jeg er diskiminerende ovenfor fedre!

[:::) Frøken Velferdsrett]

og jeg liker det ikke. teoretisk sett kan jeg si mye fint.

 

men når alt kommer til alt så sitter jeg med ekstremt lite innblikk og forstårelse ovenfor hva en far faktisk gjør. hva som er fars rollen og hvorfor den er der.

 

jeg har jo altid vært alene med småen og det er helt normalt for meg. eller rettere sakt det er det som er det normale for meg.

 

hm.. lurer på hvordan det blir om jeg får en til en gang der jeg er sammen med far. jeg tror jeg da må fokusere veldig mye på at vi er 2 om oppgavene ellers kommer jeg til overkjøre han totalt

[*·.·»¦«´¨`ellapia´¨`»¦«·.· *]

Jeg må si at av og til er far irriterende, men likvel så skjønn...hehe. Jeg har vært kjærest med mitt barns far i over 7 år, og vi har det veldig fint sammen. Likevel...han er lat og treg, men FOR en tålmodighet han har! Han klarer det jeg ikke klarer, nemlig å blokkere ut alt annet som skulle vært gjort...oppvask, hybelkaniner, maling og rydding +++ og konsentrerer seg fullt og helt om pia vår.

 

Tror kanskje det positive med å være to i vårt tilfelle er forskjellen på oss. Jeg er organisatorisk, strukturert og kreativ. Han har tålmodighet, er rolig, blir nesten aldri sint og stressa.

 

Også kan jeg aldri helt forstå hvordan alendeforeldre klarer det...men det kan jo kanskje ha noe med at dere har kontrollen, og får kjøre deres løp uten diskusjoner??

 

Om/når du får ett barn til og er sammen med far tror jeg det vil gå litt av seg selv, rett og slett. Jeg kjører nok over min sambo litt av og til, til tross for våre 7 år sammen. Har nok litt med personlighet å gjøre og;)

[:::) Frøken Velferdsrett]

vi klarer det fordi vi har full kontrol. også er det veldig fleksibelt og være alene med barn. fordi det er ingen andre en meg og småen og ta hensyn til. og han blir jo med meg uannsett hvor jeg går... hehe..

lite diskusjoner med han der enda.

 

jeg tror begge deler har sine klare fordeler. men for barnet så er det jo helt klart at 2 foreldre i samme hus er til det beste. (som fungere sammen selvsakt)

 

jeg bare irriterer meg over at jeg ikke klarer og ha en fornuftig diskusjon om hva en far gjør eller er. for jeg vet i grunn ikke (selv om far her har ca 5% samvær, men det ser jo ikke jeg)

 

hm... blir nok anderledes når jeg eventuelt får kjæreste, men jeg tror ikke han vil få ett lett liv.... hehe.. husker første gang småen gjorde noe nytt i barnehagen og de fortalte meg det med stor entusiasme. jeg så bare dumt på dem og viste ikke helt hva jeg skule si. for jeg sakket jo aldri om sånne ting. ikke sånn som de ihvertfall. var det noen som gledet seg like mye som meg? hæ?`

heheh

[*·.·»¦«´¨`ellapia´¨`»¦«·.· *]

Ja, er vel slik som når sambo er bortreist det, og huset er rent og pent og jeg klarer å holde det slik fordi det ikke er noen her som roter... hehe:) Mye mindre irritasjoner, men merker og at jeg synes det er godt å ha noen å dele alt fra husarbeid til seng med...selv om han selvfølgelig alltid gjør aaaaalt for lite i huset...hihi;)

 

Tror barn vokser opp og har det like bra om de har aleneforeldre eller samboere/gifte, så lenge partene er i stand til å gi kjærlighet og omsorg.

 

En kjæreste vil nok måtte venne seg på mer når man har barn enn ikke, så det kan ta sin tid, men når rette mann kommer tror jeg det vil gå bra:D Ser ikke helt for meg ny kjæreste nå, men jeg har jo en som fungerer..hihi.

 

Lykke til videre, med eller uten mann. Nå sier jeg god natt!!

[Vålerenga12 m/ 3 små]

Skjønner deg godt.

Har jo nett flyttet inn me samboeren, som ikke er far til Daniel.

Og kan si at vi har diskutert dette med oppdragelse.

Vi er litt uenige ifh til hvordan og hva ++

 

Men det bedre seg! Man må bare snakke sammen.

[*bolla pinnsvin*]

Tror det bare kommer av seg selv, jeg, uten at man trenger å tenke på å slippe noen til. Sambo og jeg har helt forskjellige måter å være på når vi er sammen med gutten vår. De har sin egen greie, som mamma ikke er helt med på og det er bare kos. Blir helt øm om hjertet når jeg ser dem tøyse sammen, når de sitter sammen og "leser" en bok, eller når sambo går inn til småtten på kvelden, legger over dyna og stryker han på hodet. Da ser jeg hvor uendelig glad han er i gutten vår. Fine kjæresten min

[BettyBoob]

har det på akkurat samme måte som det mortilgunnar. har aldri bodd med barnefar.... nå har jeg ny kjæreste og det kan bli spennende den dagen vi får barn sammen... (hvis det skjer da! håper jo det!)

