LIVSERFARING gamle vs unge mødre

[n_baby]

Jeg ser at mange av de eldre mødrene trekker fram livserfaring som en fordel de har i forhold til de unge mødrene. Jeg er litt nyskjerring på akkurat hva slags livserfaring som vil gjøre deg til en bedre mor? At man er mer moden og klar over sine verdider og hva man ønsker å overføre til sitt barn er jo så, men det gjelder vel ikke bare dere på 40? Dette er jo noe man blir mer bevisst over i alle fall halveis ut i 20-årene. Mange 20-åringer er også veldig bevisst dette, selv om jeg ser at det kanskje ikke gjelder så mange av de anonyme 20-åringene som har deltatt i denne debatten. At man kanskje kan ha mer realistiske forventninger i forhold til det å bli mor er en annen ting, men realiteten slår de aller fleste gangske fort etter at barnet har kommet. Men nok om det. Hvilken livserfaring viser dere til som gjør dere mer egnet som mødre? Jeg er selv gravid og nærmere 30 og fikk mitt første barn når jeg var 19. Jeg vil si at jeg er mer egnet som mor nå, men dette kommer jo av at jeg allerede har erfaring med å oppdra barn. Så hvis du er 40 og skal oppdra barn for aller første gang, ser jeg ikke hvordan din livserfaring vil hjelpe deg i så stor grad?

[Chezka]

Jeg er 39 og er gravid. Mitt første barn fikk jeg før jeg fylte 19.

 

Rammene rundt en ung mor er som oftest ikke optimale. Med det mener jeg partner (de fleste 20 åringene vil skifte partner flere ganger før 35 års alderen), utdanning, jobb, egen bolig. Å ha trygge rammer i livet er ikke bare viktig for barnet, men også for mor/foreldre.

 

I tillegg har en eldre mor (la oss si 30+) ikke samme behov for fest og moro som en 20 åring. Dette har stor betydning for livet med barn.

 

Når man har levd noen flere år enn 20, har man opplevd mennesker, problemstillinger, sorger og gleder - ja livet generelt.

 

Dette opplever jeg forresten som vanskelig å få presisert for 20-årigene her inne, de tror gjerne at det er reiser og kanskje noen turbulente opplevelser som gir livserfaring, og kommer med frasen "man kan ha opplevd like mye som 20 åring som en på 40".

 

Men - nei - det har du ikke!! Uansett hvordan du snur og vender på det så er det kun antall år som gir deg generell livserfaring. Det er i møte med forskjellige mennesker gjennom utdanning, jobb og fritid du får brynt deg og "møtt deg selv i døra" - og derigjennom måtte gå både en og to runder med deg selv og dine meninger.

 

På den måten lærer du at det kan finnes andre svar enn du på forhånd trodde, og du får se at de sannheter du trodde så bastant på ikke er riktig i hele tatt.

 

Du blir med årene "rundere i kantene" - nettopp fordi du har fått lære gjennom møte med mange forskjellige mennesker - at din sannhet ikke behøver å være den riktige. Du lærer deg også å takle mennesker og møter, nettopp fordi du har møtt mange forskjellige situasjoner. Dette drar du nytte av når du skal oppdra barn.

 

De fleste får en helt annen tålmodighet med årene. Dette kommer barnet tilgode på alle måter. Som voksen kan man nok være usikker når første barn kommer, men samtidig har man en trygghet på andre områder i livet som hjelper deg videre. På den måten vil livserfaring også hjelpe førstegangsfødende eldre.

 

I tillegg har man som eldre sett barn bli født - av både unge og eldre mødre - sett barna vokse opp, og kanskje til en viss grad deltatt gjennom det å være tante e.l. Dette er også erfaring som en 20 åring selvsagt mangler.

 

Jeg må flire litt når jeg leser innlegg her inne av 20 åringer som veslevoksent påpeker at "20 åringer i dag er en helt annen generasjon enn da jeg var 20". Så unge er de altså at de ikke vet at verden faktisk ikke har forandret seg så fryktelig mye på bare 20 år.

