Dødsangst.?

[Anonym bruker]

Jeg er normalt sett ei ganske avbalansert jente med god fornuft og beina plantet på jorda.. Men i går ble jeg plutselig kjemperedd for at jeg skulle dø under fødsel! Og ikke egentlig redd for å dø, men jeg var redd for hvordan det skulle gå med samboer og babyen heeelt alene og uten meg..

 

Jeg forstår ikke meg selv i disse hormonelle dager. Men det hjelper ihvertfall å tute en skvett:) Føler meg mye bedre nå etter å ha hulka en times tid i dusjen! Urkvinnen i meg er på vei tilbake og jeg er klar for fødsel og klar for å bli kjent med barnet mitt! Bare 18 dager igjen nå!

[Anonym bruker]

Hvet akkurat hvordan du har det.

Har selv slitt med slike tanker igjennomhele svangerskapet selvom jeg også er en veldig fornuftig jente med beina godt planta på jorda.

Denne dødsangsten min en kome av at jeg var nær ved og miste min mor i bilulykke i 6 års alderen,de første åra etter ulykka trodde jeg alltid når noen kom for seint eller mamma skulle vekk på lengere turer at noe kom til og hende med henne!Jeg ble merket som barn etter den ulykka.

I åra senere har det asldi vært et problem,men i mange tilfelle kan fæle tanker svirre i hodet mitt,nå samboer er for sein eller andre litt dumme ting som altfor høyt inntak av alkohol.Da kan plutselig disse tankene komme igjen.

Et par mnd etter jeg ble gravid gikk det opp for meg at jeg nå har satt meg i en sitvasjon der jeg kan miste llivet eller barnet mitt.

Anbefalerdeg og snakke med lege eller jordmor om dette.

[BlåklokkaVest]

Har snakket med mange som sier det samme, og tankene kommer til meg også av og til. Det spørs om ikke det er morsinnstinktet vårt som slår til allerede. Allerede helt fra den dagen du blir gravid begynner det å melde seg. Vi er redde for å miste, og blir fort bekymret ved det minste tegn på at noe skal vere galt. Fikk noya hver gang jeg fikk mageknip i første trimester :-) Når 12 uker er passert slapper vi av en liten stund, men så kommer angsten igjen. Tenk om jeg føder for tidlig??? Kommer barnet til å overleve??? Denne perioden blir bare verre for hvert svangerskap synes jeg! Når jeg endelig har kommet til rundt 35-37 uker endrer angsten seg igjen: Tenk om barnet er så stort at jeg ikke klarer å føde det? Tenk om det har navlestrengen rundt halsen? Tenk om jeg må ta keisersnitt og noe går galt? Tenk om mannen min blir sittende alene med babyen?....og sånn fortsetter det! Når barnet er født kommer tankene om krybbedød....Når barnet er 1 år og begynner å gå blir du redd for at far ikke skal passe på den lille når de går på tur slik at barnet blir påkjørt eller springer på sjøen....

Vi må forsøke å se det for hva det er: morsinnstinkt som gjør oss til "hønemor" deluxe. Det ligger i oss hele veien å beskytte barna. Slik er vi skapt :-) Hele veien må jeg bite tennene sammen for ikke å kicke på mannen min for den ene og det andre han gjør, enten det gjelder påkledning når de skal ut, eller ting han tar de med på. Du ander ikke hvor nervøs jeg var første gangen min mann tok med 2 åringen med i båten (jolle) og var borte litt over en time.....! De hadde redningsvest begge to, og jeg vet at mannen min er veldig forsiktig på sjøen......Jeg trodde jeg skulle dø! He-he! Ettersom jeg har fått tiden på meg, har jeg blitt flinkere til å "riste det av meg" når jeg føler det slik. Ikke alltid, men oftere :-)

 

Skulle tankene dine bli så ille at du føler at dagene blir veldig preget av det, så bør du nok snakke med noen om det! Det kan du i grunnen gjøre uansett, så kan det hende det blir litt lettere å døyve tankene.

