Begynner å bli lei.....

[Lilla Drue]

Å bli sammen med en mann med et barn fra før var helt ukjent for meg, og jeg følte meg som kvinne nummer to rett og slett. Men etter 1,5 år hadde jeg og min stedatter (dropper h*n jeg) fått en god relasjon og jeg er nå en omsorgsperson på lik linje med far. Hun kan faktisk fortelle meg ting hun ikke tør å fortelle far etc. Og samværet går helt naturlig, og vi blir som en liten familie på 3.

 

Men så har det seg slik at vi ikke har felles barn enda, og jeg har heller ikke barn fra før. Når jenten hans er her, er han hjemme, blir med på leker og engasjerer seg. Mens hverdagene fortoner seg annerledes. Han jobber sene dager, og jobber til og med ekstra i helger og kommer kanskje ikke hjem før 8 om kveldene. Jeg føler at han tar ut familiefaren i seg når han har datteren, og resten av tiden "lader han opp" for seg selv, og mener tydeligvis at jeg ikke trenger noe tid.Når jeg har konfrontert han med dette, sier han bare at han skal PRØVE å jobbe 8-16 dager når vi får barn selv en gang. Ser jo allerede at han jobber under samvær også, slik at jeg har datteren mer enn han har..

 

Konklusjonen blir vel at jeg føler meg litt "utnyttet". Det blir liksom ingenting til overs for meg. Ikke en dag der han overrasker med middag, ikke blomster med mindre jeg har bursdag, ikke noe ekstra rett og slett! Og jeg er redd at det kommer til å påvirke samværet ved at jeg plutselig begynner å yte litt mindre enn før.

 

Noen med erfaringer/synspunkter de kan dele? Det ble et langt syteinnlegg merker jeg, men trengte å få det ut nå..

[Festis]

 

Åh, jeg vet så godt hvordan du har det!

 

Jeg vet ikke hva jeg kan si for at hjelpe deg men dette er akkurat sån jeg fölte i mitt forhold!!

At du gir så mye av deg selv og får så lite i retur. At faren ikke prioriterer deg de dagene dere ikke har barn, det er sårende.

Og hva skjer når man får barn sammen?

 

Jeg skjönner at du vil det beste for samboren din og hans datter men det finns grenser for hvor lenge du orker. Du sier nå at du föler deg utnyttet, det tror jeg mange av oss stemödre her inne kan signere på.

 

Jeg brukte mye energi på min samboer og barnet hans fordi at jeg ville at vi skulle väre den "lykkelige" familien, men når jeg ikke fikk den responsen jeg önsket av dem så ble jeg lei meg. Fölte at det var de 2 som var familie og jeg alltid kom litt utenfor og det gjör noe med deg, at aldrig få lov at väre nr 1 i din kjärestes liv.

Tror mange stemödre her inne kan signere på den?

 

Men, jeg sluttet enkelt og greit at engasjera meg så mye i barnet. Den uken vi hadde barnet så fikk far lage mat, vaske leilighet, klär og väre ansvarlig for at barnet var ren og pen. Jeg gjorde kun de koselige tingene som at leke, tegne, lese bok, spille spill og det fungerte sååå bra.

Nå endelig fölte jeg at far satte pris på det jeg hadde gjort tidligeret, far såg hvilket slit det var att väre "husmor" og barnet såg ikke lenger på meg som "masa".

Jeg hadde virkelig funnet en måte som kunne fungere og såg livet med nytt lys.

 

Ehhh... nå hjalp ikke dette så veldig da far gjorde det slutt her i forrige uke, så jeg er kanskje ikke rett person at gi råd heller?

 

Men jeg tror nok du må prate litt med far her og få han på banen.

 

Lykke til!

 

[Anonym bruker]

Fy.. så stygt at han gjorde det slutt sånn. Rart med det noen ganger virker det som om far kan bli sjalu på stemor om hun og barnet får for god kontakt. egentlig burde han jo prise seg lykkelig for at han har funnet en kjæreste som setter barnet hans høyt og er en god stemor.