 

Da jeg fikk min datter oppførte jeg meg nøyaktig slik som dagens 20 åringer :-) Jeg vet det - fordi jeg i dag har - nettopp gjennom min datter - kontakt med veldig mange 20 åringer. Og den eneste forskjellen på dagens 20 åringer kontra 20 åringen i 1988 er mobiltelefonen!

 

Moten var jaggu til og med omtrent den samme!! :-))

 

Jeg sier ikke at unge mødre = dårlige mødre. Men jeg ser at det er heldig å være litt eldre når man blir mor. Min datter er det beste som har hendt meg, men jeg tenker ofte at jeg gjerne skulle vært mye eldre når hun kom til verden. Jeg ville da valgt helt annerledes enn hva jeg da - utfra livserfaring - hadde mulighet til å gjøre.

 

Min datter hadde en god oppvekst og har klart seg utmerket, MEN jeg ser at både jeg - og alle de andre unge mødrene jeg hadde rundt meg da - ikke var så gode mødre som tilfellet ville vært om vi var noen år eldre.

[Anonym bruker]

Enten man er ung eller godt voksen første gang man får barn, så har det både fordeler og ulemper. Chezka har ramset opp fordelene med å være godt voksen og ulempene med å være ung, men det er jo ikke hele bildet. Det er ulemper med å være godt voksen, først og fremst at man fysisk ikke er like sprek som en 20-åring, men også at man er eldre når man selv er bestemor enn en som får barn som 20-åring. Jeg tror og at 20 åringer ofte er mer avslappet i forhold til barnet enn mange i 30-årene. Det finnes også veldig modne 20-åringer, og umodne og egoistiske 38-åringer.

 

Jeg fikk nr. 1 da jeg var 31, og får nr. 2 når jeg er 32. Det passet for meg. Jeg hadde ikke noe ønske om barn før dette. Men rent fysisk skulle jeg ønske at jeg var 10 år yngre.

 

Min mor var i begynnelsen av 20-årene da hun fikk barn, og jeg tror ikke hun var noe mindre moden da enn jeg er nå, livserfaring eller ikke. Jeg tror også det er forskjell på å bli mor som 17-åring og 21-åring. Mye skjer fra tenårene til 20-årene.

 

Man kan uansett ikke dømme en mor pga alder alene. Dårlige mødre finnes i alle aldersgrupper.

[Chezka]

Rent biologisk er det jo ikke tvil om at graviditet er lagt til rette for langt yngre år enn hva samfunnet vi lever i forventer. Men jeg vil likevel påpeke at det har skjedd en stor forandring med aldersgruppen 30+ de siste 30 - 40 år.

 

Faktisk er det slik at dagens 40 åring er sunnere og i bedre form enn en gjennomsnitts 20 åring. En 40 åring spiser sunnere, trener mer regelemssig og er mer nøktern til både røyk og alkohol. Dette utgjør en vesentlig forskjell i forhold til voksen kvinner i f.eks 1970-årene.

 

Slik sett kan man si at en 40 åring i dag er i like god form til å bære frem et barn som sine yngre medsøstre.

 

Så vil jeg si til det du sier om "modne 20 åringer og umodne, egoistiske 38 åringer": Selvsagt finnes det unntak her også, som ellers overalt i livet, men jeg snakker på generell basis.

 

Til slutt vil jeg gjerne presisere at jeg ikke sier at unge mødre er dårlige mødre, det sa jeg også i mitt forrige innlegg.

[Anonym bruker]

Vel, de fleste som er noen og tredve tenker jo tilbake på 20 åra og ser at de har forandra seg mye, og føler seg klokere og sikrere på seg selv rett og slett.

Trenger jo ikke å være noe spesielt en har opplevd.

 

Samtidig er det jo noen som "aldri blir voksne", og andre igjen blir fort voksne når de får barn tidlig.

 

Tror ikke det er noen regel her, men jeg vet med meg selv at jeg vil være en bedre mor nå enn når jeg var yngre. Hadde ikke tenkt så mye over de viktige tingene i livet på det tidspunktet, som verdier etc.

