er dere alltid like glad i barna deres?

[Vilja<3]

Jeg har en datter på 8 år fra et tidligere forhold. Har nå giftet meg og vi har fått et barn til som er 1 år. Føler at forholdet mellom min datter og min mann var bedre før vi fikk et barn sammen. Selv om han prøver så godt han kan føler jeg hele tiden at han er gladere i gutten vår (han kom inn i livet til min datter da hun var 5) Føler han blir fortere irritert på min datter, at han ser mer det negative i henne enn det positive osv. Føler at dette også påvirker mitt forhold til henne. Jeg er mer kritisk og usikker på hennes oppførsel og væremåte enn minstemann og føler alltid jeg er på vakt. Dette er slitsomt og jeg får så dårlig samvittighet. Avogtil føler jeg at jeg godtar mer minstemann og det gjør meg vondt for jeg vil jo ikke forskjellbehandle barna mine. Men det er vel ofte slik at en helt uskyldig 1 åring er lettere å godta en en sta og bestemt å åring? Føler meg avogtil som en mislykket mamma som ikke klarer å strekke til å tilfredstille alles behov her i huset:(

Er det noen andre som føler det slik eller har noen råd?

[ana baroma]

Tror du ikke dette handler mer om at man plutselig forventer mer av storesøsken når det kommer en baby? Jeg kan ta meg i det i forhold til stesønnen min, men heldigvis oppdaget jeg det såpass tidlig at jeg tror ikke han har merket noe:) Jeg har egentlig fått et bedre forhold til han etter at vi fikk barn. Vi hadde et bra forhold fra før av, men det er enda litt tettere nå.

Også forsøker jeg å huske at vi må gjøre litt sånn som vi gjorde før også. Og da tar pappan babyen, også gjør vi de tingene som er "våre", som juleverksted, baking osv. Ikke så mye som før, men litt.

Snakk med mannen din, og fortell så greit du kan hva du observerer, og at dette er sårt for deg. Si også at det påvirker deg, og at du gjerne vil jobbe litt med det. Å bli storesøster i en alder av 8 år er en stor omveltning. Gutten "vår" er på samme alder, og det ble et stort sjokk for han å ha en baby i hus:)

Lykke til!

[Travelmor]

Du er ikke en mislykket mamma, men det er typisk for oss mødre å kjenne på den følelsen at vi ikke strekker til.

Jeg må selv kjenne på blandede følelser i forhold til egne barn av og til. Svært forskjellige barn. Det som er viktig er at vi som foreldre er rettferdige uansett hvilke følelser barna vekker i oss.

 

Jeg jobber med meg selv når jeg føler at jeg og et av barna er kommet inn i et feil spor. Jeg jobber med å fokusere op det som er positivt med barnet: "Godt likt av andre, tok oppvaksen i forrige uke, var barnevakt i går osv. Men det er vanskelig når det står på som verst. Vi har tenåringer og jeg føler det er mye verre å oppdra dem enn yngre barn!

 

Jeg legger også merke til at min eksmann til tider er svært irritert på mine barn. Spesielt min eldste. Men han har god grunn til det. Jeg tror også at han blir irritert på sine egne barn når de blir tenåringer og bare ser seg selv. En jeg kjenner beskrev dette så bra en gang: "Hvordan skal jeg forlange at min mann skal like min sønn i ett og alt, når jeg selv til tider har problemer med å like ham".

 

Jeg tror foreldre stort sett er mer ubetinget glad i barna sine enn hva steforeldre er. Det må vi som lever i nyfamilier godta og ikke problematisere, uten at det kommer ut i praksis i form av forskjellsbehandling. Jeg tror også at det er lettere å være glad i små barn for steforeldre enn større barn. Kanskje også en viss grad biologiske foreldre har det på denne måten. Du skriver jo at 1-åringen din er helt uskyldig. Det er noe der..

[Vilja<3]

Takk for svar, det var godt å lese:)

[ostekaka]

Vis mannen din at du setter pris på han, at du setter pris på alt han gjør for deg og datteren din og også for sønnen deres. Det er en stor ting å være steforelder, det krever mye og en gjør denne innsatsen primært for sin kjære, og en ønsker å føle seg verdsatt. Ellers synest jeg du skal la han være litt mer glad i gutten sin, enn i datteren din, det er kun helt naturlig at han er det. Vær ærlige om situasjonen og deres følelser i den og rundt den. Da får en lettere grobunn for de godefølelsene enn når en skal late som.

Men når alt dette er sagt så må du ikke godta at han er sur, tverr, mutt, negativ eller ukjærlig ovenfor datteren din, bare fordi hun ikke er hans. Ingen barn fortjener å vokse opp med klump i magen og uttrygghet.