Hvordan klarer dere å ikke være bitre?

[Anonym bruker]

Etter en senabort hvordan klarer dere å ikke være bitre og å glede dere over alle andre som er gravide?På utsiden klarer jeg å glede meg på deres vegne. Men inni meg er det mange bitre følelser rundt dette. Hvorfor oss? Vil så gjerne bli ferdig med de følelsene og komme videre.

[Anonym bruker]

jeg klarer ikke ennå å ikke være bitter... er så urettferdig at dette skulle skje akkurat meg. er ekstra ille at søstra mi er gravid... hun har også et barn fra før av... jeg klarer liksom ikke glede meg så mye over graviditeten hennes og jeg unngår all prat som har med svangerskapet å gjøre.... det synes jeg er veldig synd... men det svir i magen hver gang jeg ser hennes voksende mage... håper som deg at jeg kan bli ferdig med de følelsene snart... er så slitsom å få hele dagen ødelagt bare ved å se et spedbarn eller en gravid dame... skulle vært meg tenker jeg da...

[Funnet-håpet -igjen]

Har dessverre ikke noen trøstende ord til deg, jeg mistet i uke 14 1/2 2. juledag, og klarer heller ikke å glede meg på andre sine vegne ennå... Jeg vil spy hver gang jeg ser gravide mager...

Har ett tantebarn på ca 2 mndr., og selv om hun er en deilig baby som jeg er blitt kjempegla i, stikker det også i hjertet pga henne VI mistet. Tror bare vi må ta tiden til hjelp, så blir det mindre sårt etterhvert.

Synes også folk kan tenke seg litt om - er ikke så interessert i å høre alt om graviditeten deres eller bare baby-prat hele tiden...

[har4barn]

Denne sorgen og bitterheten kommer nok til å vare en stund. De første månedene etter at vi mistet, så fikk jeg klump i halsen, hjertebank og frostrier når jeg så en gravid mage. Særlig hvis magen var ca 20 uker. Spilte volleyballkamp en måneds tid etter at vi mistet. På den andre siden av nettet sto en gravid som var like langt som jeg ca var. Måtte bare gå på do og gråte i pausen. Det var vondt. Heldigvis blir det bedre. I dag kjenner jeg bare et stikk og en liten sorg når jeg ser gravide.

 

En dag blir det oss også. Det er min trøst!!

 

Håper det går bra med dere alle!!

[Anonym bruker]

Det hjelper ikke å være bitter, den eneste som plages med det er jo du selv. Vet av erfaring at dette stemmer, har selv mistet i uke 31. Misunnelig på andre kan man derimot godt være. Men, det hjelper å ha som livsmotto at "Uten håpet, har man ingenting" og "Det kommer en dag i morgen" . Så selvom det er sårt/vondt å se andre gravide: "Fatt mot, jenter" og LYKKE TIL NESTE GANG!

[Anonym bruker]

Så godt å høre fra andre i samme situasjon! Jeg tror også det vil gå bedre med tiden. Og når jeg forhåpentligvis blir gravid igjen, tror jeg for min del at det vil erstatte noe av sorgen jeg føler nå.

[Anonym bruker]

Jeg klarer ikke å le være å være bitter! Nå er det 1 uke siden jeg mista jenta mi og jeg er så utrolig SINNA! Av alle gravide damer i verden skulle så alvorlige misdannelser at hun ikke kunne leve skje med MIN baby! Så utrolig frustrerende! Jeg har ikke noe negative følelser ovenfor de rundt meg som har nye babyer eller er gravid, men lengter veldig etter jenta mi. Kjenner spark ennå, selv om det naturligvis bare er i hodet mitt...

[1prinsesse+2engler]

Vi mistet gutten vår for 18 dager siden.

 

Jeg vet ikke om det er bitterhet jeg føler, men jeg skjønner ikke HVORFOR dette skjedde meg. Det er såååå jævlig urettferdig!!!! Det er så vondt at det ikke er til å beskrive.

Jeg har ikke møtt så mange gravide enda, men jeg ser laaangt etter folk som er ute og triller, og jeg lengter. Det kunne vært meg med gutten min om ikke lenge. Men pluttselig var det slutt:( Ingen mere voksende mage, brått slutt på shopping av babyklær og ingen mere planlegging. Nå må dagene fylles med andre ting, DET er ikke lett!

