Vanskelig å bare se på det....

[Anonym bruker]

Vil bare lufte for dere andre noe vi opplever i barnehagen. Hver eneste morgen er vi vitne til en mor jeg vil påstå har en nærmest psykopatisk oppførsel mot barna sine ved levering. Hun kjefter fra de går ut av bilen til hun forsvinner igjen. Det er bare nei, nei, nei hele tiden. Har hørt henne side mest hårreisende ting til ungene. Den yngste er vel ca tre, og viser en del tendenser til problemadferd. Får veldig mye kjeft også av de ansatte, og jeg er ikke i tvil om at det er en sammenheng her.

Man kan jo ikke bare stå å se dette skje hver eneste da?

Liker ikke at min datter er vitne til disse opptrinnene heller. Kan vi snakke med de ansatte i barnehagen og be dem gjøre noe med situasjonen? Eller er det best å snakke direkte til denne moren?

Hva syns dere?

[Anonym bruker]

Jeg synes du burde ta det opp med barnehagen.De reagerer nok på oppførselen til mor, men tør eller tar ikke intiativ til å gjøre noe med det. Er det fler som reagerer så kanskje det blir satt igang noe. Selv hadde jeg nok sprekki en dag hvis jeg opplevde noe slikt. Tenk på åssen det er i hjemmet deres når det er så ille i offentligheten. Mor trenger kanskje hjelp?!

[Anonym bruker]

Ja, det tenker jeg også. Hun trenger nok hjelp. Og kanskje er det sønnens problemadferd som driver moren til vanvidd? Vet bare at hennes oppførsel uansett er helt uakseptabel. Må nok si fra til personalet at vi syns dette er ubehagelig.

 

HI

[Anonym bruker]

Det er sjelden barnas skyld når foreldre oppfører seg slik.

Kan være at mor er veldig sliten og utmattet. Kanskje til og med mor er deprimert, og da klarer hun ikke ha selvinnsikt nok til å se at det hun gjør er urimelig og galt.

Da blir hennes situasjon i seg selv så vanskelig at det til slutt går utover barna.

Har selv vært deprimert og ikke "sett" barnet mitt.

Det er helt forferdelig. Jeg kom meg heldigvis gjennom det, men ser jo at mange av grunnene til at han var Overaktiv (nesten hyper), kan være fordi jeg selv var deppa.

Sto aldri å kjefta på han slik som hun mora der gjør da, men merka at jeg ble mye sliten og tålte lite. Han var jo veldig aktiv og trengte kanskje mer oppmerksomhet enn jeg var i stand til å gi han akkurat da.

Da var jeg glad for at det var en far i bildet som av og til tok ungen i barnehagen slik at jeg fikk hvilt ut litt.

Alle kan bli veldig sliten. Og da er det viktig at de som er det får den avlastningen og hjelpen de trenger.

Kan jo også være så enkelt at hun ikke skjønner at det hun gjør er galt.

Jeg har faktisk ei venninne som roper å gneller til jenta si hele tiden.

Jeg har ikke sagt noe,men tenker mitt. Hun er sikkert sliten, men hvis man vet bittelitt om barnepsykologi vet man at det som absolutt IKKE hjelper er hvis man lar sinne og frustrasjon gå utover barnet.

Det ødelegger jo barnas selvtilitt.

Selv ble jeg mye mer opptatt av å gjøre positive ting sammen med mitt barn. For at vi skulle gjøre noe koselig sammen, og for at jeg skulle få selvtilliten hans fram. Gi ros når han er flink osv! vise at jeg er glad for å se han når jeg henter han.

Barn skal ikke være en belastning, men noe man gleder seg over.

Å det jeg stusset over når jeg leste, er hvor er far i denne sammenhengen??

Det burde du også stille spm. ved når du sier fra, for det må være andre som hjelper denne moren, ellers er det skikkelig synd i henne også.

Hun er nok sliten, å trenger nok hjelp til å få en lettere hverdag.

Barn kan være veldig krevende, og da må man få den avlastningen man trenger for å være en god mor, og for å ha overskudd til å ta seg av dem, og tenke klårt!

 

- Ung, men etterhvert ganske erfaren mamma;)