Min kjære far (laaangt klageinnlegg)

[Anonym bruker]

Etter å ha gått og båret på frustrasjon i lengre tid føler jeg for å få lettet litt på trykket. Lar riktignok klagestrømmen velte over samboer en gang nå og da, men uten at irritasjonen gir seg av den grunn (snarere tvert imot).

 

Jeg har vokst opp med skilte foreldre og har alltid vært litt pappajente. Etter at jeg ble voksen har derimot dette forandret seg, i stor grad fordi jeg har innsett at min pappa absolutt ikke er voksen. Og i en alder av snart seksti er han ikke bare umoden, men det virker som om han utvikler seg i motsatt retning av de fleste andre.

 

Som barn visste jeg at jeg alltid kunne stole på at pappa stilte opp om det var noe, en egenskap jeg til dags dato setter pris på. Problemet er at jeg nå har innsett at alt pappa gjør er for hans skyld, ikke for oss barna. Pappa velger alltid de enkleste løsningene (kan det snyltes så skal det snyltes), tenker aldri på hvilke konsekvenser hans handlinger får for andre (han har nå en liten sønn på ett år, og når jeg prøver å forklare at barnet må komme først så svarer han at han må da tenke på seg selv), er manipulerende, egoistisk og har aldri vært trofast en dag i sitt liv.

 

De siste årene har pappa gjentatte ganger skuffet meg, og jeg har nå kommet til et punkt der jeg egentlig ikke ønsker å ha så mye med ham å gjøre. Samtidig så er han min pappa, en mann jeg har sett opp til som barn og tross alt faktisk er glad i, og alle disse følelsene er vanskelige nå når jeg selv venter mitt første barn. Han skal jo bli bestefar for første gang, og gleder seg nok til det, men jeg merker at alt i meg stritter imot når det gjelder å la han delta i min graviditet. Hvilket igjen får meg til å føle meg slem og urettferdig, siden jeg villig prater i vei til de andre kommende besteforeldrene.

 

Bare for å nevne noen småting som pappa har gjort for å skuffe meg:

- Etter en kort tur til Asia kom han hjem og fortalte at han skulle flytte dit innen en mnd. Som eldste datter vart jeg sittende igjen med ansvar for å selge huset hans og ordne alle praktiske ting. Ni mnd senere fikk jeg en sms om at jeg hadde blitt storesøster.

- Før forrige norgesbesøk fikk jeg vite av andre at han skulle bo her hos meg, uten at han hadde spurt meg og samboer i det hele tatt. Han kom til norge, flyttet inn og bodde her i lengre tid, blant annet i de fire ukene vi var på ferie, uten å vise den minste form for takknemlighet. Vi måtte praktisk talt kaste ham ut når vi kom tilbake fra ferien (ga beskjed om at han skulle være ute av huset når vi kom hjem fordi vi trengte litt tid for oss selv etter fire uker som vi tilbragte med andre). Når vi kom tilbake hadde ikke huset vært vasket siden vi dro, og min pappa er ingen ryddig mann. Jeg holdt på å begynne å grine når jeg såg badet...

- På bursdagene våre ringer han og sier at vi skal få gave senere, som vi aldri får. Det går greit for meg, men synes det er urettferdig ovenfor min lillesøster som er tenåring. Ikke hjelper det så mye at han bruker opp alle sine penger i Asia, dvs at han har et forbruk der nede som tilsvarer ca 50-60 000 kr i mnd. Når vår lillebror fylte ett år planla pappa et bursdagsselskap som kostet 5000 norske kr, altså som om han skulle brukt 25-30 000 kr her hjemme. Og ikke nok med at han har så mye penger å rutte med der nede, det hender at han ringer for å låne penger av meg. Det har han forresten sluttet med nå fordi jeg maser slik på at når han bor der nede bør han prøve å spare seg opp litt penger.

- Han har alltid hevdet at han ikke går etter unge jenter, men den siste tiden har jeg fått vite om jenter på 19-20 som han har hatt sex med de siste årene. Nei, min pappas sexliv har jeg ingenting med å gjøre, men det plager meg allikevel.

 

Og dette er bare toppen av isberget...

 

Oi, dette ble langt, men så deilig å få det ut!

[Queen_of_the_road*2_gull]

Huffa meg da... Vet ikke helt hva jeg skal si jeg... Sender deg en varm klem, og håper du får renset luften mellom deg og din far.

[Anonym bruker]

Takk!

