Inspirert: Hvorfor 50/50 deling av samvær?

[Sololight]

Hvem sier at 50/50 er best for barnet? (se vekk fra tilfeller der en av foreldrene ikke er kompetent til å ha omsorg) Finnes det forskning på at dette er beste løsning for barnet?

 

Jeg kjenner litt på at det må da være best for barnet å ha et hjem, ikke to likeverdige...?

 

Begrunnelsen min er blant annet at det må være fryktelig forvirrende å ha to likeverdige adresser å forholde seg til, slitsomt å måtte flytte hver eneste uke, vanskelig å føle seg 100% hjemme når både mamma og pappa skaffer ny familie på hver sin kant og ikke minst kan det vel oppleves utrygt å ha to forskjellige verdisett å forholde seg til annen hver uke?

 

Når det engang er slik at et barn ikke får bo med begge foreldrene, synes jeg 50/50 delingen fokuserer mest på foreldrenes rett til å tilbringe tid med barnet, ikke barnets opplevelse av et trygt hjem.

 

Andre som har formeninger om dette? Jeg mener ikke å hakke på noen med dette innlegget, men vil gjerne ha en debatt og mange meninger...

 

 

[Gjest ->>-]

Kommer an på ungen, kommer an på foreldrene.

[Kosel]

De fleste har vel ikke 50/50 om en ser at det ikke fungerer for ungene... Man kan jo ikke ved et brudd være sikre på hva som blir det beste for ungene, men man prøver vel ut det man TROR vil bli det beste utifra slik man kjenner ungene sine..

[solfrøken-♂♂♂]

Jeg har mange ganger tenk akkurat det samme som du sier her, men jeg tror likevel jeg ville vært åpen for 50/50 og mange andre løsninger hvis jeg noen gang skulle komme borti det selv.

[*Askepott og hjelperene *]

Vi har 50/50,skulle jo selfølgelig ønske at jeg hadde ungene 100% men det skulle vel faren også ønske.

Skal jeg liksom bare "gi" me, å la han ha dem?

Nei! det gjøre jeg ikke,vi er vel begge like glade i ungene våres,å her fungerer det bra med 50/50 deling.

 

[Gjest ->>-]

Dersom det skulle vise seg at ungene deres ikke taklet fordelingen bra, så ja - det kunne like godt være du som faren som viste seg voksen nok til å nedprioritere egne behov for barnas.

 

Men så lenge det funker for dere er det jo utmerket.

[Lillesnuppis]

Hva er galt med 50/50 da? Hadde du gitt fra deg barnet så pappa kan ha det 100%?

 

Eller ville du selv ha barnet 100% så pappaen bare skal ha det annen hver helg og en dag i uka?

 

Pappaen vil da være like mye sammen med barnet sitt selv om "dere" ikke kan bo og leve sammen lenger...

 

 

[Sololight]

Riga; takk for svar:-)

 

Jeg skriver innlegget fordi jeg oppfatter det slik både i media, innen politikken og blant allmennheten at 50/50 deling er det store målet for samværsordningen. Når den diskusjonen kommer opp er det alltid snakk om at begge foreldrene skal ha like stor rett til å ha samvær med barna.

 

Det er selvfølgelig individuelle forskjeller, og jeg er overbevist om at mange barn har det godt med 50/50 deling. Men jeg er skeptisk til at dette skal bli normen i barnefordelingssaker. Når jeg leser det lille som er av forskning, er det ofte foreldrenes konfliktnivå som er avgjørende for om en samværsordning fungerer eller ikke. I dette innlegget ser jeg vekk fra de konfliktfylte, spesielle sakene og tenker på de foreldrene som kun vil det beste for barna sine...

 

Verdisettene er forskjellige uansett hvordan fordelingen er, men jeg tenker at det må være vanskelig for barna å snu om på dette 50% av tiden. Det høres liksom enklere ut at de har en base der de vet hva de skal forholde seg til. Naivt formulert, men jeg spør jo for å få svar:-)

 

Dette med å være forvirret pga 2 adresser er jo også bare en tanke jeg har- mulig det er slik at de fleste barna takler det helt greit. Jeg vet bare at jeg selv ikke hadde orket det:-)

 

 

[Sololight]

Mamma til,Renate (prøver ikke):

 

Takk for svar:-)

Jeg personlig har meningene om 50/50 som jeg beskriver i hovedinnlegget. Og ja; jeg hadde gitt fra meg omsorgen for eldstemann (har en gutt fra tidligere forhold) hvis det hadde vært det beste for han. Saken er at jeg alltid har vært veldig steil på å mene at 50/50 ikke er noen god løsning for oss. Tenkte at det kanskje er på tide å høre hva resten av verden mener;-)

 

Da vi gikk fra hverandre var gutten vår 2,5 år. Eksen ønsket 50/50, og jeg var helt i mot det. Jeg var VELDIG stadhaftig på at jeg trodde gutten vår ville ha det tryggest og best om han fikk ha en base der han "visste at han bodde". Dermed tilbød jeg eksen å ha han 67% mens jeg kunne ha han 33%. Dette ble for mye for eksen, (han er en veldig flink far og vi samarbeider godt, men jeg tror den dag i dag at motivet for å ønske 50/50 var å slippe bidrag) og han mente dermed at jeg skulle ha hovedomsorgen. Dette skulle vi ha som en prøveordning i 6 mnd og så evaluere det. Det er nå nesten 10 år siden, og vi har evaluert ordningen med jevne mellomrom. Det har aldri passet for far å overta omsorgen, og vi har vært enige om at ordningen vi har gir flest fordeler for alle i vår familie.

