om å være sjalu på stebarna

[holder maska]

Jeg har to kjempeflotte stebarn og en herlig samboer som også er en flink far. Vi har fellesbarn, + altså stebarna annenhver uke.

 

Problemet er at jeg er sjalu på stebarna, fordi han er så kjærlighetsfull overfor de, og bruker masse tid på å følge de opp. Når de er her, får jeg innimellom onde tanker om at han bryr seg mer om dem enn om meg, og at han tar seg mer av dem enn av fellesbarna. Han kjøper f.eks dyrere gaver til dem enn til fellesbarna, og er oftere hjemme fra jobb med dem enn med fellesbarna ved sykdom.

 

Jeg synes det er slitsomt å ha disse tankene, å gå og sammenligne og veie tid/innstats/penger og kjærlighet på en vektskål.

 

Samboer vet at jeg sliter med dette, og han mener denne sjalusien skyldes min egen oppvekst, mine foreldre var ikke som foreldre bør være. Men selv om dette kan forklare hvorfor jeg føler som jeg gjør, så tar det jo ikke bort sjalusifølelsene.

 

Samboer tror det blir bedre når vi får tid til å prioritere forholdet vårt, men samtidig er han arbeidsnarkoman så jeg tror egentlig ikke han kommer til å sette av tid til å gjøre ting bare sammen med meg og med fellesbarna noen gang.

 

Er det noen som har vært i samme situasjon? Jeg har ingen å snakke med om dette, opplever temaet som altfor tabubelagt til å kunne ta det opp med venninner. Det er jo noe psykt over det å være sjalu på barn.

Jeg har aldri vært sjalu på fellesbarna når de har kost seg på fanget hos pappan sin, bare på stebarna..

 

 

[Gjest]

Hei! Leit å høre at du har det sånn, å være sjalu er neimen ingen god følelse, enten du er sjalu på barn eller på et voksent menneske..

 

Jeg vil ikke umiddelbart si at jeg føler det samme, men jeg var redd jeg skulle være sjalu, den dagen jeg fant ut at jeg var gravid. Da kom en hel masse tanker, og vonde følelser om at han kom sikkert til å være mer opptatt og glad i sin førstefødte enn den han får nå. Men etterhver så så jeg hans engasjement ovenfor den lille på vei og hvordan vi kunne dele på det å ta vare på hans særkullsbarn og vårt fellesbarn.

 

Kanskje det er det du skal bruke energien din på? Litt tid og energi på særkullsbarna hans, slik at han får mer tid til deres fellesbarn? Jeg må ofte ta meg i at jeg prioriterer min egen, og får litt dårlig samvittighet for det. For storesøster trenger jo oppmerksomhet hos oss også, og om ikke jeg gjør det, så må pappaen gjøre det..

 

Når det kommer til pengene brukt på egne barn, så vil det alltid være behovsprøvd. Du sier ingenting om hvor gamle de er, men det er klart at et barn på 6 år og oppover har andre interesser og behov, som er helt klart dyrere enn små babyer. - Det vi har gjort i den forbindelse er at til jul la vi like mye penger i gaven til dem begge. Den ene ønsket seg noe litt dyrere og fikk den gaven, den andre hadde ikke det behovet, og vi satte resten av pengene inn på sparekontoen..

 

Jeg er ikke tilhenger av å måle kjærligheten man har til hverandre, men om du trenger mer oppmerksomhet fra din samboer, synes jeg du skal si fra at du ikke får nok fra ham i dag. Og at han må prioritere deg litt mer.. Den uken dere ikke har hans barn, kan dere ikke skaffe barnevakt og ta en kveld ut? Eller du kan lage en romantisk middag til ham når han kommer hjem fra jobb, gi ham en fotmassasje og be om en i retur!

 

Jeg ønsker deg masse lykke til. For det er som sagt forferdelig vondt å være sjalu. Og jeg håper for din skyld at du snart får bukt med den vonde følelsen.

[mamma til to..]

Hei Holder maska.

 

Syne du er flink jeg. Som klarer å sette ord på dette og at du sier dette til din samboer.

 

Gjør godt å lese at du også er glad i stebarna dine. Det er no ejeg tror han og barna vil sette stor pris på nå og i mange år fremover.

 

Jeg synes nok at han ikke skal bruke mer penger på stebarna dine enn fellesbarn. Det er ikke riktig. Barna burde få like mye kjærlighet, og samme "sum av gaver". Kanskje har han dårlig samvitighet for disse stebarna dine. Men du får da forsøke å forklare han at dette ikke er riktig for noen.

