Far redd for fødsel..?

[Julispire!]

Jeg er avslappet med tanke på selve fødselen, men redd med tanke på min sambo. Han gruer seg veldig, og jeg vet at han ikke klarer å se meg ha det vondt. Blir han behandlet på noen spesiell måte ved fødselen? Skal vi si ifra om dette før fødselen?

 

Takk for svar!

[Gjest]

De kommer nok ikke til å være så fryktelig opptatt av ham og hans problemer. Desverre er det skjeldent kapasitet til å tenke på flere enn mor og baby. Det kan kanskje hjelpe ham litt å lese om fødsel og hva som skjer. Anbefaler at han leser fødselsboken og kanskje du kan titte etter i bokhandelen om noen medfølende far har skrevet noe av interesse til andre fedre? Det er nok ganske vanlig at gutta gruer seg endel, men hjelpen kommer ikke strømmende til dem som til oss, nei...

[mirremamma]

Min samboer skulle egentlig ikke være med på fødselen, han skulle være tilstede på føden alikavel. dette snakket jeg med jordmor om på forhånd slik at han ikke skulle bli"presset" til å delta. De var veldig forståelsesfulle på dette. Men han ble med alikavell, gikk i naborommet i ca 10min da d sto på som verst med pressrier, men kom tilbake igjen når han følte seg klar. dette var helt i orden for meg også, for vi hadde snakket om d på forhånd=)

[MissUlv ~ ♥ 2 vakre barn ♥ ~]

Blir ikke helt det samme, men sambo er livredd for sprøyter, og besvimer bare han ser en.. Dette ga vi beskjed om, og når jeg fikk bedøvelse o.l. tok han seg en tur ut. JM passet godt på han ja ) Skader jo ikke å si i fra da!

[Erisa*]

Heisann!

Vi har hatt det slik vi også, og jeg var en stund redd for at mannen min ikke ville bli med på fødselen i det hele tatt. Men jeg ønsker så veldig å ha ham med, så vi har jobbet litt med det der...

Vi har snakket mye om hva det er han er redd og bekymret for, og funnet ut av de tingene. Mange ting han var redd for, var kun bygget på myter, og ikke noe å bekymre seg for i det hele tatt! Vi har laget avtaler på hva som er greit og hva som forventes av ham, for eksempel at han kan gå ut når han vil, og at jeg ikke forventer at han skal være tilstede hele tiden. Vi har også gjort en avtale om at han ikke trenger å forholde seg til noe nedenfor magen min, for å si det sånn:)

Det med smertene har også vært et tema. Jeg vil helst prøve meg uten epidural, men mannen min ville helst at jeg skulle være fullt bedøvd, han syns det er så fælt å se at jeg har det vondt. Men jeg har forklart og forklart (flere ganger) hvorfor jeg ikke vil ha det i utgangspunktet, og lovt at hvis det er medisinsk grunn til å ta epidural, så vil jeg gjøre det uten å blunke!

 

Nå er det en under en uke til termin, og han gleder seg mer enn gruer seg til fødselen. Vi bruker kveldene på å lese gjennom kapitlene om fødselen i "På vei", og snakker litt rundt de tingene. Faktisk har det blitt slik at jeg føler vi har kommet nærmere hverandre gjennom denne prosessen. Kanskje det er godt for han å vite at jeg stoler på ham og trenger ham; til vanlig er jeg ei selvstendig jente som klarer meg selv:)

 

Hvis det ikke funker å gjøre det slik, kan det nok være mulig å si fra til jordmor på forhånd, og forklare hvor viktig det er for deg å ha sambo med. Så sant de har kapasitet til det, vil de nok ta hensyn til ham! Men det kan være greit at dere har snakket gjennom det på forhånd, slik at dere vet HVA som skal tas hensyn til:)

 

Lykke til, håper dere finner ut av det!

