Er dette normalt?

[Anonym bruker]

Uff jeg føler meg så sjofel når jeg får slike tanker.

Er 38 uker i morgen og er lei og sliten. Ønsker så inderlig at fødselen skal starte snart. Mange ganger så blir jeg irritert på den lille i magen, vil liksom bare ha babyen ut liksom. Så føler jeg ikke noe i det hele tatt og gruer meg til fødselen fordi jeg tror og er redd for at babyen er mindre pen og at jeg ikke blir å like den... Jeg burde sikkert snakke med noen men jeg bare lurte om noen av dere kjenner dere litt igjen innimellom?? Eller er jeg helt gal?? Vært gravid før,men da var det ikke slik. Må også tilføye at jeg ik har det slik absolutt hele tiden,mest vært de siste ukene. Men føler meg så ekkel

Takker for svar og råd.

Velger å være anonym på denne.

 

[Anonym bruker]

dytt dytt

[Anonym bruker]

tror nok det er flere enn deg,som sliter med slike tanker i løpet av svangerskapet,det har vel med hormonene,som til tider raser rundt i kroppen.du skal se du får verdens vakreste baby og at du blir en kjempegod mamma.lykke til

[BlåklokkaVest]

En kan få svært så mange rare tanker på slutten! Hormonene løper løpsk, og en tenker gjerne ikke helt som en pleier. Jeg husker selv at jeg sa til meg selv når førstemann var 6 mnd: "Jeg må ikke glemme at jeg ikke er meg selv de siste 4 ukene i svangerskapet og de 3 første månedene etter fødsel. Jeg tenker helt annerledes, evner ikke å tenkte like rasjonelt som jeg pleier, og er veldig følsom. Må være på vakt for å overreagere!!" Jeg er i grunnen glad for at jeg var så bestemt på å huske dette, for det gjorde det andre svangerskapet mye lettere på slutten. Kanskje spesielt overfor min lille sønn på 2 år :-)

På slutten får en angst for både det ene og det andre, og du er slett ikke gal! Jeg vil faktisk tro at det du føler er ganske normalt. Jeg ble heldigvis advart på forhånd, og når babyen var født, og jeg ikke egentlig følte noe spesiell morsfølelse, så visste jeg at dette var normalt. Jeg var lykkelig, stolt og facinert, men følte jeg manglet et "bånd" til den lille. Etter hvert som neste dag gikk ble følelsene sakte men sikkert endret. Fremdeles noe betuttet over det hele, men følte meg mer trygg. Neste dag fikk den lille feber. Det var da jeg fikk kjenne at der var mye mer morsfølelse i meg enn jeg selv ante. Jeg klemte den lille gang på gang, tårene satt i halsen hele tiden, og jeg ba om at alt måtte gå bra....

 

Følelsene er ikke helt til å forstå seg på når hormonene raser. Jeg tror det kommer til å gå helt fint med deg også. Hvis ikke: snakk med noen!!!

 

En jordmor sa til meg på slutten av svangerskapet (etter jeg hadde hatt en liten klagesang): sånn ja, nå er du i rett modus! Skikkelig lei! DA er du klar for å trykke når fødselen starter! Er du ikke lei og sliten, så er du ikke klar heller :-) Jeg tror faktisk hun har veldig rett :-)

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar og råd:-) Takker