 

Sliter med det samme, men vi har barn sammen. Han er skikkelig dust mot både meg og vårt barn når han har datteren. Så nå ser det ut som det blir slutt og jeg må leve med at han har datteren sin og vår på de samme dagene selvom jeg vet at han ikke kommer til å takle å ta godt vare på begge to samtidig.Og min er for liten til å si ifra. Huff kunne ha skrevet så mye... Men mitt råd er: Ikke godta dette og IKKE få barn med han.. han kommer ikke til å stille opp mer for deres felles barn sikkert mindre... Det finnes så mange flotte menn der ute som ikke har bagasje og som setter pris på å ha en kjæreste som stiller opp. Noen ganger er ikke kjærlighet nok dessverre. Og selv om vi håper og drømmer om det, forandrer aldri menn seg av seg selv...

 

Sett deg ned skriv en liste over hva som skal til for at du skal trives i forholdet, hvis den til han. Godtar han det og gjør noe med det er jo det det beste, hvis ikke... ta på deg skoa og gåååå...

Det å bli mor er både fantastisk og utrolig utrolig slitsomt. Og da trenger man veldig en far som stiller opp... Stiller han ikke opp for samværs barnet sitt en gang ser det virkelig ikke bra ut..

lykketil.

[Anonym bruker]

Tenk deg Festis, du kan nå finne deg en flott mann UTEN bagasje!! Selv om tanken på menn sikkert er veldig fjern akkurat nå Når du får barn, er det en kjernefamilie uten mitt, ditt, hit og dit og i alle retninger!!

 

Krysser fingrene og håper på det beste for deg!!

[Anonym bruker]

Mannen din fatter ikke hvor stort et offer det faktisk er for noen som ikke har barn å skulle gi opp annenhver helg til ungemas, han ser ikke at han faktisk må takke deg med å gjøre ekstra utav den tiden dere ikke har unger.

Det er verre å bli tatt for gitt, og det er aldri koselig, men en ser det så mye mer tydelig når han er så veldig "flink" i forhold til barnet, som ikke er ditt.

Problemet løses ved at han får fingeren ut av rompa og viser deg at han setter pris på deg.

[Lilla Drue]

Du har nok rett! Skal ikke si det 100%, men kan nesten garantere at hadde det vært mitt barn og mine forpliktelser tror jeg ikke han hadde stilt opp like mye som jeg gjør for datteren hans. Forsøkte å antyde at jeg gjerne ville ha skryt når jeg gjorde noe bra som han satte pris på i forhold til datteren, men han forstod ikke hvorfor han skulle måtte belønne meg, han regnet da med at jeg gjorde det fordi jeg hadde lyst.

 

Jeg tør heller ikke ta strategien med å ikke involvere meg fullt så mye som jeg gjør, for å være involvert er det som gjør at jeg ikke føler meg som en besøkende i eget hus når datteren kommer på samvær

[Festis]

 

Åh, skulle nesten tro at vi var sammen med samme man!

 

Jeg var hjemme en dag da barnet var sykt, siden jeg for tiden er sykmeldt og går hjemme.

Det gikk en dag, en til å enda en för jeg sprakk!

-Jeg forventer meg ikke stående ovasjoner men et takk er på sin plass.

-Jamen du må ikke gjöre sånne ting hvis du ikke har lyst. Jeg håper du er hjemme med henne fordi at du har lyst!

(Alle som har värt hjemme med syke barn vet at det er sliiiitsomt)

 

Sån har det värt hele veien, at jeg har gjort ting og blir irritert da han ikke setter pris på dette.

Hvis jeg leker og bader barnet, legger det så får han mer tid til jobben og blir fortere ferdig, med andre ord, mer tid over til meg på kvelden

Men nei, da drar han på besök til en kompis! -Jeg ble ferdig tidligere så jeg stikker ut.

 

Jeg skjönner og hvordan du tenker på det at ikke involvere deg men jeg lover at det går over på 1 dag. Når du merker at du får mye mer energi og får mer kvalitetstid med barnet!

Bruk tiden på deg selv, les en bok, smurfe på nett, se en film eller gå en tur.

Du kommer ha så gott av det!

 

 

[Lilla Drue]

Jeg tror faktisk at vi HAR samme mann!! Det var skremmende likt!

[DolphinGirl]

Signerer disse jeg også. Slik var det i mitt forhold også. Skulle tro de skjønte at når de velger å få barn, må de ta ansvaret også. Blir litt for lett å legge det ansvaret på stemor. Men nå når ikke jeg bor der mer, må far ta ansvaret. Tipper det er kraftig økning i Nintendo-spilling og tegnefilm nå når ikke jeg er der og tar ansvar. Jeg vet i alle fall at jeg gjorde rett valg ved å flytte ut når ingenting annet hjalp.