 

At han bruker mer tid på dem enn dag når de er der, det kan jeg forstå. Men jeg synes at en familie er en familie. Uansett mine dine barn. Synes at de fedrene som har stebarna hjemme annen hver helg burde gjøre aktiviteter og kose seg med barna som ikke er der hver dag, men jeg synes at barna som bor der fast også skal være en del av det hele.

 

Jeg er biomor til to. Men har en sønn som er hos sin far og stemor annen hver helg. Når begge barna er hos oss.. ja så er det begge barna da. Vi tar vare på begge to. Slik skal/bør det være når dere får stebarna hjem annen hver helg (om det er slik en ordning dere har og da..)

 

Sjalusien tror jeg vil legge seg. Du har mannen din og han er glad i deg. Du er glad i han. I gode og onde dager heter det så pent. Snakk sammen, det vil sikkert løse seg.... håper jeg

 

Masse lykke til

[Sorensen]

Hejsa...

 

Jeg er enig med mor til to, men det med at far tager sig mere tid til børn hver anden uge- far skal være lige meget far for sine hjemmehørende børn også...Det med at far er arbejdsnarkoman- han må tænke mere på sin familie som venter på ham i hjemmet..

 

Jeg har en samboer, som også har børn fra før- som kommer hver anden weekend. Han har været arbejdsnarkoman, men jeg har sagt at jeg kan ikke klare alt i huset og vores barn- så han må skære ned i arbejdstimer til normale arbejdstimer..Og det tog tid inden det kom på lystavlen, men nu funker det og han er hjemme til normal tid, og hjælper med huset og er meget mere sammen med vores barn. Og vi har mere også tid til os selv om aften, når vores barn er lagt.

 

Min kæreste har også mange penge i gaver til sine børn, men kun fordi han har været så bange for at hans børn ville se ham som en dårlig far. Men tanken er ikke om at give dårlig gave, men om tanken og ikke alt for meget om penge. Jeg synes ikke børn skal have gaver for mange penge, når de ikke engang ved hvad og hvordan økonomi hænger sammen. Det vigtigste for mig, er at alle har det godt, og ikke skal være afhængig af materiale goder.

 

Det tager sin tid at vende min samboer, med alt forskellige ting som børnene ikke har brug for fordi han har dårlig samvigtighed. For hvis mænd skal fortsætte med at overforkæle deres børn med materialer, så lærer de også børnene at man får man vil ha- uden økonomiske kosekvenser.

 

Jeg har også lagt mærke til måden, min samboer er sammen med sine børn. Han har gjort det klart at jeg og vores barn skal ind i hans børneflok, men det har taget sin tid også at komme ind- da han har gjort det på sin måde længe: at sætte sig ind hos sine børns værelse. Så jeg har bedt dem om at komme ud til os, så vi kan være samlet- og nu er jeg begyndt at arbejde, så jeg kommer lidt væk når hans børn er der. Og min samboer tager sig af alle sine børn uden mig, det er lidt befrielse men også samtidig lidt nervøs om vores barn bliver overset- men det gør det ikke...Jeg skal lige vende mig til det, alting tager sin tid- men man skal også lære at råbe højt og sige fra, hvis det bliver for meget af det ene eller andet...

 

 

[ostekaka]

er det sjalusi du faktisk føler, eller er det helt berettiget skuffelse over å bli nedprioritert av samboeren sin. eller er det litt av begge deler? det ene oppfordrer jo det andre her.

jeg vil jo tro at mannen har rett, ting vil bli bedre når dere får tid til å prioritere forholdet, MEN det er vel neppe noe dere bare kommer til å FÅ helt sånn uten videre? når en lever i tidsklemma med et hus fullt av unger og jobber en skal passe, da må en TA seg tid til hverandre, det må være et aktivt valg, en uttalt prioritering.

synest folk uttaler seg så dustete med at barna alltid skal komme først, joda enig med denne floskelen om det gjelder hvem som først skal reddes ut av et brennende hus, men sånn mindre dramatisk og hverdagslig er jo det helt upraktisk. flere stemødre her har jeg sett uttale at de aldri ville forvente at han skulle sette dem før barna. jeg er helt uenig, jeg kan se drøssevis av situasjoner der han bør sette meg før særkulls barna.

skal en i enhver lille ting alltid sette barna først blir en jo totalt utslitt og en ender opp med bortskjemte drittunger.

