Meeeeeget langt, men trenger innput sårt!!

[Anonym bruker]

Huff, sitter her og vet ikke helt hva jeg skal føle...

 

Jeg fikk vite tidligere i vinter at min samboer hadde unnlatt å fortelle meg om noe gjeld han hadde opparbeidet seg fra byggetiden på huset. Fant et sånnt skummelt brev i posten og åpnet det og ble rimelig sint, kan man trygt si.

 

For å begynne i riktig ende, da, så kjøpte han et hus før vi ble sammen. D.v.s "skallet" av et hus og ha gjort så og si ALT innvendig selv. Han har jobbet dag og natt for å få dette ferdig -har vært kjempe-flink hele tiden. Spesielt etter han ble sammen med meg, for siden jag har en sønn fra før ble den tanken hans om et familie-hjem mye mer vesentlig, for ellers hadde han tenkt å pusle med dette mens han bodde i en billig hybel han leide av en kompis.

HUset ble såpass ferdig at vi kunne fflytte inn i det, for det stoppet seg ganske raskt for penger. Han fikk kjøpt dette for ca 1.mill og de tilsvarende husene rundt her som er ferdig går for mellom 2,2 og 2,5, så det var jo et smart kjøp -OM vi hadde blitt ferdig og fått en ny takst på det.

Vi hadde tenkt til å gjøre litt og litt,mens han avventet et forskudd på arv på 200.000 som han hadde blitt lovt når han kjøpte hus selv. Dette fordi søsteren hans hadde fått en tomt verdt ca. dette tidligere.Han har spurt om dette ved flere anledninger, men fått masse vage bortforklaringer -en av de var at de ville se en samboerkontrakt mellom oss, for å være sikker på at JEG ikke skulle stikke av med hus og penger eller, gud forby, lure til meg et eller annet jeg ikke hadde rett på fra den stakkars lille gutten deres!! Han er liksom kronprinsen, han og jeg har hele tiden tydeligvis ikke vært bra nok for han. Det at jeg hadde en sønn fra før, var også noe de ikke helt kunne svelge.

 

Så til saken! Han hadde altså denne kjøpekortgjelden fra byggeperioden -og vi fant ut at den eneste utveien var å spørre foreldrene hans om hjelp, siden vi ikke får noe mer lån før vi får ny takst.

 

De tok helt av. Det var akkurat som om de har sittet på gjerdet og ventet på at han skulle "drite seg ut", for at de kunne komme som reddende engler og hjelpe han. De har jo ingen tiltro at han kan klare noe selv. Hver gang de har kommet hit, har de kun påpekt hva som IKKE er ferdig -istedet for å gi han kreditt for hva han faktisk har fått til med bare sine to hender!! Så dette nederlaget var virkelig hardt for han!

De bestemte seg for å hjelpe oss, MEN med en drøss med betingelser. De bestemte seg for at de skulle betale noen andre regninger og, så vi skulle få et lån på 100.000 som vi skulle betale på. Dette lånet skulle vi betale 4500,. kr mnd på -noe som setter oss fryktelig tilbake økonomisk, men vi er jo ikke akkurat i noen posisjon til å krangle på det. Vi venter nå vårt andre barn, så jeg syntes vel dette var LITT av en lærepenge som overhode ikke bare går ut over han, men meg og barna og, så jeg vet virkelig ikke hvor snilt dette er??! Pluss at de nevnte til og med det med den forskudden på arv -og at han nok måtte avvente de, siden han hadde bevist at han ikke kunne håndtere penger...AAARRRRG! Han har jo egentlig hele tiden -VI har hele tiden vært kjempe-flinke og spart og vært nøysomme, så bare p.g.a. denne bommerten skal vi få svi. For ikke å snakke om at han har holdt dette skjult for meg og!!

I går kom moren hans (mens jeg selvfølgelig ikke var hjemme) og sa at når lånet var nedbetalt til de (om da ca. 2 år), så skulle han få de 100.000,-.og videre " Var ikke det snilt av de kanskje?". Mannen min er noget tafatt når det kommer til de og er jo vant deres måte å håndere på ting på, men jeg reagerte kraftig!

