Derfor er ikke skam noe samfunnet har skylden for....

[AnneM.]

Et offer for hva som helst vil ofte føle skam.

 

Hvorfor er det slik?

 

Skam er en følelse av at folk rundt en ser på deg som skyldig i noe, f.eks. et moralsk lovbrudd.

 

Man kan føle skam hvis man har gjort noe galt, men man kan like gjerne føle skam hvis man har blitt utsatt for en krenkelse.

 

Skam er med andre ord ikke noe noen gir deg, men noe man gir seg selv. Det verste med skam er at andre kan oppfatte skammen, og så tro at det er grunn for den.... Men da kommer skammen fra innsiden først.

 

I lommemannsaken:

Ikke kom og fortell meg at det finnes NOEN i samfunnet vårt som mener guttene har skyld i dette. Altså finnes ingen grunn for skam.

 

Men skammen kommer likevel naturlig for mennesker hvis vi opplever et overgrep. Vi er nemlig opplært til at dersom noen gjør oss noe vondt, så skyldes det noe vi har gjort galt først. Det er konsekvens-årsaks-tenkning - helt grunnleggende psykologi.

 

Vi begynner å lure på om det er noe vi kunne gjort annerledes. Kvinnen som blir slått av sin mann kan tenke "hvis jeg bare ikke hadde vært så sutrete..." eller guttene som ble misbrukt av lommemannen kan tenke "mamma sa jo at jeg ikke skulle ta imot noe fra fremmede...." Man kan jo ikke ha blitt behandlet så ille uten at man må ha gjort noe feil først...? Det som er utenfor normalen "kræsjer" i hjernene våre i form av skamfølelse.

 

Å påstå at det er samfunnets feil at ofre føler skam er som å si at det er veivesenets feil at noen ble drept av en fyllekjører.

 

Den enestes feil det er at guttene har psykiske problemer er overgriperen. De har ingen skyld selv, ei heller mammaen som fortalte dem at de ikke skulle snakke med fremmede.

 

En krenkelse vil, uten unntak, kunne gi en form for skam som må bearbeides og bekjempes. Det er offerets åk å bære. Det er en ekstra belastning som i mange samfunn gir ekstra straff for overgripere. Det er nemlig der skylden ligger!

 

Hvis man skal ta skammen ut av et overgrep må overgrepet normaliseres. Det vil aldri skje, for det ligger jo i sakens natur at et overgrep ikke er normalen.

 

Det man selvsagt KAN gjøre er å gi dem som har opplevd et overgrep masse påminnelser om at dette ikke er deres feil. Forklare dem at overgriperen er gal og at skamfølelse er normalt, men at man i denne sammenhengen må trenge den bort.

[Gjest ->>-]

Tabu gir skam, samfunn lager tabu. Om en handling ikke er tabubelagt vil du neppe oppleve skamfølelse/krenkelse i særlig grad over å bli utsatt for den selv om det er ufrivillig.

 

 

[AnneM.]

Jobb i såfall mot tabuene du mener griper inn her. Dersom du mener at det er tabu å bli voldtatt, så jobb for å ta luven av det tabuet. Det er jo det jeg gjør i alt jeg skriver her nå. Jeg snakker åpent om pikk, bli tatt bakfra, slikke på tissen, tvang, å bli lurt, osv.

 

Det man derimot IKKE skal jobbe mot, er å bagatellisere overgrepene.

 

Jeg er sikker på at overgrepene i seg selv er ille nok, om ikke man skal påstå at ofrene overreagerer fordi dette egentlig ikke er så ille. Det er jo det Staff sier. Og ja, jeg har lest det han sier om sex med barn og overgrep i flere år. Der er jeg godt informert.

 

PS. Åpen diskusjon er jeg for, også fra Staff. Det som forunder meg er at andre er enige med ham.

[___]

Kan dessverre ikke ta denne diskusjonen før i kveld. Men jeg kan bare kort si at jeg tror du bør tenke over hva som gjør at noe føles som et overgrep og hvorfor vi føler skam.

[AnneM.]

Hei, jeg må også gå nå.