[Gjest Riga + snulla & vesla]

Nå holder de jo på å endre barneloven, og det er derfor det har vært mye fokus på slike ting om samvær og hovedomsorg i media. Og nå lever vi jo i et samfunn der likestilling er viktig, og det blir jo en større og større del av hverdagen. Altså er det flere og flere fedre som vil være like/mer aktive som mor etter et samlivsbrudd, og det er jo så mange samlivsbrudd nå til dags.

 

Før Karita Bekkemellem fikk sparken var jo hun Barne- og likestillingsminister. Og hun var FOR at 50/50 skulle være hovedregel. Det synes jeg personlig er høll i hodet, for 50/50 krever jo mye av foreldrene og barna, og er ikke for alle. Men for dem som greier det er jo det en fantastisk løsning!:-) Barneombudet sier jo at han vil at normen skal være "til barnas beste", altså at det ikke noen hovedregel om 50/50 eller "vanlig samvær" med annenhver helg og hver onsdag. En må derfor se på hva som er best for hver enkelt barn, og ikke gå i fra det som står på noen papirer. Spør du meg, så høres det veldig bra ut. Foreldre som er i konflikt med hverandre kommer det alltid til å finnes og det er viktig at barna ikke blir ofre i foreldrenes kamp. Et godt meklingsapparat og gode dommere er derfor viktig.

 

Men ang. dette med forskjellige verdisyn. De fleste barn er jo i barnehage, dagmamma eller skole, og da er jo de der halvparten av dagen, og de fleste greier jo å forholde seg til at ting der er anderledes enn fra hjemme.

 

Det var vel et innlegg for et par uker siden da sønnen til ei alenemor her sa faren sin adresse som hjemmet hans. Denne sønnen var bare der annenhver helg, men likevel så var jo dette også et hjem for ham.

[ALIICE]

Jeg mener 50/50 deling er til KUN for å tilfredstille foreldrenes behov!

 

Det er jo ei som sier det i et innlegg: "Skulle jeg liksom la pappaen ha han mesteparten av tiden, og at jeg liksom bare skulle gi meg"?

 

Det er jo ingen tvil om at det er foreldrene som setter sine behov først.

 

 

Vet dette er ganske bastant skrevet, men det er min mening.

[Gjest Riga + snulla & vesla]

Men da har jo dere gjort nettopp det som er best for dere, og jeg antar at sønnen deres synes ordningen er grei han også, så det er jo kjempebra!:-)

 

Jeg og barnefar har alltid vært klare om at det blir 50/50 hvis det skulle bli brudd, noe det dessverre blei, så det er 50/50 vi kommer til å prøve på når jente blir store nok til det. Da kommer vi til å bo like i nærheten av hverandre for det mener vi er svært viktig. Og vi kommer selvsagt til å se hvordan jentene takler dette, og evaluere ordningen fortløpende. Funker ikke 50/50, så må vi finne en annen løsning.

[Gjest Riga + snulla & vesla]

Men hva med barn som vil være like mye med hver av sine foreldre?

[Sololight]

Jeg snakker med 12-åringen med jevne mellomrom om hvordan han synes løsningen vår er, og han sier noen ganger at han synes det er dumt at han ikke er mye hos pappa som hos meg. I neste øyeblikk gleder han seg til å komme hjem til meg etter 2 dager borte. Men barn er komplekse, og vil gjerne tilfredstille foreldrene. Så det er ikke godt å si. For vår del tror jeg imidlertid at denne løsningen har vært god; eldstemann er veldig trygg og glad og det har vi fått tilbakemeldinger om i mange settinger. Vi bor også svært nært hverandre (har flyttet 3 ganger til nye steder, og "den andre" har alltid vært enig og flyttet etter)

 

Poenget mitt er at man må glemme seg selv litt i denne sammenhengen. Hadde faren vært uansvarlig og lite egnet til å ta seg av barn, ville jeg kjempet med nebb og klør for å få hovedomsorgen, men så lenge vi begge er oppegående er det kun fokus på barnet!

 

Det er vel positivt og negativt ved alt. Erfaringen min med barnefar er at han har litt lett for å planlegge livet sitt uten sønnen, og at det kan gå på bekostning av både samvær og sårede følelser for gutten vår. F.eks ved å dra på utenlandsreiser kun med sin nye kjæreste, og aldri inkludere gutten i annet enn hytteturer. Er redd denslags ville blitt veldig tydelig om jeg skulle hatt mindre ansvar for han. I mitt hode er han alltid med i planleggingen av livet mitt/vårt, men kanskje jeg hadde vært annerledes om det var 50/50?

 

Hm, litt vanskelig tema og ingen fasitsvar.

[:::) Frøken Velferdsrett]

det er ingen forskning som sier av 50/50 generelt sett er bedre en noe annet. men det er ikke til og putte under en stol at mange barn trives med den løsningen på samme måte som mange barn trives med foreskempel 30/70.

 

det som alle er enige om er at der det er høyt konflikt nivå, det er der barna sliter mest. klarer foreldrene og ha en nogen lunde ok tone uansett samværsløsning så sparer de barna sine for mye vondt

 

jeg er åpen for 50/50, men jeg er også åpen for en vær annen samværsløsning. så lenge det er barnas innteresse som er satt i fokus.

 

når barneombudet går ut i mediene og sier at de ikke vil at 50/50 skal være den nye vanlig samvær så betyr ikke det at de mener at 50/50 er en generelt dårlig idee. de mener at det er en dårlig idee om det skal bli inført med tvang (foreksempel der foreldrene krangler mye), barneombudet sier også at de ikke vil ha dagens vanlige samvær inni barneloven. fordi det ikke er det beste for alle barn.

 

jeg tror 50/50 kan være en glimrende løsning, like glimrende som en vær annen fordeling kan være. se barnet, vær åpen for forandringer om ting ikke funker uansett hva dere prøver på. det er det som er det viktige.