 

Skulle gjerne ha tatt en lang samtale med pappa og snakket ut, problemet er at med en gang man kommer inn på noe som kan minne om kritikk av han så svarer han med "Vel, beklager at jeg har vært sånn en dårlig far/en byrde for dere/osv, men om det er sånn du føler det skal du slippe å ha noe mer med meg å gjøre". Enten påfulgt av tårer eller rettferdig sinne. Pappa er som sagt veldig manipulerende, noe vi fikk merke svært godt når han bodde her sist. Vi visste at vi ble manipulert, men hvordan forholde seg til en voksen mann som enten gråter eller truer med å aldri snakke med deg igjen?

 

Når min søster var rundt 14-15 ertet pappa henne mye. Ikke ondsinnet, men hun var da i en sårbar alder og tok det ille opp. Det endte opp med at jeg måtte megle mellom dem, og resultatet var at hun måtte be ham om unnskyldning for at hun ble sint når han ertet henne... Hun er fortsatt litt småredd for å irritere ham (han har et fryktelig sinne), men jeg har kommet til det stadiet der jeg ikke egentlig kunne brydd meg mindre.

[Anonym bruker]

kjenner meg igjen i SÅ mye av det du skriver. ikke nødvendigvis i form av handlingene til faren din, men i form av følelsene det vekker i deg. min far har hatt mere eller mindre skjulte alkoholproblemer så lenge jeg kan huske. han har store humørsvingninger og er ganske så følelsesmessig umoden. samtidig så er han så utrolig glad i oss barna. det er jo et følelsesmessig paradoks som MÅ skape frustrasjon hos barna.

 

som deg er jeg eldste datter og har måttet ta i mot mye av dritten han fører med seg. men jeg har funnet løsningen for meg!!!

 

jeg har kommet frem til OG akseptert at han ikke er mitt ansvar. det høres banalt ut, men det har tatt 30 år for meg å innse dette. nå er jeg 32 og vi har et uendelig mye bedre forhold. jeg sa rett og slett stopp. prosessen varte i ca 3 år, hvor jeg konfronterte ham med alle mine følelser og frustrasjoner. det var ved å ødelegge forholdet helt, men heldigvis fant han frem til noe i seg selv som gjorde at han lyttet og tok det til seg. jeg var helt innstilt på at jeg kunne komme til å "miste" pappa, men det var faktisk greit. jeg orket ikke tullet hans mere.

 

det er en lettelse å vite at jeg er glad i ham for den han er nå., ikke den jeg ønsker han skal være. når han har sine vanskelige perioder hvor han er depressiv eller drikker så skygger jeg banen følelsesmessig. jeg tilbyr ham å kjøre ham til den klinikken han har kontakt med, til å handle inn eller gjøre rent. men det er ikke mitt ansvar at hans liv fungerer!!!! jeg gjør ingenting som overskrider mine egne grenser. jeg blir lei meg på hans vegne, men jeg lar det egentlig ikke påvirke meg!

HAN er voksen og må leve sitt liv som han vil. JEG slipper ham inn på mine egne premisser. har oppdaget at han har fått en helt ny respekt for meg etter alt dette. han respekterer følelsene mine og holder seg unna i de vanskelige periodene sine. han snakker til meg med respekt og får dermed ta mye større del i livet mitt enn tidligere. tydelig effekt av handling og konsekvens!! :-)

 

ut i fra innlegget ditt kan det virke som om du er litt for snill mot din far, og finner deg i litt for mye. men hvis du skulle føle at det jeg har skrevet virker litt lokkende, så kan jeg kun anbefale det. det er så godt å ikke føle ansvar for ham lengre, og det føles SÅ godt å ha tatt ansvar for mine egne følelser. nå er min selvrespekt også blitt bedre for nå tar jeg hensyn til meg!!!

 

lykke lykke til!!!

 

[Anonym bruker]

Hei!

Det høres faktisk ut som om du beskriver min pappa her, det er akkurat sånn jeg høres ut når jeg frteller om han.

Da jeg var ferdig med ungdomsskolen fikk jeg diagnosen ADHD, og det er ingen tvil om hvem jeg har arvet det fra. Der fikk jeg plutselig forklaringn på hans mangel på økonomisk sans, rotet hans og null evne til å tenke konsekvenser. Han flyttet til Thailand for 6-7 år siden, og trives der, men bruker fortsatt mer penger enn det ha har. Min bestemor (pappas mamma altså) er overbevist om at han er narscisist. Ikke morsomt å tenke sånn om de man er glad i, men it's a tough life..

