Jonathans vei til verden! Muligens Bims lengste fødselshistorie...

[Nickie_og_GuttaBoyZ]

Merkelig og ganske unik fødselsopplevelse!(fødselshistorie)

 

Jeg hadde aldri trodd at det var slik det skulle bli… Når jeg sitter å ser tilbake på fødselen av lille Jonathan er det med mange tanker, som ikke helt lar seg sortere enda, for det hele har vært en utrolig opplevelse jeg aldri kommer til å glemme.

Jeg Hadde termin 19 desember, men var veldig innstilt på å gå over termin, i og med den første var født 21 dager over termin. Jeg ble satt i gang med nummer en, og det hele endte i katastrofesnitt med narkose og en utrolig groggy mor som husker svært lite av det første døgnet. Jeg ville for alt i verden unngå det denne gangen. Tiden gikk… det ble 28 desember, og jeg var på kontroll hos jordmor på sykehuset. Hun fortalte meg at ungen var beregnet til å være 4800 gram, men jeg visste jo at jo lengre jeg gikk, jo større ble han. Panikken var mildt sakt til stede, men jeg ville gi kroppen min mulighet til å fikse dette selv.

Den 1 januar satt jeg i sofaen å så film. Var utrolig bekymret og frustrert, for jeg visste at det var 14 dagers overtid dagen etter, og da kom de til å sette meg i gang igjen… Jeg forsøkte kjerringråd… Satt et klyx… ingen effekt. Hadde sex… Ingen effekt. Svelte kanel…. Fikk bare brekninger. Så kom jeg på dette jeg har hørt om brystvorte stimulering, og tenkte at jeg kan jo liksågodt prøve det også. Satt i 15 minutter å merket det murret kraftig i magen. Plutselig sa det poff i magen… føltes som om en boble som sprakk eller noe, og reiste meg opp med en gang, for følte at her kommer det noe! Jo da, der kom vann! Masse vann!!!!!!!! Det rant i strie strømmer… hadde aldri trodd at det kom så mye vann, men fytti… ble sendt rett i dusjen av gubben, for jeg sølte jo så fælt ;-p >Ringte føden, sa ifra om at vannet hadde gått, og ble bedt om å vente på rier. Hvis ikke det kom rier måtte jeg inn på kontroll neste morgen.

Merket ganske raskt at jeg fikk tak i magen. De kom regelmessig med 10 minutter imellom, og var vonde nok til at jeg kjente igjen riene fra sist svangerskap, men ikke kraftige nok til at de var noe å tenke på… så jeg ventet. Jeg sov ikke om natten, bare her og der mellom riene, men det var slitsomt. Kontrollen gikk som den gikk. Ikke stort å si enn å sende meg hjem. Ventet på nytt i et døgn. Ingen fremgang, bare ueffektive rier. Ny kontroll dagen etter viste at babyen hadde det bra, og jeg måtte på nytt dra hjem. Kom ikke riene iløpet av dagen ble jeg satt i gang neste dag (4 januar)

4 januar kom.. hadde fremdeles rier, og var ganske sliten kan du si. Hadde ikke sovet skikkelig på flere dager. Jeg ble lagt inn, og de ga meg en modningstablett. Fikk tettere mellomrom mellom riene, og intensiteten tok seg opp noe, men mer skjedde ikke. Fikk ny tablett på ettermiddagen, og ble luggende å akke meg til utpå kvelden. Legen kom da inn til meg å kjente på modningen. Det hadde ikke blitt hakket bedre… så hun sa at i morgen (5 januar) ble det keisersnitt om ikke ting endret seg iløpet av natten. Jeg ble veldig redd… Det var jo dette jeg hadde fryktet! Jeg hadde en så utrolig sterk lyst til å føde normalt, at jeg følte det som et skikkelig stort nederlag. Jeg gråt masse, og de kom inn på rommet og sa at mannen min måtte dra hjem…. Jeg ble enda mer redd, gråt enda mer og ba han om å ikke gå…. De så hvor redd jeg var, og ordnet en løsning så han kunne bli der likevel.

Den natten fikk jeg noen heftige tak. Jeg lå å auet meg igjennom riene, gråt nesten, og klarte ikke å huske på å puste når de kom på det verste. Jeg sov såklart ingenting, og ventet spent på dagen som kom.

Da legen kom å kjente på modning ble hun overasket. 2 cm åpning og mye mer moden enn sist. Hun bestemte seg derfor for å gi det en ny sjangse å satte inn ny tablett. Jeg gikk på do, og hun sa at jeg virkelig så ut som en kvinne i fødsel, selv om det egentlig var bekkenet mitt som var så vondt at jeg så vidt klarte komme meg opp av senga og gå. (aldri hatt verre smerter i bekkenet) Jeg husker at midt på dagen måtte jeg skikkelig på do…. Jeg ringte på jordmor og sa at jeg måtte på do, og ba henne gi meg et klyx, for jeg klarte ikke selv. Hun ble helt stressa, snakket om at det kunne være full åpning og greier, og jeg sa bare pent at jeg må nok skuffe deg, er nok bare meg som må bæsje… hehe. Hun fant jo fort ut at det var rett. Hun måtte sjekke åpning før jeg fikk gå på do! Ingen fremgang enda…

Var nå kommet til det stadiet at jeg begynte å gi blaffen… var så sliten at jeg ikke klarte å tenke klart. Vi hadde heldigvis med bærbar data, så vi så film og serier i fleng. Hvert 5 minutt var det på med pauseknappen, og puste å pese seg igjennom en rie.