[Voyeur]

Det å si at du opplevde det samme som dagens 20 åringer når du var 20 år (for 20 år siden..) sier vel egentlig noe om virkelighetsbegrepet ditt. Jeg svarte deg på den andre tråden, men kan si det igjen: Dagens 20 åringer har et helt annet sett med livserfaringer enn det du hadde, mye fordi vi tilhører en helt annen generasjon. Og fordi det er mye jenter/kvinners roller er helt anderledes i dag enn det den var for 20 år siden.

Dessuten, som jeg sa i det andre innlegget, man skal være mor hele livet ut.. Mine barn blir å ha sin mormor i over 40 år, det er sannsyneligvis det ditt siste barn blir å ha deg som mor. Hvis dine barn følger ditt eksempel, eller dine råd om ikke å bli unge foreldre, så blir du mest sannsynelig ikke å få følge dine barnebarn så lenge.

 

Tror unge mødre er mye mere fleksible og tilpasningsdyktige enn de som er eldre, og det blir ungene deres også.

Det er også masse positivt med å bli foreldre som 40 åring.

Poenget er at hvis du er førstegangsforeldre, så er du like fersk som mor, uansett om du er 20 år eller 40 år. Så uansett hvor mange reiser du har bak deg, eller hvor god økonomi du har, så vil det ikke ha noe å si for din erfaring som mor, den kan du først få når du får ditt første barn. Derfor er din forutsetning som mor som 40 åring, ikke basert på om du er 40 år, men ut i fra hva du lærte da du fikk barn som 19 åring.

[n_baby]

Jeg ser også den fysiske fordelen ved å være ung mor, men som Chezka legger jeg ikke selve graviditeten i dette. Jeg mener de unge stort sett vil ha mer energi til å takle hverdagen med. Holde ut litt lenger med trassungen osv. I min jobb møter jeg mange barn hver dag og møter også deres foreldre. Mange "vansklige" barn kommer fra unge og ressurssvake foreldre. Mange "vanskelige" og bortskjemte barn kommer fra eldre foreldre. Det er ganske tydelig at de som har ventet veldig lenge og lengtet etter barn skjemmer de bort og av en eller annen grunn setter betydelig manglende grenser. det er også gjerne disse foreldrene som nekter å tro at deres unge kan være en utfordring og graver heller fram feil ved alle de andre barna slik at deres egen unge aldri trenger å ta konsekvensen av egne handlinger.

 

Med dette mener jeg ikke at eldre ikke er egnet som foreldre, men som unge har også dere feller som dere går i oftere en andre og trenger å være bevisst på dette.

[Lotta med novembergutt]

Nok en gang må jeg si meg enig med Chezka, altså! Du formulerer det så godt - og jeg er fullstendig enig med deg!

 

Det å påstå at man kan ha like mye livserfaring som 20-åring, som det man har som 40 blir bare feil, feil og feil! Men kanskje man nettopp må bli eldre for å skjønne det?!

 

Det jeg mener om denne saken blir med andre ord å gjenta Chezka, noe som ikke er nødvendig

[n_baby]

Jeg vil også legge til at barn av elde foreldre oftere er uselvstendige barn, da foreldrene ofte syr puter under armene deres og overbeskytter dem.

[frupingu]

Jeg er 20 år, å drikker ikke og røyker ikke. Jeg hadde en ung å moden mor, som lot meg gjøre mye av det jeg selv ville når jeg var ungre. Å det har gjort nå at jeg er ferdig med den slags. Synes ikke det å drikke er så veldig morro lenger. Jeg kan være med på en fest og ha det kjempe morsomt uten å drikke alkohol.

 

Har en halvsøster som i dag er 6 år, min far er over 50 år, å det ser man ganske godt. Når jeg var liten så var jeg med mine foreldre over alt, dem spilte begge aktivt på et bowlinglag, så jeg er omtrent født og oppvokst i bowlinghallen. Faren min hadde med meg også på bil treff over alt i Norge, han er veldig glad i eldre biler.