 

Det går nok bra skal du se :-)

 

Hilsen "hønemor"

[Anonym bruker]

Jeg har også slitt mye med dødsangst. Jeg ble så lei av megselv, at jeg oppsøkte en psykolog. Både før og i sv.skapet.

Det jeg har skjønt også, er at det er veldig naturlig at vi er redde nå! MEN, det som er viktig at vi ikke lar frykten styre og blir overkontrollerende. Barnet ser fort hvor redde vi er, og frykten smitter. Jeg skal ihvertfall jobbe mye med meg selv for å prøve å holde frykten inni meg, og blåse det ut til andre, enn å vise min sønn det. Jeg vil ikke at han skal bli like redd som meg! Ihvertfall ikke i en så ung alder! Alle lider av dødsangst en eller annen gang i livet har jeg hørt, så tiden kommer nok...

[SexyLubben =D]

Jeg er ikke redd for mitt eget liv, men for min sambos! Frykter at hver gang han går ut døra og drar på jobb, så kommer han ikke tilbake. Forestiller meg at jeg får en telefon hvor noen sier at det har skjedd en ulykke:(

 

Ikke noe god følelse når man sitter hjemme hele dagen, uten særlig gjøre og å få tankene litt over på... Håper dette går over snart!

[Anonym bruker]

Sånne tanker har jeg og.. Hver gang han går ut døra. Grusomt!

 

I tillegg er jeg redd for å dø under fødsel og ser for meg samboer sitte alene med barnet.. nei fy søren.. blir helt dårlig!!

 

Men tenker ikke på det hele tiden,så orker ikke snakke med jordmor om det heller,har nevnt det men alle sier bare" det går fiiint"

[Anonym bruker]

Ja det går i de fleste tilfeller helt fint, men det vil ikke si at tankene ikke er noe å bry seg om. Akkurat der og da, når man får disse tankene, er de ekstremt reelle. For de som tenker dem. Har ikke angst, men er redd for det meste, slike ting som folk ler av. Redd for å fly, redd for å ta ferga til byen (man vet jo aldri om den plutselig går ned)Redd for å kjøre over bruer, inn i tunneler, redd når babyen i magen plutselig en dag er rolig (de har faktisk behov for å sove, men det er reelt for oss å tenke sånn) Stakkars babyen min blir dyttet i til den våkner hvis den er for rolig....Redd for ting som folk flest vil kalle urasjonellt. Det er grusomt å ha det slik men å snakke om det er nesten verre. Eneste jeg ikke er redd for er å føde, på en eller annen måte føler jeg at jeg har full kontroll på det området. Men det vil jo ikke si at jeg føler det når jeg er oppi det. Huff, det er ikke noe godt.

[Anonym bruker]

Jeg har også kjent litt på dette og det med sykehus...Hadde en mor som ble syk etter at hun opererte seg i hodet som ung. Hun fikk dermed en bakterie inn på hjernen under operasjonen, noe som de kaldte sopp. Dermed spredde den seg og det førte til at hun gradvis ble lam oppover kroppen. Hun rakk å få meg og min bror da. Døde i 1994, bare 34 år gammel. Derfor tror jeg at jeg ikke har helt den tillitten til sykehus og leger, som jeg kunne hatt. Det var jo en sykehustabbe som førte til min mors død, så det er litt vanskelig. Men prøver jo å tenke at jeg ikke må bli helt paranoid også..Men har fått oppleve døden på nært hold, og er vel derfor veldig sånn at jeg tenker på at det kan skje meg også..

Men prøver å tenke positivt da og kan ikke vente til å se nurket inni meg!

 

*Førstegangsfødende*

[Anonym bruker]

Skjønner deg veldig godt!Jeg er redd for å fly,ferga går ned osv osv selv. Er en veldig nervøs person. Er plaget med angst.. så dette er ikke noe nytt for meg..

 

Vi får krysse fingre for oss selv og vit at du ikke er alene om sånne tanker:)stor klem

[Anonym bruker]

Ble redd for å blø ihjel etter jeg måtte begynne på blodfortynnende. Tenker på at sambo blir alene med barnet. Grusomme tanker. Prøver å ikke la meg fengsle av tankene. Heldigvis skal jeg føde på et stort sykehus.