Natten kom, og de ba meg gjøre meg klar til keisersnitt dagen etter. Det gikk rett og slett ikke, kroppen min ville ikke gi meg åpningsrier, så de ga meg akupunktur, sovemedisin og petidin for å få meg til å sove så jeg kunne få en natts søvn. Det skulle visst ta knekken på riene, men for noe tull…. Hadde rier hele natten, å lå å akket og bar meg som bare det. Eneste som hjalp var at jeg plutselig kunne bevege meg igjen! Bekkensmertene ble helt borte, og deilig var det!!!

Neste dag kom doktoren inn til meg igjen. Hun sa hun hadde håpet jeg lå på barsel nå, men slik var det jo dessverre ikke. Hun kjente på modningen igjen… jeg var blitt enda mer moden og litt mer åpning, men det var veldig lite, og ikke noe å rope hurra for. Husker hun sa:”vet du, nå har jeg en plan. Jeg går å bestiller operasjonssal, for i dag skal du bli mamma”

Jeg ble litt lettet, for jeg var så sliten… jeg ville bare at det skulle stoppe…

Så kom jordmoren inn. Hun husket jeg godt fra første fødsel, og hun hadde hatt meg noe nå også, så jeg var helt trygg på henne. Hun satte inn nål i armen min med væske, og satt inn kateter… (noe jeg må si var det vondeste med hele greien… men hun glemte å bedøve da…) så barberete hun litt på bikinikanten.

Fikk beskjed om at far ikke fikk være med inn…. Ble kjempe lei meg på hans veier…. Men det var fordi de fikk den minste operasjonssalen, og det ikke var plass til han der. Han sa jeg ikke skulle bekymre meg, at det gikk fint med han, så jeg roet meg med det. Det gikk noen lange timer før de endelig kom inn til oss rundt kvart på ett. Nå var alt klart, og jeg kunne trilles av gårde. Jordmor holdt meg i hånda og sa hun lovte å passe på meg for hun visste jeg var redd.

Gubben og jordmor trillet meg av gårde til operasjonssalen. Jeg sa hadet til sambo, og ble trillet videre inn. Der hilste jeg på teamet, som merkelig nok besto av folk jeg trodde jeg kjente! Alle så så kjente ut! Det irriterte meg grønn, i hvert fall når jeg ikke kjente en eneste av dem… de lo godt av/med meg da.. det gjorde jeg også! Så ble jeg bedt om å sitte imens de satte bedøvelsen. Satt på benken, godt gøyd inn i jordmors armer, og fikk rie akkurat før de skulle stikke, så jeg måtte be dem vente. Da de endelig stakk merket jeg ingenting omtrent. Det var jo ikke vondere enn et sprøytestikk! Så satt de spinalen, og den merket jeg enda mindre til. Hadde fått beskjed om at det tok 2 minutter før den begynte å virke, men det skal jeg love dere det ikke tok! 2 sekunder og jeg merket kroppen sige under meg.jeg måtte ha hjelp til å legge meg ned.

Vel nede begynte forberedelsene. Inn med nytt nål i andre armen, og oksygen i nesa. Spinalen virket for fult nå, og fy for en følelse! Det var rett og slett deilig! Ble glovarm i hele kroppen, og det prikket litt rart helt opp til armene. Kjente at de tok på meg, men ingenting gjorde vondt! Så tok anestilegen å la en våt vatt på magen min å ba meg fortelle om den var varm eller kald. Jeg sa den var varm, men den var jo såklart iskald, så da lo vi litt begge to 

De var utrolig koselige alle sammen. Hadde en sykepleier oppe ved meg hele tiden som passet på. Plutselig begynte jeg å klø noe helt j… i ansiktet, og det ville ingen ende ta… så jeg måtte fjerne oksygenet. Det var nok bare en mild reaksjon på spinalen, men gud som det klødde!!! *ler* så begynte de å operere, og anestilegen begynte å synge, og vi nynnet med alle sammen. Vi snakket om idol, og kurt nilsen, hvor kult det var at han vant world idol, og litt om jorun stansen og slikt. Anesti spøkte til og med med meg og kikket over det grønne forhenget å sa ”oi….uuups!!” og begynte å le litt. Hva er det man aldri skal si under slike omstendigheter?? Hehe. Legen som opererte sa at hun var ikke sikker på om dette snittet ville bli like pent som mitt første, men hun forsøkte så godt hun kunne. Jeg i min lykkerus sa bare pent at det gjør iiiiingenting :-p før jeg igjen utbrøt:”jo! Det gjør noe! Det gjør veldig mye!” og begynte å le i kor med de andre. Plutselig sier de at nå kommer han straks ut her! Og jeg lyttet intenst,. Plutselig hører jeg masse ”awwww” lyder fra legene, og så kommer et lite host etterfulgt av et skrik…. Jeg ble så glad at jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg,…. de gratulerte meg med en nydelig gutt, før de viste meg han over forhenget. Han var helt perfekt!! Første jeg sa var ”han der var jo ikke så stor!!”de bar han av gårde, for å ta apgar scoren på han. Så fortsatte legene å skråle og styre og skrøt veldig av meg, at jeg var en drpømmepasient der jeg lå :-) jordmor kom ettervert tilbake med lille gutten min, og jeg fikk ha han litt til brystet. Han var helt perfekt! Da jordmor tok han av gårde, hadde vi en liten konkurranse på hvor stor han var. Det var forslag på 4100-4400. jeg tippet 4200. de ringte ned til jordmor for å høre, og jo da, han var 4190 gram. Ikke dårlig gjettet av en uerfaren mor ;-)

