livredd for å føde..

[Anonym bruker]

hoff..ser andre som gleder seg til å føde. Jeg gleder meg masse til å ha den lille jenta mi i armene mine, men klarer ikke å se noe positivt med å føde. Hadde litt problemer med tankene tidlig i svangerskapet, og gråt mye. Trodde jeg hadde kommet over det, vokst meg på tankene om å føde, men nå merker jeg at tankene fortsatt er her..har grått i en time nå..kan ikke se for meg at kroppen min takler og kommer seg igjennom en fødsel..føler meg så sinnsykt alene..i tillegg er samboeren på jobb sent hele denne uka, så jeg har ingen å prate med heller..

[Anonym bruker]

Skjønner akkurat hvordan du har det.. Gruer meg veldig.. I tilegg har jeg sykehusskrekk så jeg er helt på trynet om dagen men prøver å trøste meg med at andre klarer det og da klarer helt sikkert jeg det.. Er ivæfall veldigglad for at samboeren min er en veldig rolig person som helt sikkert kommer til å berolige meg mens det står på.. Vi skal nok klare det skal du se....

[Anonym bruker]

eg kvir meg veldig til fødselen, er overbevist om at mitt barn og eg vil dø begge to, vet at barnet kommer til å sitte fast fordi hodet er for stort...hørest rart ut når eg skriver det, viss ikke vi dør kommer eg til årevne opp til øvre del av ryggen, dette er ikke tull, fødselen er for meg noe vanvittig skummelt....kankje litt overdrevet,men det føles nesten slik...

[Anonym bruker]

Skjønner deg godt - det er jo litt vanskelig å forestille seg når man skal ut på helt ukjent farvann. MEN for at du skal få en god opplevelse - fokuser på å tenk positivt. Si til deg selv : dette kan jeg, jeg er super til å føde, dette mestrer jeg osv...- det hjelper. Tenker du tanker som at dette kommer du ikke til å klare osv blir det en garantert fæl opplevelse. Og husk at du får nok en god og sindig jordmor til stede som gir deg gode råd underveis.

 

Hilsen en som har vært gjennom det tre ganger

[Anonym bruker]

har også en rolig og snill samboer som tror at jeg skal komme til å klare dette..men det hjelper liksom så lite..dette er noe som skal skje med min kropp, noe jeg ikke føler jeg har kontroll over i hele tatt. Jeg tror ikke jeg kommer til å takle smertene på en bra måte, jeg tror ikke jeg kommer til å ha krefter til å få den lille ut..jeg tror rett og slett ikke på at kroppen min er laget for dette. Blir ikke mer overbevist når jeg sitter å gråter over TANKEN på å føde..

 

HL

[Anonym bruker]

Helt riktig som du sier.. Vi har ikke kontroll på hva som skjer med kroppen vår under en fødsel, men det er sånn det skal være og jeg lover deg at kroppen din helt sikkert kommer til å klare det.. jeg prøver å tenke på at jeg har hatt vondt stort sett i kroppen under hele svangerskapet så da skal jeg vel klare å gå gjennom noen timer med intens smerte..Da er det forhåpentligvis slutten på smerten...

[Gjest]

Føler med dere! Kan ikke si at jeg har fått angst i forhold til fødsel enda....men det kan jo komme selvfølgelig. Ut i fra hva jeg har lest, så anbefales det at man tar det opp med jordmor. Har man ekstrem fødselsangst, vet jeg at noen sykehus tilbyr keisersnitt.

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Har desverre ikke noen jordmor å snakke med, bare en rar mannlig allmenpraktiserende lege som sikkert aldri har vært i nærheten av en fødsel!

 

takk for at dere gidder å svare uansett..

[Engel, skatt og lite frø.]

Hei!

 

Gå inn på www.lamazemetoden.no Hvis du er redd ville jeg også tatt et gravidyogakurs. Desverre er det alt for lite fokus på selve fødselen i Norge. Vi er velinformerte om alt det andre som babyutstyr, vekt, farlig mat osv, -men ikke fødselsteknikker, pust og psykologiske innstillinger.