Jeg er kjempeglad i pappan min, og det kommer jeg alltid til å være, og jobbet hardt nå for ikke å bli rasende hver gang han gjør noe "dumt".

 

Skjønner veldig godt hvordan du har det, men er sjelden man kan gjøre mye med det..

Håper bare du kan glede deg over svangerskapet videre, selv om det er vondt at alle ikke er 100% med...

[Anonym bruker]

Må innrømme at det føles litt godt å høre at flere har samme erfaring/problem med sine fedre. Jeg har nok vært for snill mot pappa, men jeg vet også at konsekvensen ved å si ifra er at jeg mister kontakten, eller til slutt ender opp med å måtte be om unnskyldning for å ha sagt min mening. Det er ingen overdrivelse, men sannheten. Hvis pappa får det for seg at vi tar for lite kontakt "tester" han oss ved å slutte å ringe for å se hvor lang tid det tar før vi gir lyd fra oss. Og når vi da først ringer så er det for å få snakke med en fryktelig furten mann.

 

Men jeg har fått nok. Jeg har bestemt - og kommer til å holde fast ved det - at pappa ikke får bo her neste gang han kommer til norge. Ikke en gang en natt, siden jeg vet at han er fryktelig vanskelig å bli kvitt når han først har kommet innenfor døren. Jeg vet at det kommer til å skape problemer, og muligens også koste meg kontakten med ham, men det

er noe jeg må gjøre for min egen del og samboers skyld. Det var ikke så lett for han å ha svigerfar boende i flere måneder, og sier vi ikke stopp nå så kan vi se frem til å ha han boende i lengre perioder hvert år fremover.

[Anonym bruker]

jeg har flere ganger tenk tanken at min far nok har et snev av psykopatiske trekk. (det var jeg som skrev den laaaange kommentaren om å sette grenser) kan din ha det også? det er utrolig at en person som burde være en av de som støtter og oppmuntrer deg mest gjennom livet, blir den som gjør deg mest usikker og lei deg!

 

det er typisk at de får deg til å få dårlig samvittighet når du står opp for deg selv. de har en faaaantastisk evne til å vri situasjonene i favør til seg selv. la ham furte!!!! hvem skader det? hva tilfører han deg og din kommende familie som du ikke kan være foruten? vær direkte og ærlig, og ikke forvent å kunne snakke fornuftig med en sånn person. du kommer til å tape, for det er umulig for oss andre å kunne sette oss inn i tankegangen deres!

 

så flott at du har tatt beslutningen om å ikke la ham bo hos deg. kjempefint! jeg vil råde deg til å svare helt ærlig når han begynner å kverulere. det er opp til han å finne ut av hvordan han vil håndtere sin sterke datter som respekterer seg selv og sin samboer!!

[Anonym bruker]

Pappa har nok noen psykopatiske trekk, ja, noe mamma og alle hans andre x'er sikkert kan skrive bedre under på enn meg.

 

Men det skal også sies at pappa hadde en tung barndom med en mor som døde tidlig og en streng og uforsonlig far som aldri helt godtok pappa som sin sønn. Oppveksten har nok satt sine spor hos pappa, og jeg ønsker ikke å avvise han på samme måte som han har blitt avvist i barndommen. Dette er forresten ikke noe han selv snakker om, men historier jeg har fått høre av mamma og mine stemødre.

 

Takk for støtten! Det kjennes veldig godt å ha fått ut frustrasjon, og også fint at folk har tatt seg tid til å lese dette uendelig lange innlegget

 

[Anonym bruker]

oppveksten setter sine spor hos alle.... det er den klassiske historien. min far hadde også en tung og utfordrende barndom med en far og bror som døde i en bilulykke da han var 7 år, en mor som hadde for mange barn og ikke følelsesmessig kapasitet til å gi god nok omsorg til dem alle sammen. dårlig råd osv osv.

 

poenget mitt er: han er voksen. han kan ikke unngå å se hvordan handlingene hans påvirker deg og søsknene dine og alle andre rundt seg. det er faktisk hans valg å fortsette i samme spor. din barndom med din far har satt sine spor i deg også, akkurat som min har det i meg. kan jeg bruke det som unnskyldning når min lille sønn blir født? kan jeg straffe sønnen min med taushet i flere uker i strekk, kjefte og smelle for hver minste lille ting, nekte ham å snakke til sin far (vi fikk ikke lov til å si mamma til mamma fordi han syntes vi snakket for mye til henne og ikke nok til ham.... vi var 6 og 9 år...), osv osv osv. kan jeg forvente at lillegutten min skal forstå det barer fordi JEG har opplevd det? min farmor hadde også en fæl oppvekst, førte det så videre til min far som førte mye av det videre til meg og min bror. det må jo ta slutt en gang!!

