlige behandlingen av deg. Dermed mener jeg hun må si unskyld først. Jeg tror nok jeg ville ha følt meg litt sveket dersom samboeren din fortsatt har kontakt, og later som "ingenting". Dere er jo på en måte ett, og bør stå sammen. Hvis han fortsetter kontakten, så er det jo en form for aksept på at oppførselen hennes mot deg er akseptabel. Jeg mener han må si ifra til henne om at hun må skjerpe seg og si unnskyld til deg, hvis ikke bryter dere kontakten.

 

 

[Olebrumma 4 barnsmor]

Jeg svarer åpent og ærlig jeg, for det er jo det du spør om. Hadde min svigermor oppført seg sånn hadde jeg ikke latt henne hatt kontakt med mitt barn, hverken med eller uten meg. Spesielt ikke uten meg.

 

Først får jammen mennesket lære seg normal folkeskikk. Det virker det ikke som hun har mye av. Og barnet lærer av sine rundt seg, så der er det vel ikke mye positivt å lære.

 

Jeg synes ikke det virker som du overdriver, og så lenge du lar samboeren din ha den kontakten han føler at han vil ha med henne, uten å kreve at du og sønnen din er med på det, så syns jeg det er greit å nekte å ha noe med folk som baksnakker og skittkaster.

 

Kos deg med familien din du, mann og barn og egen familie, det er ingen lov som sier at du MÅ ha kontakt med mennesker bare forsi de er i slekt med mannen din, det er ditt valg hvem du vil ha samkvem med, og sønnen din kan ha kontakt når han er gammel nok til å velge selv.

 

Bare ikke snakk stygt om henne til sønnen din, det slår fort tilbake på deg, når han blir eldre.

[Anonym bruker]

takk for svar

Min svigermor er også født og oppvokst på landet, å jeg i en by! kanskje det er noe merkelig med svigermødre fra landet? leste i avisen på en slags "skriv inn det du har på hjertet side":

 

"Mitt nyttårsforsett er å slutte å være snill å grei, å heller begynne med skitkasting og baksnakking! da blir jeg mer lik di andre på bygda" hihi..

 

det med at hun synes det er herslig når du ammer e nokka av det sykeste æ har hørt. det ser jo så koselig ut!! for vårs del funka det ikke denne gangen, men har lært av mine feil, å skal være flinkere til å fortelle andre kor grensa mi går neste gang.

 

Når det gjelder kjeresten min har han sakt klart ifra til henne om at han var helt uenig i det hun hadde gjort og sakt, at hun ikke hadde rett til å dømme meg når hun ser oss så sjeldent. og at hun ikke hadde noen som helst aning om hvordan vi gjor ting hjemme. og sakt klart ifra om at han synes hun har tråkket kraftig over streken.

men da fikk han tilbake : "tror ikke kjemien mellom meg å henne stemmer" *nei.. sir du?

å "hva jeg sier i mitt eget hjem er opp til meg"

han har sakt seg enig i at hun ikke får treffe sønn vår før hun har tatt kontakt med meg for å ordne opp.

men når han pratet med henne virket det som di hadde blitt enig om at hun ikke skulle komme hit, å jeg ikke trengte å komme på besøk til dem, bare han kom på besøk med sønn vår. å jeg kunne for all del bli hjemme! så satt jeg meg kraftig på bakbena siden jeg mente den løsningen var elendig med tanke på at enten vi liker det eller ikke er vi "bundet sammen" pga mitt barn og hennes barnebarn, å føler meg ikke veldig begeistret for at sønn min skal vokse opp i en splittet familie, å ha et liv som jeg ikke er en del av. det jeg vil ha ut av dette er en unnskyldning fra henne, men for at den skal komme er hun nødt til å få kjenne litt på kroppen hva som blir konsekvensene av å behandle sin sønns kjereste på den måten. men føler på sett å vis at jeg "tvingte" kjeresten til å mene det samme som meg! så ville bare forhøre meg her inne for å høre om det er jeg som er vanskelig å ha med å gjøre.

igjen, takk for svar

 

[Anonym bruker]

takk for svar

kommer aldri til å snakke styggt om henne til han, prøver å holde meg så saklig som overhodet mulig ovenfor kommentarer om henne til kjerestem min også, siden det tross alt er hannes mor! men hun har jo ikke akkurat bevist at hun holder seg for god til baksnakking med små barn tilstedet. å vil ikke at min sønn skal komme hjem å si noe som "slemme mamma, gå bort" det skjedde med min vennines to år gammle sønn etter en helg med faren. men det er jo en helt annen historie.

[Gjest]

Jeg hadde nok reagert som deg ja.. Utrulig frekt av ho..

Nei kos deg med familien din du :-)

[Anonym bruker]

jeg hadde ikke latt hun sett ungen hvis hun ikke ville ordne opp med meg først. ÆÆÆh nei vi skal ikke tåle skittkasting fra familie. Familie skal være en støtte i hverdagen=)

[Anonym bruker]

Herregud... min svigermor blir bare barnematen i forhold. Føler virkelig med deg i denne saken, og håper det ordner seg til det beste for dere alle til slutt. Har ingen konkrete råd å komme med, men i vår situasjon forsto min samboer hvordan jeg følte det og tok det opp med sin mor, som nok ble skuffet, men har roet seg betraktelig i etterkant. Min mor kommer også med "gode råd" og formaninger konstant, men jeg tar det opp med henne tvert noe skjer. Det er ikke like enkelt med svigermødre, og jeg er av den oppfatningen at min samboer kan snakke med sin familie...

Stor klem fra meg