 

Her om dagen så spilte faren min bedriftsbowling, å jeg og min samboer kom ned for å heie. Jeg fikk nesten sjokk når jeg så at han hadde med seg lillesøstra mi. Han er ofte ute på reiser og drar rundt om kring land og strand. Både han og kona. Men søstra mi blir alltid satt hos sin bestemor. Det er nesten som dem ikke orker å ha hun med, fordi dem orker ikke alt maset rundt henne.

 

Har også en tante som fikk en datter i 50 års alderen, der kan jeg se veldig mange av de samme trekkene.

 

Min far har hatt veldig mange hjerteproblemer å havnet på sykehus med hjerteinfarkt får 3 gang når søstra mi ble født. Han taklet ikke det stresset. Så den dagen hun får barn og skal gifte seg, hvor er pappa da?? Han kan ikke garantere at han vil følge henne opp midtgangen i kirka.

 

Jeg er glad for at mine foreldre var unge når jeg kom til verden, å vil selv være ung når mine barn kommer. Å jeg er så heldig at pappa kommer til å følge meg opp til alteret.

[Anonym bruker]

heh ...

 

Det er innlegg som dette som er med på å understreke poenget til HI!

[Anonym bruker]

Helt enig. Spesielt ting som "Jeg hadde en ung å moden mor, som lot meg gjøre mye av det jeg selv ville når jeg var ungre. Å det har gjort nå at jeg er ferdig med den slags."

 

Ikke bra.

 

Greit, du har rett Chezca!

[Anonym bruker]

Tihi

[Sånn kan det gå]

"Dagens 20 åringer har et helt annet sett med livserfaringer enn det du hadde, mye fordi vi tilhører en helt annen generasjon. Og fordi det er mye jenter/kvinners roller er helt anderledes i dag enn det den var for 20 år siden."

 

*ler*

 

20 år er faktisk ikke særlig mange år... På hvilken måte mener du at jenter/kvinners roller er annerledes i dag en for 20 år siden egentlig?

 

Jeg var selv 19 år gammel i 1988 og min "rolle" som jente/kvinne var akkurat som den er for ei jente på samme alder i dag, bortsett fra at en del unge jenter i dag har snudd utviklingen tilbake til i virkelig gamle dager og blitt husmødre av den gamle sorten som ikke slipper mannen sin til eller stiller krav til han hjemme, men likevel er jentene martyrer og klager over hvor mye husarbeid de sliter med.

[Chezka]

Til Voyeur:

 

(Sitat) "Det å si at du opplevde det samme som dagens 20 åringer når du var 20 år (for 20 år siden..) sier vel egentlig noe om virkelighetsbegrepet ditt. Jeg svarte deg på den andre tråden, men kan si det igjen: Dagens 20 åringer har et helt annet sett med livserfaringer enn det du hadde, mye fordi vi tilhører en helt annen generasjon. Og fordi det er mye jenter/kvinners roller er helt anderledes i dag enn det den var for 20 år siden."

 

Nettopp dette er vanskelig å få de unge jentene her på BIM til å forstå - verden er ikke forandret på disse 20 årene. Livet som 20 åring i 1988 er eksakt det samme som i 2008! Vi tenkte og gjorde akkurat det samme som dagens 20 åringer. Jeg har 20 åringer rundt meg i det daglige da min datter er 20 nå.

 

Når man er bare 20 år selv så er selvsagt en tidsepoke på 20 år lenge - faktisk et helt liv for vedkommende. Men når man nærmer seg 40 så ser man hvor utrolig fort disse årene går, og hvor lite verden forandrer seg på den tiden.

 

Dette er jo også en av grunnen til at det av og til er vanskelig å oppdra våre tenåringsbarn - de forstår ikke at vi vet så utrolig godt hvordan det er å være ung - det er ikke sååå lenge siden vi var der selv :-)

 

 

[zethaline]

Er så enig med deg Chezka

 

Må si at det å være rundere i kantene og ha mer tålmodighet

tror jeg absolutt er noe som følger med alderen.

