hvordan forholder dere dere til "fantasivenner" som barna har??

[balsam]

snuppa har en venn her hjemme som hun snakker og leker med hele tia...

hun forteller at hun og ruben leker på rommet osv...

 

hvordan svarer dere på slikt?? er så usikker jeg..

 

skal man snakke som om denne venner finnes og at de faktisk har lekt, eller skal man si at ruben er ikke her osv..??

[Gjest Sekretøsa]

For snuppa di, så eksisterer Ruben. Jeg ville svart "nei, så koselig da, så hyggelig at han kom" osv osv.

Snuppa her har ingen fantasivenner, men det er stadig hun lager middag utav ingenting, eller gir mat til en baby jeg ikke ser... men jeg bare smiler og jatter med )

[balsam]

joda det er jo sant...=)

er hun ensom som har laget seg en venn?? eller er det en fase som går over??

[Himmel og hav]

Fantasivenner er veldig vanlig, og det går gjerne over når de blir eldre. Her i huset hadde eldstemann stadig "Herman" og "Kalle" på besøk. Jeg var like mye med på den latesom leken som jeg var med på " tuuut her kommer jeg i brannbilen min, flytt beina mamma!" Meeen jeg gadd ikke dekke på til dem ved matbordet. Da sa jeg at han fikk be dem vente på rommet eller gå hjem og spise...

[hit og dit]

Eg hadde deltatt i fantasien, innen visse grenser.

 

Eg hadde sjølv ein venn som lita, ho heite Mimmi. Ein dag så krangla eg og Mimmi fælt, og mormor blei veldig lei av denne figuren. Så ho kasta ho i ovnen. Då hadde eg blitt heilt fortvila, og me måtte hjelpe Mimmi ut og fikse ho igjen......hehe

 

Søstra mi, som er 12 år yngre enn meg, hadde ein heil skokk, så mange at ho kalte dei berre for "ungene". Ein dag ville ho at eg skulle ta bilde av desse ungene for ho. Dei satt visstnok i sofaen. Eg syntes det var litt trist å ta bilde av berre sofaen og lurte på om ikkje ho ville vera med på bildet. Då ser ho på meg som om eg er den teitaste i verden, sukker oppgitt og seier: aaaah. men det er jo ikkje plass. Eg fekk ho til å sitte på kanten. Så ho har no eit bilde av seg på kanten av ein sofa, der ho smiler så fint ho berre kan.

 

Fantasivenner skal vera nokså normalt og mange har dei. Særlig enebarn. Det kjem til å gå over av seg sjølv. =)

[Newton & Prinsessen på erten]

Vær med på "leken".

 

Ikke si at dette ikke er virkelig, for det kan faktisk oppfattes virkelig for barnet og da er det fortvilende å ikke bli trodd.

 

Mange barn opp til 5-6-7-8 år sies å kunne sense "energier" og opplever disse som usynlige venner.

 

Gutten vår har 3 "brødre", han forteller om de og plutselig kan en av de stå i gangen og han går og sier at de kan komme inn ol. Han forteller utrolig mye rart om de, ting de sier og gjør.

 

Han forteller også ting som han egentlig ikke kan vite. Så vi velger å ligge lavt i terrenget. Vi oppmuntrer han ikke til noe, men legger heller ikke lokk på det, så han styrer det der selv.

 

Det har også hendt at han ikke vil ha disse "brødrene" der, og sier at de forstyrrer og ikke er greie. Da har vi sagt ut i luften "Nå må dere gå hjem og la Isaac være i fred litt" (han våkner noen ganger med et hyl og sier at det var brødrene som vekket han, de usynlige altså, for han har ingen virkelige brødre).