 

Jeg trener etter lamaze selv,-men aner jo ikke utfallet da jeg er 1 gang. Men en ting er sikkert: Jeg er ikke redd!

 

Lykke lykke til;)

[Anonym bruker]

Pga sykehusskrekk og fødselsangst skal jeg på ekstra time på sykehuset der jeg skal føde å prate med jordmor om fødselen og litt gjennomgang.. Kanskje det er mulig for deg også...

[Emilie&Markus]

Skjønner deg godt. Er ikke så greit når man ikke vet helt hva man begir seg ut på. Men kan jo håpe du finner noe trøst i at jeg gleder meg denne gangen. Forrige gang hadde jeg det litt som deg, men i og med at jeg var såpass godt forberedt, gikk det veldig bra! Det første jeg sa var: Var det alt?! hehe, uff. Hadde jo sett for meg så utrolig mye verre.. Nå, før neste gang, tenker jeg at jeg husker det var jo såklart vondt mens det stod på som verst, men samtidig husker jeg at jeg fant frem krefter jeg ikke trodde jeg hadde engang.. Hadde ikke min villeste fantasi trodd at jeg skulle kunne takle noe som var så vondt. Men samtidig er det jo en form for smerte som ikke kan sammenlignes med annen type smerte. Dette er ikke smerte for å varsle kroppen vår om noe ille, men tvert i mot en smerte som fører til nytt liv, og som må til for at det nye livet skal bli til. Dette er kroppen vår laget for, og mest sannsynlig går det helt fint med deg også. Bare stol på at kroppen din klarer dette helt av seg selv. Tror det bare er bra å være forberedt på noe ille, og heller bli positivt overrasket, istedet for å tenke at dette er ingen big deal, og dermed få seg et kjempesjokk..

Men som sagt, stol på kroppen din så går det nok bra, uansett vet jordmødrene og legene godt hva de driver med, og gjør sitt ytterste for at du skal ha det best mulig.

[Gjest Lenchen *høygravid*]

Bra svar Emilie + lillebror.

Jeg er andregangsfødende, og forrige gang tenkte jeg at dette fikser jeg lett som bare det. Jeg fikk meg en kjempeoverraskelse, pga at jeg ikke hadde forventet så store smerter. Og jeg taklet derfor smertene veldig dårlig. Det skal sies at jeg ikke fikk noen form for smertelindring.

 

Denne gangen gru-gleder jeg meg. Mest av alt gleder jeg meg. Jeg er forberedt på smertene som skal komme, og jeg vet at dette er kvinnekroppen skapt for å klare. Jeg vet at den dagen jeg fødte datteren min er den stolteste og beste dagen i mitt liv. FOR EN DAG!! Jeg blir aldri lei av å snakke om den dagen, eller tenke tilbake til den. Jeg dro fra sykehuset og følte meg som en verdensmester Og for en "gullmedalje" jeg tok med meg hjem!

 

Nei, anonym. Dette blir en fantastisk dag. Du fikser en fødsel like godt som alle andre. Det gjør vondt ja! Men det er sååå verdt det Og husk at du er omringet av helsepersonell med masse erfaring og som bare vil deg og barnet ditt det beste

[Baby nr3 ombord]

Jeg fødte for første gang den 3 januar og jeg grudde meg også ENORMT til fødselen, i det vannet mitt gik begynte jeg å skjelve fordi jeg ikke ville føde, var rett å slett livredd. Jeg skalv å skalv hele tiden mens jeg lå på fødestua, fordi jeg ikke visste hva jeg gikk til og kroppen låste seg. Men etter jeg fikk epidural fikk jeg endelig slappet av i kroppen og når jeg ser tilbake på det nu, så hadde jeg ingen grunn til å grue meg. Hadde glatt kunne gått gjennom en fødsel til, så fort jeg var i okey stand igjen, bare for å få igjen den følelsen idet barnet kom ut. Jeg opplevde ikke sterke smerter i selve utpressingen, merket ikke når hodet kom ut en gang. Så ikke gru dere, prøv still med åpent sinn om at det skal gå bra:) Så slipper kroppen låse seg sånn som min gjorde en stund.

 

Det går garantert fint og INGEN angrer i ettertid:)