Er så lei meg....

[Anonym bruker]

vet ikke hvor jeg skal begynne eller helt hvordan jeg skal formulere meg..men føler alt er på ville veier:(

 

Er gravid i uke 14,og dette er vårt første barn-jeg har ett barn fra før..

Vi har vært sammen i tre år,og vi har hatt våre opp og-nedturer,men har klart oss bra likevel. Men føler nå at jeg bare vil gi opp, på kveldene ender det nesten alltid men suring og uhyggelig stemning-bagateller som blir blåst opp,og det ender ofte med at vi ikke snakker noe mere den kvelden og det drar seg gjerne til neste dag...

 

Jeg har sagt mange ganger at jeg ikke vil vi skal legge oss og være "uvenner",men nå siste tiden er det det som har skjedd veldig ofte:( måtte bare stå opp igjen ikveld for tårene bare renner...

Jeg får ikke sove..

 

Sist jeg gikk gravid var det ikke noe kjekt for det var så innmari mye styr å beskyldninger fra han jeg var sammen med da-å det vet han.å vi har snakket om det lenge før jeg ble gravid,å følte der var mye forståelse å hente..

 

men nå er jeg bare trist å lei meg.å føler det er lite å hente..

Så å si alltid når det har vært noe styr,er det jeg som må ta opp tråden for å få snakke ut..sier ikke at det bare er han som er urimelig,for det kan jeg også være-men har ingen problemer med å innrømme det når jeg er det..å har heller ingen problemer med å beklage meg for oppførselen min,når jeg i heten har sagt ting som kan være sårende..

 

Er det for mye forlangt å si at han faktisk kan ta intiativet til å ordne opp sitt eget rot,når han har gått for langt? At det må kunne gå ann å være litt ydmyk å kunne jekke stoltheten sin noen hakk?

Synes ikke en unnskyldning er mye verdt når jeg har påpekt at det er noe som heter unnskyld...

 

Sa tidligere i uken at vis han var tenkt at det skulle fortsette som dette,så måtte han si fra for -for det var ikke jeg interessert i..

 

Må bare påpeke at det har aldri vært vold i bildet.

 

Vet ikke hvordan ting har havnet sånn på kjøret,

d har jo ikke alltid vært slik,men føler vi har komt inn i en ond sirkel som vi sliter med å komme oss ut av..å det ender med at jeg ligger våken å ikke får sove mens han bare snur ryggen til å sovner..

 

Sukk..vel har fått lettet hjerte mitt litt,så jeg får prøve å krype under dyna å kanskje jeg får sove nå...

 

[Hildemor fra vest]

Heisann..Ikke noen koselig situasjon du er i for tiden da..Kan jeg spørre hvor gamle dere er og hvor gammel det første barnet ditt er?

Er enig i at dere er kommet inn i en veldig vond sirkel..Komunikasjon er hoved ingrediensen i oppskriften for å få et forhold til å fungere og den synes å mangle helt..Dere snakker ikke samme språk..Du er nok full i hormoner og reagerer på ting han sier til deg samtidig som du da sier ting til han som du kanskje ikke hadde sagt slik i en annen situasjon.. Hvis jeg var deg ville jeg lagt meg flat en dag og sagt til han at du trengte en prat..Sett deg ned i sofaen ved siden av ham..Ta hånden hans..Begynn med å fortelle at du er veldig glad i han og at du for alt i verden vil at deres forhold skal fungere..Dere venter nå et barn sammen som trenger et stabilt og trygt samhold..Innrøm at du føler nok at du kanskje har vært litt urimelig i det siste og har lyst til å forandre på det og at dere skal kunne snakke sammen istedet for å krangle hele veien..Ikke beskyld han snakk om "VI" og "OSS"..Hvis du bruker denne fremgangsmåten kan jeg nesten love deg at han vil innrømme sine feil og da kan dere plukke de opp derfra og komme til en enighet om hva dere skal gjøre for å få det bedre..Ønsker dere virkelig lykke til..Gi meg en tilbakemelding om hvordan det går da ;-)