[Lilla Drue]

Vi heier alle på deg! Og Festis!

Nå kan dere bruke alle pengene på dere selv, reise på ferie uten å avhenge av en tredjeparts tillatelse og nåde, drikke vin og danse på bordet HVER helg om dere ønsker og når dere minst venter det står den EGENTLIGE drømmemannen på døren. Helst er han überkjekk, og når dere virkelig har en god dag, fancy kledd i høye hæler og den lekre mannen ved deres side, håper jeg dere møter på Xèn som ser elendig ut etter å ha funnet ut hva han har gått glipp av, samt preget av altfor mye husarbeid. Måtte han ha dårligere økonomi fordi han ikke kan jobbe akkurat når han vil (dere var jo barnevakt), og måtte dere da si til deres flotte mann at mannen dere nettopp møtte, bare er en gammel bekjent fra langt tilbake.

 

Puh, det ble mye mer oppmuntring enn jeg hadde tenkt, men håper det bidro ørlite grann på en tirsdag kveld

 

 

[DolphinGirl]

Utrolig pussig så like situasjonene våre har vært. Tror jeg ser mest frem til den økonomiske friheten, faktisk. Kanskje du skulle slå deg sammen med oss, så tar vi en ferietur og deler historier om livet som stemor/tjener?! ;-)

[Lilla Drue]

Det hadde blitt DEN turen da

Slenger du deg med, Festis? Det hadde vært terapi! Har man noe å komme over, er det like greit å gjøre det ved et basseng med noe godt å drikke!

 

 

 

[Anonym bruker]

Hei damer!!

Dumpet over dette innlegget,og ble bare helt satt ut!!

Deler vi samme mann damer??????

Min samboer er slik at han jobber lange dager når barnet hans ikke er her,og når han først kommer hjem,drar han ut i verkstedet sitt...

Har ikke tid til meg....

Men når barnet kommer,da slutter han tiiiiiiidlig på jobb,og det skal foregå noe morsomt hele tiden...

Plutselig må han gjøre noe selv,og da skal jeg aktivisere barnet...

Ikke får jeg oppmuntring for at jeg bidrar,alt er en selvfølge..

Om kveldene når han kommer inn,er han så trøtt at han sovner på sofaen....

Likedan på helg...

Hva skal jeg gjøre?

Trives ikke med dette....

[Lilla Drue]

Join the club, og bli med oss på ferie! Vi må jo backe opp hverandre.

 

Eller send en PM for å utveksle erfaringer om du vil!

[Festis]

 

Åh, vet dere vad, DET trenger vi!!

 

Vi hade planlagt en reise til Egypt i april men nå som ikke det blir noe av så har jeg vurdert at dra med venninner men alle sitter opptatt med mann og barn.. =(

 

Så en uke i solen, brukt en dag eller 2 på at snakke dritt om våre ekser og bruke resten av uken på at ha det gøy!

 

Jeg er med!

 

[Festis]

 

Det som slår meg her er at vi alle tre (Dolphin/ Drue) er i ganske lik situasjon og desto bedre at få støtte av mennsker som vet hva de andre opplever.

 

Jeg slet litt med at få lov at komme helt innpå barnet (5 år) og det var virkelig nå i desember, etter 1.5 år, som hun virkelig åpnet seg.

Det er laaaaaaaang tid og det har kostet meg mange tårer og noen kilo snørr men det viser seg ju at dere og har brukt laaaaang tid.

For at så komme til punktet, gidder jeg dette?

Kanskje litt feil å si at det er en trøst men fint å vite at jeg ikke er alene!

 

 

[Lilla Drue]

Det er vel derfor vi har forumet, å støtte hverandre! Man får ikke mye støtte og forståelse hos venner som er godt etablert og uten erfaring med en stefamilie i det hele tatt. Og etter å ha lagt så mye tid og følelser (for ikke å snakke om penger) i stefamilieforholdet er det jo fint at man ser forbedringer og at det blir lettere med tiden (for det blir det). Men så er det felles for oss, virker det som, at vi ikke blir prioritert av våre respektive partnere og ikke får noe anerkjennelse for innsatsen vi gjør.

 

En dårlig sammenligning kan være å trene til OL i flere år, og når du springer først over streken etter all innsatsen, får du hverken en medalje eller en klapp på skulderen. Hva er det da man springer etter?