Har en jente på snart 19 år og må si jeg er overlykkelig for at hun har tenkt¨å vente noen år med barn.Ikke fordi hun ikke hadde klart oppgaven,men fordi jeg unner henne de årene alene,uten at noen er avhengig av henne.

 

Skulle jeg valgt i dag,ville jeg nok fått barna noe senere ja.

Kan bare uttale meg fra egen erfaring og det er klart ting er

vanskelig å se når forholdet er bra og man lever i en lyseblå boble

om at sånn skal jeg ha det for alltid!!!!!Da jeg gikk fra min samboer

etter 8 år ,vært sammen siden jeg var 16 og han 20.Gikk nok mange

tanker og drømmer i oppløsning,selv om det var jeg som valgte å

gå å ta barna med meg.Og det etter vi hadde bygget stort hus,jeg hadde fått fast jobb som jeg storkoste meg i,og 2 flotte barn.

Kan skrive under på at det var ikke slik jeg hadde sett for meg fremtiden

min.

 

Hadde jeg hatt noen flere år på baken tenker jeg at utfallet hadde

blitt ganske annerledes.

Og hva kondis har med dette å gjøre????Har en godt voksen mor, hun har født 6 barn.Fikk siste barnet etter fylte 40 år og har mye bedre kondis enn jeg.Og da er ikke jeg i dårlig form.....

 

 

[Miss Foster]

Fikk mitt første barn noen måneder får jeg fylte 36, det andre før jeg fylte 37, og vil få det tredje nå den dagen jeg fyller 39 (termindato).

 

Av alle de mødre jeg er/har vært sammen med i disse årene etter at jeg har fått barn, er jeg den som er minst overbeskyttende og som lar mine få utforske det de vil uten å skjerme de for mye, og de finnes ikke bortskjemte (det synes jeg faktisk var den mest ubegrunnede og dumme kommentaren jeg har lest her inne på dette innlegget).

 

Jeg er også i mye bedre form og har energi til mye mer (ja faktisk, selv nå når jeg er gravid) enn de yngre mødrene jeg treffer daglig.

 

Er ellers utrolig enig med Chezka (eller hvordan det skrives), og synes at hun formulerer seg utrolig bra. Men såklart, de av dere her inne som er 20 og noe, kommer ikke til å se dette før dere selv er rundt 40.

 

Det eneste minuset jeg ser, og som også er nevnt, i forhold til det å ha vært en yngre mor, er om jeg kommer til å oppleve barnebarn og i hvilken form jeg vil være når evt. barnebarn kommer.

[Gjest]

Synes dette har vært av de mer interessante diskusjonene når det gjelder ung mor/gammel mor, men selve temaet vil nok aldri bli oppbrukt. Kanskje ikke så rart, de aller fleste vil vel stritte litt imot om noen påstår at de blir en dårlig mor pga alder.

 

Jeg er 28 og venter mitt første barn om ikke lenge. Regner med at det for mange gjør at jeg faller inn i kategorien gammel mor, men for meg føles det akkurat passe. Jeg har trengt tiden for å bli klar for å få barn, men synes ikke nødvendigvis at folk er for unge selv om om de får barn i starten av tyve-årene, ei heller for gamle om de nærmer seg de førti. Det finnes fordeler og ulemper med begge aldre, men det viktigste er vel den prosessen man har gått gjennom før man velger å få barn.

 

For oss var det viktig å føde barnet inn i et trygt og stabilt hjem. Å få barn er et langt større ansvar enn det å gifte seg, og jeg synes at man bør kunne se for seg fremtiden med barnefar før man setter igang og prøver (uten at det nødvendigvis betyr at man må være gift). Man har selvfølgelig aldri noen garanti for at forholdet vil holde, ikke en gang om man er 35 og har vært gift i ti år, men etter mitt syn er forutsetningene bedre om ihvertfall de verste sommerfuglene i magen har gitt seg. Når man er tyve er forholdet ofte så nytt at man ikke har rukket å oppleve noe spesielt med motgang, og kanskje ikke har fått testet forholdet skikkelig.