 

Synd, for endelig begynner diskusjonen å ta en nyttig vending. (Staff blir diskutert fordi folk blir sinte. Hvorfor blir de sinte? Fordi det ligger noe der som vi kanskje bør bearbeide samfunnsmessig, der er jeg enig med dere. Men at det er samfunnets skyld, der er jeg ikke enig)

 

Når det gjelder hvorfor noe føles som et overgrep mener jeg at i lommemann-tilfellet skyldes det kun en eneste ting, nemlig at ofrene har vært utsatt for overgrep.

[Gjest ->>-]

Nei, jeg mener heller ikke at det var nødvendig å gå ut i media med de utsagnene Staff gjorde. Men det er ikke saken relevant.

 

Det er ikke jeg som mener at det er tabu å bli voldtatt. Det er det norske samfunnet. Selv om alle her vil si noe annet. Det er bare å lese forskning om voldtektsofre/incestofre etc og deres møte med omgivelser og (tidvis ikke-eksisterende) støtteapparat.

[Gjest ->>-]

Da er du tilbake på definisjonen av overgrep og hva som gjør at noe er et.

[Gjest]

Vil tro at de fleste som har vært utsatt for vergrep i en eller annen for vil føle endel skam også i tllegg til alle de adre vanskelige følelser. Jeg mener at moral og skam til en viss grad er lært og kulturelt betinget.

Uten at jeg da vil forsvare noen av Staffs uttalelser, de tar jeg sterkt avstand fra.

[AnneM.]

Hvis det stemmer at det er tabu å bli voldtatt, så er jeg enig med deg i at det bør gjøres noe med det tabuet. Jeg har ikke sett forskningen du henviser til, men kjenner flere som har blitt voldtatt. Mange av dem har valgt å fortelle det, og noen av dem har lidd pga det, ved at de har blitt stigmatisert i forhold til "der er hun som har blitt voldtatt, vi kan ikke gi henne jobben, for hun kan da umulig være psykisk stabil nå som det har skjedd".

 

Om det er et tabu? Nei. Det er en typisk kapitalisme-tanke om at kun de som har sterk psyke i alle sammenhenger er verdt å satse på.

 

At folk ikke helt vet hva de skal si bør vi gjøre noe med. Hvis det er dette du mener med tabu, så ja, da er jeg enig. Men det gjelder i såfall alt som skjer som er negativt. (f.eks. at noen går fra hverandre, noen dør, noen mister jobben, el. - vi har vanskelig for å snakke med dem som er rammet om det)

 

[Gjest ->>-]

Vel, ja. Problemer, sorg og død er absolutt tabubelagte i vår kultur. Hvor ofte får du et negativt svar på et høflig "hvordan går det?" til en ikke veldig nær venn, liksom.

[AnneM.]

Hvordan definerer du et overgrep? Er ikke det nettopp det å oppleve noe man ikke ønsker at skal skje (tvang)?

 

Uavhengig av hvorfor man ikke ønsker at noe skal skje, så er det et overgrep. Hvis det, som du sier, er samfunnet som definerer hva man ønsker/ikke ønsker så er det like fullt et overgrep, for man MÅ tilpasse seg det samfunnet man lever i, i alle fall i forhold til Bastian-loven (du må ikke skade andre...)

 

Somalia-eksemplet ditt sier at normalen er at man blir omskjært. Men dersom man handler mot samfunnet der, så skader man ikke andre. Normalen i Norge sier at man IKKE skal omskjære jenter. Dersom man handler mot samfunnet på det, så skader man noen.

[AnneM.]

Enig.

 

Og enig i at vi kan jobbe med dette. Til døden skiller oss ad. Eller til vi alle dør av kreft. ("kreft-kreft-kreft" kreft er tabu, det. "La oss leve sammen til vi alle dør av kreft. Du dør av lungekreft, poamin tar dagen med leverkreft og jeg dør av magekreft." Død og kreft sammen er enda mer tabu...)

 

Det jeg mener i lommemannsaken er at noen her inne mener at Staff har rett i at samfunnet har skylden for at overgrep gir psykiske skader. Det stemmer IKKE. (men at evt. skamfølelse kan skyldes samfunnstabuer er nok ikke usant. På den annen side så er det overgriperen som påfører noen skamfølelsen ved å foreta et overgrep. Hans skyld og hans skyld alene, i alle fall så lenge han kjenner samfunnet vårt og UTNYTTER det på den måten.)