 

når det er sagt skal det jo ikke være slik at særkullingene alltid skal komme sist og alltid tape når en har motstridende interesser. dessuten er det ikke alltid konflikt og jeg springer heller ikke rundt som en barnslig egoistisk unge som må ha viljen min hele tiden.

 

mitt råd er å sette deg ned å tenke gjennom hvordan du ønsker å ha det, snakke med han om hvordan han vil ha ting i livet sitt og deretter se mer praktisk hvordan dere skal gjøre ting.

husk at ingen kan få i pose og sekk, og vi må alle ofre noe her i livet, og det må ungene våre også.

[ostekaka]

jeg synest det er ok at han tar seg mer fri fra jobb når han har samvær og tar ut familietiden når hans familie er samlet. men han bruker tiden på alle barna, både sine og våre. hadde han tatt ut mer fri under samvær og kun brukt tiden på særkullsbarna, og jobbet tiden inn uten å gi tilsvarende til fellesbarna hadde jeg reagert negativt. det er helt ok at både særkulls og felles må dele faren sin med hverandre slik som alle søsken må.

[*-*]

Uff ,det er jo ikke så lett. Jeg kan godt kjenne at jeg har liggende anlegg for sjalusi overfor stebarna, selv om den heldigivis ikke har slått særlig ut ennå.

 

Jeg er enig i det de skriver over her, at man stebarna må føle at de prioriteres og blir sett når de er i huset. Jeg kan også tenke meg at det må være litt vanskelig for far, man føler vel at man må ta igjen noe tapt tid. Men på en annen side, når barna bor 50/50 så er de en del av hverdagen, da er det ingen grunn til å gjøre annenhver uke ekstra spesiell syns jeg. Barna som bor fast i huset må jo også få rutiner, det får de ikke på den måten. Stebarna kommer ikke bare annenhver helg, de bor der. Jeg syns de voksne burde bruke like mye av tiden sin på barna hver uke, uanvhengig av hvor mange barn det gjaldt til enhver tid.

 

Du skriver at far er arbeidsnarkomen, jeg tenker at det er nøkkelen her. Min mann var også veldig glad i å jobbe da jeg møtte ham, men mitt eneste og ufravikelige krav i forhold til å stifte familie med ham er at han kuttet ned på arbeidet. Han får jobbe mindre noen år nå hvis han vil starte familie nummer to. Jeg strekker meg langt ved å inkludere to andre barn som mine egne, og hans 'offer' for være å sørge for å ha ok tid til alle. Jeg vet at jeg ville blitt veldig lei meg og sikkert også sjalu hvis jeg hadde følt at han kun tok seg fri eller prioriterte bevisst tid til egne barn, mens jeg og fellesbarn måtte ta det som ble igjen hvis det var noe. Som steforeldre så strekker man seg hele veien, det er veldig hyggelig og det kan også være veldig slitsomt. Det er noe jeg vel egentlig aldri ville ha valgt hvis jeg hadde valget spå samme mann uten barn, men på den annen side noe jeg ikke angrer på og ville gjort igjen. Jeg koser meg med mine stebarn og vi er en fin familie. Men jeg vet at alt avhenger av at jeg føler at jeg blir sett og satt pris på for det jeg gjør, og at min mann sørger for å stadig vise at jeg er viktigst i hele verden! Jeg tror nok at foreldre med særkullsbarn må gjøre en enda mer bevisst innsats enn andre for å vise og gi uttrykk for, både i ord og handling, at de setter utrolig pris på sine partnere. Det er kanskje teit, men utrolig viktig for å få det til å fungere tror jeg. Man må føle at det er verdt det - og man må også føle at iblant så har partneren til og med mye mer lyst til å være sammen med en selv enn barna

[*-*]

altså, før det kommer noe svar om å sette barna først - det om å vise at jeg er "viktigst i hele verden" handler om en følelse fro meg som livspartner, ikke at ikke barna selvfølgelig betyr uendelig mye for han som barna hans eller at vi sammen ikke setter barnas behov først der de skal settes først i en familie

[Sorensen]

Så kort som det kan blive, du er nød til at have det godt, det vil sige har du det godt i forholdet- så vil det også være meget godt positivt forholde i hans børns samvær... Så det har meget at gøre med, at man er som kæreste have tingene på plads og klare og tydelig rammer, så vil det ikke gå ud over forholdet.