 

Argument som går igjen i disse diskusjonene er at man har reist, festet fra seg og opplevd ting når man er eldre, og at man derfor er bedre rustet til å bli mor. Et tåpelig argument, spør du meg, for hvordan kan backpakking i Asia gjøre noen mer forberedt på å få barn?. Motargumentet er at når man er ung har man lettere for å sette seg inn i barnets situasjon når det en gang blir tenåring, samtidig som at man hevder at verden har forandret seg så mye de siste tyve årene at "gamle mødre" ikke har mulighet til å forstå hvordan det er å vokse opp idag. Men om verden har forandret seg så mye, vil den da ikke fortsette å gjøre det, slik at situasjonen for en tenåring tyve år frem i tid uansett er annerledes enn hva den er idag, og dermed umulig for deres mødre å sette seg inn i?

 

Jeg er enig i mye av det Chezka sier om livserfaring, men er usikker på argumentet om at når man er eldre har man opplevd at venner får barn, bli tante osv, og at man derfor vet mer om hva det å få barn krever. Da jeg var 17 ble jeg storesøster til verdens herligste gutt. Jeg satt mye barnevakt, deltok i stellet og fikk et godt innblikk i hva det vil si å ha en liten baby i huset. Jeg var ikke av den grunn bedre forberedt på å få barn! Poenget mitt er at også mange unge mødre er vandt til å ha barn rundt seg, enten i form av yngre søsken eller barn av eldre søsken.

 

Min lillesøster på atten ønsker seg barn, men jeg håper inderlig at hennes kjæreste vil snakke henne til fornuft. Ikke fordi jeg tror hun vil bli en dårlig mor pga av ung alder, men fordi jeg selv har hatt så mange fine opplevelser de siste ti årene, som jeg ønsker at hun også skal få muligheten til å oppleve. Jeg ville for eksempel aldri vært foruten studietiden, reiser, tid med venner, eller rett og slett bare friheten ved å flytte hjemmefra og kun ha seg selv å ta hensyn til. Studier og reiser kan hun oppleve selv om hun får barn, men det siste er en mulighet hun gir opp i det øyeblikk hun velger å bli mor.

 

Jeg ser mange argumenterer med at selv om de bare er 23 så har de hus, bil og fast jobb og derfor har alt på plass. Jeg er helt enig. Er du i et trygt forhold og føler at situasjonen er riktig, så ser jeg ingen grunn til å vente med å få barn. Jeg tror at det de fleste snakker om når de mener unge mødre er de som mangler alt dette, som kanskje fortsatt går på videregående, som nettopp har møtt kjæresten, osv. Jeg sier heller ikke at de vil bli dårlige mødre, men at forholdene ofte ligger bedre til rette for å få barn når man befinner seg i en litt mer stabil livssituasjon.

 

[Anonym bruker]

 

Her jeg bor er det vanlig å få barn når du er i alderen 18-30 år. Alt etter det blir regnet som "gammelt". Så det er jo store forskjeller landet rundt. Derfor blir det så feil å diskutere gammel og ung. Unge mødre skaffer seg livserfaring SAMMEN med barna. Eldre mødre skaffer barna livserfaring i barnehagen fra de er 1 år. Må jo huske på karrieren også.

[Miss Foster]

He he he - morsom du. Nå er det vel heller slik at eldre mødre som regel også har menn på mer eller mindre samme alder. Begge parter har jobbet i mange år og jobbet seg opp i bedrifter og har en meget brukbar lønn i forhold til kanskje yngre ektepar. Så da er vel sjansen større for at eldre mødre faktisk kan være hjemme med barnet mens kun far jobber, enn de yngre? Når du begynner å helle mot 35-40 så ser man faktisk at karrieren ikke er så forbanna viktig som da du var yngre. Så den kommentaren var bak mål.