For det første: Er det ikke litt vel av en lærepenge å gi han 100.000 av noe som skulle vært forskudd på arv for 2 år siden, forlange at vi skal blakke oss i 2 år for å betale de ned, for så å gi de til han igjen 2 år etter at vi egentlig trenger de???

Vi kunne jo satt av de pengene selv hver mnd, for å få huset ferdig og fått en ny takst på det og alt dette hadde vært ute av verden?? OM vi egentlig hadde HATT 4500 å avse hver mnd -hvilket vi egentlig ikke har!

ER det jeg som er helt urimelig her -eller er dette en tanke drøyt? Syntes det er en voldsom innvandering av privatlivet vårt og et forsøk på å umyndigjøring -ikke bare av han, men av meg og?!

Det skal sies her at vi er på ingen måte noe "white trash", men oppgående mennesker begge to, men p.g.a. en skade jeg pådro meg i fjor går jeg på tryg og får ikke noe lån, ellers hadde jeg nok kunnet bidra mer. Har vridd hjernene våres, men akkurat NÅ har vi ingen andre muligheter, men så fort vi blir litt mer ferdig er det i allfall ikke noe spørsmål om å få en ny takst så vi i alle fall får lån nok til å betale ut de!! Spørs om det blir noe mer snakk om forskudd på arv da, men jeg har ikke LITT lyst på de pengene deres nå!

Noen som har noen tanker? Jeg føler meg litt utakknemmelig her jeg sitter, men kan ikke hjelpe for å føle at dette er skikkelig urettferdig!

[Anonym bruker]

Når søsteren hans har "fått" en tomt, skal vel egentlig hun kjøpe ut han? (dette fjelder vel kanskje etter at foreldrene er borte men...)

Alikevel er det urettferdig at ikke samboeren din skal få støtte for huset, og bare låne de pengene som han egentlig skulle ha arvet!

dette med samboerkontrakten som de snakker om, den er jeg vel såkalt kanskje litt enig i-men da skal dere bli enige om noe-du bidrar faktisk med noe du og, om du ikke betaler på akkurat huset! )er selv i "samme situasjon" der samboeren min akkurat var ferdig med huset da vi ble sammmen)

Men jeg skjøner jo på en måte forelrene hans der-jeg fikk et lån av mamma en gang til kjøp av båt, som han og jeg skulle ha sammen. Hun sa også at betingelsen var en kontrakt! (noe som enda ikke har blitt gjort men...)

Tror egentlig bare dere må vise de at dere klarer dere selv og ikke sette så mye fokus på pengene! som du selv sa, betal dem tilbake:)

 

[Anonym bruker]

Jepp, helt klart!

Det med samboerkontrakten var bare så inderlig irriterende, for dette var jo noe vi selv hadde snakket om. Hadde en kontrakt liggende hjemme, når dette var snakk om til og med, men mannen min syntes det var litt drøyt at vi liksom skulle skrive ned en fordi DE bestemte det. Det er sant at jeg bidrar med en del -og uansett er jo dette vårt økonomiske privatliv. Nå så skal vi jo ha barn og, men jeg skal LETT skrive en samboerkontrakt for de, jeg. Hvor det skal stå at jeg betalte for doene og vaskene i huset her, så de skal jeg ha med meg ved en evt "skilsmisse", hahaha. Huff, neida -kan skjønne den jeg og, men blir bare så oppgitt, for de gir oss ikke kreditt for å ha kommet frem til noe fornuftig selv!

[2SmåTroll]

Må jo være en mulighet uten og ta de pengene fra foreldrene hans? slike de oppfører seg, ville jeg bedt de stappe de pengene et vist sted. Har dere snakket med banken da? hvis ikke dere har fått ny takst siden han kjøpte den, er jo muligheten og ta en ny takst selv om det ikke er ferdig? Er jo tydlig mulig og bo der, så det har vel øki litt i verdi?

 

Hvis ikke dere har snakket med banken, ville jeg avtlat et møte med de.

[Anonym bruker]

Det er det som er så fryktelig frustrerende og jeg slår meg selv i bakhodet for at jeg ikke forutså hvor utspekulert de er! Vi har jo allerede tatt i mot pengene -det var først ETTER at alt var betalt at de satte kravet om 4500. Før det snakket de mannen min rundt med prat om at det skulle være gunstig og at vi bare skulle betale en renter.