[Stine:-)]

Det er tre måneder nå siden vi mistet våre to små jenter. Jeg har flere venniner som har fått eller skal ha en liten etter dette. I begynelsen var det nesten en utenformegselv opplevelse, hver gang jeg skulle omgås noen av dem, eller være en del av de samtalene som alltid er rundt gravide. Jeg får fortsatt pusteproblemer når jeg ser tvillingvogner eller bilde av nyfødte tvillinger i avisen. Jeg begynte i jobb etter to uker, og selv om jeg holdt på å gå til grunne de første dagene, har det tatt seg opp. Hadde jeg ikke begynt å jobbe, tror jeg nok det kunne gått riktig ille. På utsiden ser det nok greit ut nå, men jeg har mine stunder, der jeg kan tenke tilbake på den uutholdelige smerten jeg følte, og se at jeg tross allt kom ut på den andre siden.

 

 

[Anonym bruker]

jeg mista min lille prins i 5mnd . d jævligefor meg var at vi var så mange i familien som skulle ha barn samme året. å alle fikk sine små. mens jeg mista min... å se alle bildene å være i dåp å på besøk. har aldri hatt detså tungt før-. nå er jeg gravid igjen.men klarer ikke å roe meg ned. er så redd for å miste....jeg var spesielt bitter på dem sosm sa ting som: du kjente ikke den. å du kan få en ny. ja jer er gravid på ny nå. men jeg har en sønn for lite...føler med dere alle sammen som har mistet babyene deres:(

[Anonym bruker]

Hei.

 

Jeg mistet da jeg var i min 24 uke. Kunne ikke forstå at dette skulle skje oss!?

Jeg fødte en gutt som så ut som en mini-baby...han var så vakker! (jeg gråter ofte når jeg tenker på han).

Det var så ufattelig vondt! Det er det ennå.. men det går heldigvis bedre.

 

Alle ville "trøste" med at -husk du er fortsatt ung osv. men det hjalp jo ingenting! Jeg er fortsatt ung!? Hvilken trøst er det da, når man har mistet det kjæreste i livet?

 

Det er snart 6 måneder siden nå. Vi har en grav som vi steller og besøker ofte. Det gjør veldig godt.

 

Syntes alle plutselig var blitt gravide og skulle ha barn.., men jeg klarte heldigvis å bli glad for bestevenninnen min som ble gravid et par måneder senere. (hun har slitt med å bli gravid).

 

Bare tenk at de vonde følelsene går gradvis over! De blir jo ikke helt borte, men de blir sjeldnere og ikke fullt så vonde etterhvert.

 

Nå har jeg blitt gravid igjen, og er veldig takknemlig for det!, men skifter veldig mellom glede for den nye og sorgen for den vi mistet..

[Anonym bruker]

Det var jeg som startet dette innlegget. Det er trist og samtidig godt å lese alle historiene. Ser vi er flere som sliter med de samme følelsene. Nå er det snart 4 måneder siden jeg måtte ta senabort. Til hverdags synes jeg det går ganske bra nå. Men jeg synes det er veldig tøft å være sammen med andre som er gravide, og som alt har gått så bra med hele tiden. Gravid på første forsøk er ihvertfall et gjennomgangstema i min venneflokk, og sånn var det ikke for oss. Føles så urettferdig! Men nå er vi ihvertfall i gang med å prøve på nytt. Kunne jo håpe at det skulle gå raskere denne gangen.....selvom det ikke ser sånn ut foreløpig. Jeg synes det er vanskelig å holde motet oppe og tro jeg blir gravid igjen.

[Ferdig]

Hei:)

Jeg vet ikke hvorfor jeg gikk innom denne tråden. Er så heldig at jeg ikke hører til her. Jeg mistet selv etter fire års prøving, men ikke sent i svangerskapet. Likevel ble det altoppslukende. Jeg følte samme sorg og bitterhet som dere beskriver her.

 

Noen måneder etterpå mistet jeg to av mine aller nermeste i en ulykke. Verden raste sammen. Men jeg sluttet ikke å sørge over barnet jeg mistet, selv om alle rundt glemte det. Så jeg begynte å føle skam over at over at jeg sørget sånn over barnet jeg mistet, jeg var jo "bare" i 3. måned, og den sorgen falmet jo helt sammenlignet med tapet av familie.

 

Dette er nå flere år siden. Selv om livet har gått videre kan jeg veldig godt kjenne meg igjen i følelsene som beskrives i denne tråden.