 

jeg stiller uendelig mye sterkere enn ham, for jeg har skjønt det! og det skal mine barn dra nytte av. de skal ikke se at jeg underkaster meg en tyrann. de skal ikke lære at man burde gå på akkord med seg selv for ikke å såre en som manipulerer seg. de skal få meg som en sterk rollemodell, det er en av de største gavene jeg kan gi dem.

 

jeg skjønner så godt at vi alle er så forskjellige, og man må simpelthen finne sin egen måte å takle disse tingene på. jeg har heldigvis funnet min måte og det høres ut som om du er på god vei du også.

 

er glad for at du skrev innlegget ditt. det er nok mange som kjenner seg igjen.

[Anonym bruker]

Han trenger jo ikke ha noen "diagnose" som psykopat pga denne adferden, men ville nok kalle han en klassisk sosiopat. Desverre mange menn som er slik, og det endrer seg ikke når de blir fedre eller eldre.. Manipulerende, narsisistiske og umodne.. Uff.. skikkelig kjipt å kjenne igjen slike trekk hos sin egen far, men slik er det desverre..

[Anonym bruker]

Jeg vil ikke gå så langt som å kalle pappa psykopat, men enkelte av trekkene har han nok.

 

Merker også at jeg er redd for at babyen skal arve noe av sin bestefars personlighet, men siden de fleste på både min side og samboers side er varme, tålmodige og omsorgsfulle mennesker, så håper jeg at det spiller mest inn. Jeg har heller ikke arvet noe av trekkene fra min fars side, noe som ofte blir diskutert i familiesammenkomster på den siden.

[Anonym bruker]

tror mange av de psykopatiske\sociopatiske trekkene er et resultat av miljø fremfor arv. kanskje ligger de latente i personen gjennom arv uansett, det vet jeg ikke, men miljøet har utvilsomt utrolig stor innvirkning. er ikke bekymret for at lillegutten min skal arve noe av morfarens trekk. som sagt så føler jeg at jeg har gjennomskuet situasjonen vår. jeg SER pappa og gjennomskuer ham. det er ikke så mystisk. hvis det skulle dukke opp trekk hos lillegutt så er jeg og samboeren min ressurssterke nok til å sette alle kluter til for å unngå fallgruvene pappa har falt ned i.

[Anonym bruker]

Tusen takk for at du har delt erfaringene dine med meg! Jeg kjenner meg nå tryggere på den avgjørelsen jeg har tatt og med det har mye av frustrasjonen og de vonde følelsene forsvunnet. Jeg vet at det vil bli vanskelig, men jeg føler meg ganske sikker på at jeg skal klare å sette meg selv, sambo og babyen foran pappa. Har det egentlig ganske godt nå

[Anonym bruker]

Kjenner meg også veldig godt igjen i situasjonen ovenfor min far. Det er vanskelig åv ære barnet, men å måtte opptre som den voksne...

Jeg har hele livet slitt med dårlig samvittighet, som er pga hans anklager når han ikke har fått det slik han vil.

Mine følelser har jeg jobbet med og kommet frem til at jeg er glad i min far, men ikke vil slippe han innpå meg følelsesmessig slik som før. Jeg blir bare skuffet hver gang jeg tror han har forandret seg.

Det hører med til historien at han er periodedranker, noe han selv ikke vil innrømme/innse.

Har også prøvd å prate ut med han omkring vårt problematiske forhold, men han starter da å prate om været ol istedet - nekter i det hele tatt å ta en prat om dette...

 

Nå venter jeg og samboer snart vårt første barn og jeg er nok litt skuffet over at pappa ikke tar mer kontakt - hører hvordan det går osv. Han ringer kun når det er noe han trenger hjelp til osv. Men prøver å tenke at det blir hans tap om han ikke blir kjent med ungen, vi har masse annen god og omsorgsfull familie...

 

Lykke til - kjenn godt etter hva du selv mener/føler når det oppstår en situasjon med faren din. Bra tenkt å ikke la han bo hos dere neste gang. Han er tross alt voksen og kan meget godt ordne seg boplass selv, når han ikke har vett til å takke for seg og gjøre rent osv...