[Gjest]

Dette blir kanskje litt utenfor tema, men noe jeg har lagt merke til er at mange som fikk barn unge sier at selv om klarte oppgaven fint, så er ikke det å bli ung forelder noe de ønsker for sine egne barn. Min mor var selv ung (tyve) da hun fikk meg og har vært veldig tydelig på at hun ønsket at jeg skulle vente. Jeg hadde en fin og trygg barndom, synes selv at mamma gjorde en god jobb med å oppdra meg, men jeg har lyttet til hennes ønsker om å skaffe meg utdanning før jeg slo meg til ro, rett og slett fordi jeg har forstått at selv om min barndom har vært fin, så betyr ikke det at det har vært en enkel oppgave for mamma å få barn så tidlig.

 

Så en liten kommentar til de som sier at det ikke er noen grunn til at dere skal bli dårlige mødre selv om dere er unge. Helt enig, de fleste klarer sikkert jobben bra, men hva ønsker dere for dere selv? Kan det ikke være lurt å lytte til de som faktisk har erfaring og høre på deres råd?

 

 

[Anonym bruker]

Mange interresante innlegg her. Er ening med cezka (eller hvordan det skrives) i veldig mye av det hun sier.

Samtidig er jeg enig i hottentott, litt artig å lese at flere som fikk barn tidlig ønsker at sine barn venter, eller at mange har fått råd fra sine unge foreldre om å vente til litt senere.

Denne debatten her blir aldri feridg, men en ting har de yngre mødrene rett i, som eldre mor er det ikke sikkert barna dine får oppleve gleden ved å ha besteforeldre, det er synd. Jeg er nå 36, min mor døde for 4 år siden (kun 56 år) og jeg har pappa på 65 igjen. Han blir en "gammel" bestefar, men vet dere hva, han er pensjonist og vil gjerne være mye sammen med barnebarn. Unge besteforeldre på 40 pluss har jo ofte et så travelt liv at de ikke har tid til barnebarna.

 

Noen sa også at de som får barn i 20 årene ofte skifter partner før de fyller 35, som lærer i småskolen ser jeg dette tydelig. De med skilte foreldre i min klasse er de som har unge foreldre... Og dessverre ser jeg at noen av de yngre foreldrene ikke er like flinke ti å stille opp med lekser heller. (gjelder ca halvparten)

 

Noen skrev også at det er fysisk bedre for kroppen å få barn tidlig, det er jeg til dels enig i, men som nevnt av noen andre. 35 + er ikke som før, folk er mye sprekere i dag og har et bedre kosthold enn før.

 

Så våger jeg å provosere medsøstre i begynnelsen av 20 årene, mange av dere er blitt sydd puter under armene av deres foreldre og forventer altfor mye, på min tidligere jobb var det alltid de yngre som var mest syke. Min kollega på over 50 hadde aldr vært borte fra jobb.

 

Konklusjonen på innlegget blir vel at jeg trordet er best å bli litt mer moden før man får barn, men det er ingen fasit. Hvis jeg råder noen sier jeg, skaff deg utdanning, mann og deretter barn, helst ikek vent så lenge som meg. Men man vet jo ikke når man møter drømmemannen, og at man faktisk ikke kan få barn på naturlig måte...

Tulla 72

[Chezka]

Og her er du vel kanskje inne på et slags "svar" på problemstillingen - mødre som selv fikk barn tidlig råder egne døtre til å vente! Dette er ikke uten grunn. Selv om man greide å gi barnet en god oppvekst, så ser de fleste i ettertid at det var for tidlig å bli mor i så ung alder. Man hadde ikke optimale forutsetninger til å ta imot et lite barn, og heller ingen forutsetning til å forstå hvilken livsoppgave dette er. Ikke bare mens barnet er baby og liten, men opp gjennom tenårene og som ung voksen.

 

Men OM uhellet skulle være ute og graviditet i ung alder er en faktum, er det ikke en uoverkommelig oppgave å være ung mor. De fleste klarer seg utmerket med litt hjelp og støtte :-)