 

Jeg er nå gravid igjen og er så utrolig heldig at jeg får gå til samtaler hos en terapeut for å takle dagene. Det viktigste jeg har lært er at jeg må tåle meg selv.

 

Bare glem alt dere har lest om sorgfaser. Vi sørger alle forskjellig. Jeg har følt så masse skam fordi jeg har vært så bitter! Men så får jeg plutselig høre at jeg må tåle meg selv. Vi har lov å være bitre. Hivs vi nekter oss våre egne følelser får vi det bare verre. Kanskje det hjelper å skrive ned følelsene dere har. Men skriv de ned bare foir dere selv. Ikke med intensjon at andre skal lese. Jeg gikk så lenge rundt å ønsket at jeg sørget taknemlig.

 

Med tiden har sorgen blitt mer til å leve med og når jeg aksepterer min egen sorgreaksjon blir det jammen bedre å leve med seg selv også.

 

Sorg har så mange ansikter, men jeg tror vi alle må bli flinkere til å tåle oss selv og ikke føle skyld selv om sorgen gir seg uttrykk som bitterhet eller sinne.

 

Jeg ønsker dere all mulig lykke og glede....

[kakkabette mai10+april12]

Jeg måtte ta bort min lille gutt i uke 19 pga en stor misdannelse. Dette er nå snart 4 uker siden, og jeg begynte på jobb for en uke siden. Jeg har det nesten motsatt - får nesten dårlig samvittighet innimellom fordi jeg faktisk har det bra...

 

Jeg fikk en sånn indre ro i meg da jeg ble gravid - som en "meningen med livet"-følelse (som jeg tidligere har lett mye etter). Og selv om det var en forferdelig krise da vi fikk vite at vi måtte ham bort, har denne følelsen kommet tilbake, noe jeg er ganske forundret over. Jeg tenker selvfølgelig veldig mye på gutten vår, men det er mer vemod, en sorg for at han aldri får vokse opp. Har faktisk aldri følt sinne og bitterhet, og da ei på jobben forsiktig fortalte meg at hun er gravid (hun var så redd for hvordan jeg ville reagere) fikk jeg helt klump i halsen og ble så utrolig glad på hennes vegne fordi jeg vet hvor ønsket det er (hun er 41 år og det blir hennes første).

 

Jeg har et par venninner som har vært igjennom flere IVF-forsøk uten resultat, og jeg tenker at jeg faktisk har vært så heldig å bli gravid uten å slite. Jeg er glad det ikke er en av dem som må gå igjennom den opplevelsen her - endelig greie å bli gravid og så går det så galt.

 

Jeg er ganske sikker på at det hadde vært mye verre for meg om jeg hadde kjent spark og liv i magen - jeg rakk aldri å få noen kommunikasjon med ham annet enn tankene og drømmene mine om ham (som var der 24 timer i døgnet), og å se magen som vokste. Jeg skjønner virkelig ikke hvordan de som mister rett rundt termin greier å takle det!

 

Men jeg har en tro på at alt har en mening, og for å få satt ting litt i perspektiv tenker jeg litt på min bestemor som mistet tre av barna deres da de var små (dette var under 1.verdenskrig), samt at hun visstnok skulle ha tvillinger hun ikke greide å bære fram. Noen år etterpå kom både onkelen min og deretter faren min som begge vokste opp - og kanskje hadde ikke de kommet til om de andre hadde fått vokst opp - og da hadde heller ikke jeg sittet her...

Til sammenligning har vi håpet å engang få to barn, så kanskje er det meningen at en tredjemann skal får den muligheten...

 

Dette blir selvfølgelig bare hypoteser, men synes det er en liten trøst...

 

Ønsker dere alle lykke til videre!!!

Må bare si at det er lov å være forbanna, trist og lei seg - det finnes ikke noe fasitsvar på hvordan følelsene skal være etter en slik opplevelse!

[Malene & 2 1/2 små]

Hei du.. Håper bitterheten har gått over, det er slitsomt å ha slike følelser.. Selv kjenner jeg at jeg nå blir glad over å se andre gravide, og andre med babyer.. Tenk, det har gått bra med dem!! Og det gir meg håp om at neste gang så går det bra med meg og..

Godt det er sommer, så tiden går fort til vi er gravide igjen..

Lykke til videre alle sammen!