jeg er så livredd for mitt lillebarn.

[Anonym bruker]

jeg har så vanvittig angst for at hun skal forsvinne, at noen skal ta henne eller at hun skal dø, eller at jeg skal dø fra henne. det er helt uholdig noen ganger. alt blir i overført betydning for tiden... ser en film hjemme med sambo, noen blir drept (som er vanlig på film nå for tiden syntes jeg), da er hele filmen ødelagt for da tenker jeg at den som dør er jo kanskje noens mor eller far og det er jo noens barn... og da tenker jeg på lille gullet. hele psyken min har slått helomvending etter jeg fikk barn for ett og et halv år siden. jobber selv innen psykiatri men når det kommer til meg seg så klarer jeg ikke tenke rett. hjelp meg litt, hvem kan jeg prate med om dette? eller går det over.... er det fler som har det sånn?

[Prinsemammaen]

Jeg har det også sånn i perioder.... Det er helt jævlig!!

Tenkte senest i går kveld at jeg resten av livet mitt mest sannsynlig kommer til å bekymre meg, spesielt for barna mine. Vil dem ALT GODT her i livet. Er livredd for at jeg skal dø, sambo skal dø, noe vondt skal skje dem osv.....

 

Tror dette er helt normalt til en viss grad. Men om dette tar helt overhånd burde man kanskje skaffe seg hjelp.

 

Vet ikke om det nytter å snakke med fastlegen din? Som kan henvise deg videre et sted?

[Anonym bruker]

Tenker også ofte sånn...de er jo det mest verdifulle vi har..så at man er bekymret er kanskje helt naturlig.

Men hvis redselen tar helt overhånd blir det tungt...

Jeg har sterk angst for å kjøre bil på langtur med jenta mi,det kan komme av at min venninne mistet jenta si i en kollisjon for noen år siden.

Hvis vi skal kjøre langt kommer tårene og redselen en stund i forveien,og jeg får klump i magen.

Når vi er kommet fram er jeg utrolig glad for at det gikk bra,og begynner å grue meg til hjemturen.....

JA...jeg syns det er slitsomt å gå rundt å bekymre seg så sterkt.. :/

[Anonym bruker]

Ja,jeg har det også slik..Utrolig slitsomt,men aner ikke hva jeg skal gjøre med det!

[♥Emma*21febr06♥]

Jeg er helt lik!!!!!!!!!!!!!!!! SKikkelig hønemor(om det er noe som egentlig heter det da..) Jeg elsker jenta mi over alt på jord, savner henne når hun er i bhg, og har ennå ikke vært borte fra henne i mer enn 1 døgn... Og hun er 2 år i februar..

Livredd for at hun skal bli syk eller at noen skal være slemme med henne, at hun skal forsvinne.... Ja....

 

Men jeg ser ikke på meg selv som unaturlig redd for henne, jeg tenker heller at jeg er glad i barnet mitt og da er det naturlig..

 

Men det er jo fælt å være sånn til tider... Vetla hadde spydde i 9 dager, fikk kraftig omgangssyke.. DA var det ikke greit å være meg(eller henne)..

[Anonym bruker]

Nei, det er ikke normalt å tenke slik hele tiden.

Du har tvangstanker du!

Søk hjelp.