Da operasjonen var ferdig løftet de meg over i seng, og trillet meg opp til intensiven. Da kom guttene mine opp. Vi hadde diskutert hva han skulle hete, for vi hadde hvert vårt forslag og sterke ønske, men da jeg spurte samboeren min om hva han skulle hete sa han :”når jeg ser hva du måtte gå igjennom for å få ut den gutten der er det rett å kalle han Jonathan…” jeg smilte og så på Jonathan….

Endelig var vi en fullkommen familie på 4.

 

 

[Gjest]

*applaus* Gud bedre for noen dager du hadde! Du har min bunnløse beundring for at du holdt ut, og GRATULERER SÅÅÅÅ mye med store, lille Jonathan!

[L&J]

Wow, det var litt av en fødselshistorie:)

 

Gratulerer så mye!!!

[Edelweis]

ååh.. så fin historie. ble veldig rørt jeg. helt utrolig va du gikk gjennom for å få den gutten. gratulerer så mye! =)

[Baby i mars 08! :-) Ble april.]

Sitter her med tårer i øynene jeg nå, så deilig at du endelig har fått gutten din. Selv om det var en veldig lang vei for å få han ut. Synes så synd på deg for at du ikke fikk føde normalt siden det var det du ville, men samtidig var det nesten som å lese en liten lettelse når det endelig ble klart at du skulle få bli ferdig. Virket som en fin historie fra du ble trillet ned. Det går jo nesten for det samme hvordan de kommer ut, så lenge man sitter igjen med et friskt barn og en fullkommen familie.

All lykke videre ønsker jeg dere, kos dere med Jonathan.

 

Klem fra

[Erisa*]

Gratulerer så mye! Du måtte jammen vente lenge, men det var vel verdt det, håper jeg:)

Kan ikke tro at det snart er min tur!

 

Kos dere masse, alle fire!

Nydelig navn, forresten:)

[Gjest]

ååååååååå:-)

[Gjest]

ååå kjempe fin å rørende fødselhistorie.... gratulerer så masse med lille jonathan... kosa dere masse...

[Meg, J & L]

Gratulerer så masse! Min sønn på 20mnd heter også Jonathan

 

Kor lenge låg du egentlig etter at vannet hadde gått? Trudde det kunne gå max 24timer eller noe sånt eg. Altså fra vannet går til du "er nødt til å føde" .

[Gjest]

For en fantastisk historie!!!!! Du må være ufattelig sterk!!!! Utrolig bra skrevet!

*Bøyer meg i støvet*

Gratulere så mye med lille Jonathan!!

[Niem og Patrick]

Jøss, du er kjempeflink! Gratulerer såå mye!

Jonathan er et nydlig navn

[*Super*Mamman*]

Gratulerer så kjempemye med gutten...

 

[Gjest]

Gratulerer med lille Jonathan!! For en rørende og flott fødselshistorie, jeg må innrømme at jeg sitter her med en tåre i øynekroken

[temi & keli]

Fy flate, Nickie! Du er beintøff!!

Gratulerer så mye, nok en gang! Veldig spesielt å ha fulgt deg gjennom to svangerskap med heftige avslutninger..

 

Håper dere koser dere MASSE om dagen!!

[Ninemi]

For en historie! Gratulerer så mye med gutten din. :-)

[smuppemor]

Tror d er den lengste fødselen jeg har hørt om! Bra du fikk hjelp til slutt da, selv om du helst ville føde normalt...ingen kan si du ikke prøvde ihvertfall!

Gratulerer med gutten! Fint navn, og fin tanke fra mannen din, ble rørt av d han sa:)

[Nickie_og_GuttaBoyZ]

Glemte å skrive at grunnen til at dette skjedde to ganger, var pga bekkenet mitt. da de åpnet meg så de at heller ikke Jonathan var gått ned i bekkenet slik han skulle, så det var derfor jeg ikke fikk åpningsrier,for hodet kunne rett og slett ikke gå ned for å skape åpning. det bare sto å stanget! rett og slett fordi bekkenet mitt er for lite! litt rart å tenke på, men godt med en forklaring på det...

[ღ cindarella-twinsღ]

Åååå nydelig historie:) Gratulerer... Ble helt rørt jeg.. sitter her med rennende tårer:)