Huset har økt noe i verdi -absolutt, men vi skulle helst hatt kjøkken og bad helt ferdig, for det utgjør ikke så mange kr for oss, men en hel del på verdien av huset. Men -ja- vi må jo bare ta en takst sånn som det står nå og få betalt disse menneskene ut.

Det som OG er litt sårt -er jo at de gjør det umulig for meg å nærme meg de. De har gjort det klart hva de tenker om meg (mange uttalelser som høres ut som om hvis han ikke hadde truffet meg, så hadde ikke dette skjedd osv.) -og nå som jeg går med barnebarnet deres i magen, er det jo litt trist! Må bare få de -i alle fall økonomisk- VEKK!

[Anonym bruker]

Det er sårt å oppleve at man er avhengig av noen økonomisk, og jeg frstår at det er frustrerende for deg som har blitt involvert i dette ut

frivillig.

 

Men jeg synes det er litt utakknemmelig av deg å bli så provosert. De trenger faktisk ikke å hjelpe dere heller! Selv har jeg ikke fått en krone av mine foreldre (og da har jeg virkelig vært trengende noenn ganger!), men de gir meg emosjonell støtte og er likevel gode foreldre.

 

Jeg synes faktisk det vitner om at de er gode foreldre som ikke bare "gir bort" 100 000 fordi mannen din har vært dårlig til å planlegge. Men faktisk stiller noen betingelser de også. Men det med søsteren var litt rart. Spm er: Har de grunn til å være skeptisk til hans økonomiske sans eller ikke? Ja, mener jeg.

 

 

[Ravn]

Først, har ikke tid til å lese alle svar, derfor tilgi meg om jeg svarer noe du allerede vet. jeg skjønner godt dere er rasende. Dette var en svært ufin måte å behandle sin sønn og den sikre vei til å gjøre ham til en usikker og ulykkelig mann. Vet de (og dere) at dersom han arver penger vil disse pengene følge ham ved et eventuelt brudd? Dette gjelder selv om dere er gift, og det er derfor ikke noe argument å holde tilbake penger for at ikke du skal få kloa i dem. I følge lovverket vil arvede penger han investerer i huset tilfalle KUN ham ved evnt brudd og salg av hus. De kan derfor trygt la sønnen arve disse pengene. Faktisk ville jeg tro det er en svært fornuftig investering i et boligfelt der husene går for en god penge - de arvede pengene vil sannsynligvis gi god avkastning. Sjekk lovverket og be ham ta det med til sine foreldre.

[Anonym bruker]

Takk for mange støttende svar!

Har kommet over det "verste" nå og skjønner jo at når vi enda har kommet i denne situasjonen, så får vi jo bare gjøre det beste ut av det. ER jo ikke verdens undergang -er bare litt skuffet over hvordan dette har blitt håndtert på.

Til Ravn: Det som og er vanskelig i denne situasjonen er at de er av den typen "Dette snakker vi ikke noe mer om!" Derfor BIR det sånn som de har sagt -enten det er logisk eller ikke, Jeg er helt enig i det du sier evt.. brudd og med fornuften av å gjøre huset ferdig,men år min mann har ymtet frem om dette -vil de bare ikke høre.

Til anonym over:

Hvis du har forstått på innlegget mitt at jeg er utakknemlig er jo det jo trist, for jeg ER virkelig ikke det. Det er da enda godt mange andre har forstått min frustrasjon på dette området:-)! Jeg er bare -som sagt- skuffet over hvordan dette ble håndtert på og den forskjellsbehandlingen som blir gjort mellom mannen min og søsteren hans. Hvis jeg skulle gått i detale på dette, hadde innlegget blitt MYE lenger. ER jo glad for at de hjelper oss uansett, men hadde jeg visst hvordan de har klart å trykke ned mannen min -hadde vi nok brukt litt lenger tid på å finne en annen løsning. Han har ikke den beste økonomiske sansen, nei, men det har vi fikset med at jeg har kontrollen over alle økonomiske avgjørelser. At han er en dårlig mann for at han tok en SÅ feilvurdering er jo ikke tilfellet, så han har blitt straffet nok syntes jeg.

HI