 

for ikke å snakke om evt problemer i oppdragelsen til min sønn fra forrige forhold. men heldigvis er vi ganske enige om grunnleggende barneoppdragelse

[Gjest]

Jeg var helt alene om omsorgen for min eldste, far var helt utav bildet. Det å skulle få barn med en ann ble en ny erfaring for meg, den beste erfaringen jeg har had.

Det er så godt å være to, og selv om jeg ikke alltid er like enig i alt han gjør så er han en god pappa og omsorgsperson. Eneste som irriterer meg er han han tuller og tøyser litt på feil "plass" til tider....men sånn er det vel..ingen foreldre er perfekte...gjør masse feil jeg også...og han synes jeg til tider er litt "snerpete" på visse ting. Men sånn er det for de fleste :-)

 

 

[___]

Til dere som lurer på hva en far gjør: En far er en forelder av hankjønn i motsettning til en forelder av hunkjønn som kalles mor. De er begge i stand til å ta seg av alle sider ved det å oppdra et barn selv om kvinner ofte har en stor tro på egen overlegenhet på dette området. Men og kvinner legger noen ganger vekt på ulike ting, men det finnes ikken noe svar på hva som er riktig.

[Gjest]

Signerer Poamin på denne.

Det er utrolig viktig at barn har en mannlig rollemodell å forholde seg til i dagliglivet også ( kan være en bestefar, onkel, venn av mor, barnehageasisten etc hvis ikke far er tilstede). Det beste er å ha far/stefar i hjemmet. Far og mor skal helst være litt forskjellige, men viktig at de samarbeider.

Ofte er det kvinner selv som å ta skylden for at far ikke vet hva barnet skal ha på seg/ spise, hvilken bok som skal leses, sang som skal synges, de må få være med fra starten og gjøre seg erfaringer. Endel fedre får jo plutselig oppgaven kasta oppi armene en dag helt uten forvarsel og forberedelse...

[Gjest]

En pappa er det samme som en mamma bare med utovertiss

 

Snuppas pappa er helt fantastisk med henne! vet ikke hva jeg skulle ha gjort uten han gitt. Selvfølgelig er vi ikke enige om ALT når det kommer til oppdragelse, men vi blir da enige om ting til slutt. Han gjør alt det som jeg gjør med henne og det har han gjort helt fra dag en

[~~DoraDora~~]

Hva med din egen far da mortilgunnar?

 

Har du ingen erfaring med din egen far...hvordan han var/er som far?

 

 

Min far var på lik linje som min mor. Han var/er ikke redd for å ta husvask, lage mat etc. Og når det gjaldt oss barna så var han alltid der for oss. Han lekte med oss, kjørte oss dit vi skulle, passet på at vi hadde det godt og var trygge. Slik som vår mor også gjorde :-)

 

Da jeg møtte min mann så var han den kjempesnille og perfekte mannen for meg. han hadde vært i et par kortvarige forhold, og hadde ett barn. Jeg fant fort ut at han ikke hadde så mye med barnet å gjøre. Han hadde henne på samvær innimellom, men ingenting ansvar utover det. Han engasjerte seg veldig lite i henne. (Det oppdaget jeg etterhvert...). Men som kjæreste for meg, var han perfekt.

 

Etterhvert bestemte vi oss sammen for å få et barn, og vi diskuterte alt som gjaldt barn FØR jeg sluttet med prevansjon. Vi var begge enige om hvordan vi ville det skulle bli. Fra da av var han på lik linje som meg når det gjaldt barnet. Han deltok på alt. Vi skrev dagbok sammen gjennom svangerskapet som barnet skulle få. Han engasjerte seg noe helt enormt. Med dette barnet fikk han like mye ansvar som jeg som mor gjorde. (Han var med på ultralyder, på kontroll hos jordmor etc)Dermed knyttet han seg ordentlig til barnet allerede før det var født.

 

Etter barnets ankomst har jeg tatt ham med på alle avgjørelser, jeg har latt ham slippe til, jeg har latt ham dele på våkenetter, vært med på helsestasjonen feks når barnet skulle vaksineres osv, latt ham bli hjemme med sykt barn, og selv gått på jobb. Som sagt vi er på lik linje begge to.

 

Nå har vi tre barn sammen, og han er utrolig flink med de. Han er en fantastisk far....slik min far var/er for meg. Han lever for ungene våre, slik som jeg også gjør.

 

Vi er ALLTID to om ALT, og det er sånn det skal være spør du meg. Jeg tror oppskriften er at vi kvinner stiller krav til mennene, og at vi lar de få slippe til. Dette må vi gjøre før vi velger å få barn med de.

[Gjest Lille jenta mi]

Jeg er sjeleglad for at jeg ikke er alenemor...jeg hadde nok var totalt utslitt da:-(

Det er herlig og være 2 om ansvaret, her vasker vi halve huset hver, og ellers deler vi på oppgavene..han er også flink med jenta vår.

Jeg er selvfølgelig mye mer punktlig på hva hun skal ha på seg av klær osv..men det er bare bagateller