[maria isabell]

forstår at menner kan være redd for fødselen, men de slipper jo tross alt smertene og alt styret etterpå...

syntes de burde vert med på fødselen selv om det var fælt for de, at de vurderer noe annet er sjokkerende...

og de bør være tilstede hele tiden,det er tross alt dama som trenger mest hjelp og forståelse i en slik situasjon.

at vi damer skal forberede oss til fødselen og samtidig hjelpe mannen med fødselskrekk?? dette er ikke vondt ment, vart bare så sjokkert...eg har alltid klart meg selv, er sterk og tåler en støyt,men på en fødsel trenger en kvinne mannen sin...eg hadde planlagt å føde alene, hadde lyst å klare det selv,er så glad min kjære overtalte meg til å ta han med...uansett hvor sterk en er, fødsel er skummelt og en trenger støtte...

[Gjest]

Her ga jeg klar beskjed på forhånd. Hvis far ikke taklet det, så ville jeg at han skulle gå på gangen. Jeg orker ikke bekymre meg for han midt i en fødsel.

Det gikk uten problem, for han fikk oppgaver han skulle gjøre.

[Simbasa]

Samboeren min er også redd for fødselen, redd for at han ikke skal takle å se meg ha det så vondt og redd for at han skal besvime. Jeg har sagt fra om det til jordmora mi. Hun vil derfor at han skal være med på neste kontroll. Da skal vi snakke om hvordan han skal håndtere denne redselen. Jordmora er helt sikker på at hun skal få han til å takle fødselen ved å ta enkelte forhåndsregler.

 

Og så til deg som sier at du er sjokkert over at mannen er redd for fødselen: De er bare mennesker de også. Det er naturlig å være redd for det ukjente. Jeg synes i hvert fall ikke jeg har noen dårligere mann fordi han innrømmer ovenfor meg at at han gruer seg. Skulle han trenge en tur på gangen, så kan jeg forstå det også så lenge vi har snakket om det.

[Simbasa]

Så nå at du ikke var sjokkert over redselen for fødselen, men hvis de ikke ville være med på selve fødselen. Jeg har ikke lyst å håndtere hans redsel samtidig med min fødsel, så hvis det skulle bli for ille for han, tror jeg det er best for alle parter om han tar seg en tur på gangen.

[Baby i mars 08! :-) Ble april.]

Min kjære var usikker på om han ville være med på fødselen første gangen, men han hadde egentlig ikke store valget. Skulle jeg, skulle han!! Hadde det vært for gale skulle jeg ikke tvinge han men det skulle ikke bli enkelt å si nei, nei.

Har snakket med en kompis en mnd før fødsel, og kompisen sa at hvis han ikke ble med, kom han til å gå glipp av det største han noen gang kan få oppleve.

Sambo ble med på fødsel den gangen, og de to fødslene etter det. Og skal være med på denne. Ikke tvil engang. Han sier selv at det var helt sinnsykt å få lov til å være med å ta imot sitt eget barn, klippe navlestreng og være der.

Og det med at de synes det er fælt å se at sin kjære har det vondt: det hjelper faktisk litt på smerten bare ved at han er der, stryker deg over kinnet etter en ri, masserer litt, henter vann..ja rett og slett bare ER DER. Pappan har ikke så "stor rolle" iom at barnet kommer uansett om han er der eller ikke, men det betyr iallefall ALT for meg at pappan er der, og at vi gjør dette sammen. Og som min kjære sa: det ER det største man kan oppleve :-)

[mamman t o.a]

han her gruer seg han også...

har sakt at om han ikke vil så skal han slippe,men det kommer ikke på tale....

han har legefobi,sykepleierfobi,sprøytefobi,ja hva det ikke er av fobier mot sykehus....

men vi har allerede begynnt og snakke om det,og hva han skal gjøre...

vi bestemte at han skulle sitte ved meg og se på meg,om han ikke følte at han har kontroll,og om han tørr være litt mer aktiv kan han det....

blir det for mye skal han gå ut og ta pauser,og slappe litt av...

heller det enda en seng med en besvimt fødselshjelper....

han har heldigvis klart å slappe litt mere av nå,så nå sitter han og tuller og sier han skal se på meg til han hører en liten en som gråter....

 

kan være lurt og snakke om det før...

slik at de vet at han gruer seg,og kanskje forteller litt mer direkte til han underveis ol...

husker mamma sa at det gjorde de da jeg kom til,for pappa var noe nervøs før:)

men det viktigste er vel og ikke presse han,heller send han på gangen en gang for mye enn en gang for lite tror nå jeg...