Var det et feilt valg å få barn? (langt)

[Gjest]

Jeg har 3 barn, 3 skjønne gutter som jeg elsker over alt på jord og som jeg ikke tenke meg å være foruten, de er det beste som har hendt meg :-)

 

Men jeg føler ofte at jeg ikke er helt som andre mammaer og lurer på om det er noe galt med morsfølelsen min? I alle fall er jeg tydeligvis altfor egoistisk til å ha barn egentlig. For jeg ønsker faktisk ikke å tilbringe hvert minutt og sekund av livet mitt sammen med dem, for meg holder det ikke å ha "fri" fra dem når de sover på kvelden, jeg er faktisk så egoistisk at jeg ønsker å gjøre andre ting i stede for å være sammen med barna mine hver eneste dag etter de er ca 1 år. Rett og slett fordi at når jeg er hjemme med dem hele tiden, dag inn og dag ut så blir jeg nedenfor, sur, gretten, føler meg låst og blir en dårlig mor som kjefter og er frustrert.

 

Når jeg derimot har noen dager i uken hvor jeg jobber, henter dem i barnehagen i 3 tiden og kjører hjem, lager middag osv så storkoser jeg meg sammen med dem, leser bøker, spiller spill, perler, tøyser osv, samme med i helgene etter en travel uke, da nyter jeg hvert sekund (nesten i hvertfall ;-)) sammen med dem. Om vi så hadde hatt økonomi til det så ville jeg aldri valgt å være hjemme sammen med barna mine hver dag, kanskje 1 -2 dager i uken (2 før 3 år, 1 etter 3 år), men ikke hver dag.

 

Hvorfor har jeg det slik? Hvorfor klarer jeg ikke å glede meg over hvert sekund med dem og ville være med dem døgnet rundt? Hvorfor savner jeg dem ikke et sekund engang om de er borte et døgn eller to, bare nyter freden og roen og gleder meg til å være med dem igjen, men savner dem ikke direkte heller? Er det noe horribelt galt med meg som mor og min morsfølelse? Jeg mener dette seriøst altså, tenker litt på det når jeg leser innlegg av den typen som var tidligere i dag om en ville gått hjemme om en kunne og nesten alle svarer "ja, selvsagt!" og noen legger også til at de ikke skjønner hvorfor man har barn om man ikke ønsker å være med dem hele tiden. For meg er ikke det selvsagt å ville gå hjemme, ikke i det hele tatt, jeg ville blitt depirmert av å gå hjemme hele tiden år etter år, og det er kanskje veldig trist at det er slik, at en mamma kan tenke slik, men det er nå engang slik det er for meg.

 

Jeg ville som sagt gjerne vært hjemme 1-2 dager, og veldig gjerne hatt korte arbeidsdager for å være mye sammen med barna, men jeg ville ikke taklet å gå hjemme hver eneste dag. Så hvorfor fikk vi barn da? Siden jeg ikke har tenkt å bli husmor på fulltid, selv om vi sikkert kunne fått råd til det dersom vi virkelig ville. Vi ønsket oss barn og ante ikke hva vi gikk til, i hvertfall ikke jeg. Og når vi først hadde en ville vi at han skulle ha søsken fordi jeg selv er vokst opp som enebarn og synes det var veldig kjipt, så da ble det flere barn da og vi kunne aldri vært dem foruten heller, de er en sann glede i livene våres som vi koser oss sammen med store deler av tiden, men da altså ikke absolutt hele tiden. Jeg kan ikke se for meg et liv uten barna, bare tanken får det til å knyte seg i magen, men samtidig kan jeg ikke annet enn å av og til lure på om slike som meg da kanskje ikke burde valgt å få barn da siden jeg ikke er beredt til å være hjemme med dem hele tiden? Hva er deres tanker rundt dette? Tenker da spesielt på dere som ikke skjønner at noen kvinner ville valgt litt jobbing fremfor å være med barna hele tiden.

[~sjiraff~]

Synes ikke det er noe unormalt i det du skriver. Du beskriver hvertfall meg og mine følelser gasnke bra. Jeg var i Italia i sommer, dro torsdag morgen og første gangen jeg savnet supersnuppa var på søndag kveld da vi satt på flyet... Det er godt med barnefri, men det betyr da ikke at vi ikke er glade i barna våre for det?

[Gjest]

Nei som sagt, ungene er det viktigeste i livet mitt, jeg elsker dem over alt på jord, jeg bare klarer ikke å ville tilbringe hele min tid med dem, selv ikke når de er små...

[NoDoubt]

Jeg tror det er mer unormalt å ønske å være med de hvert eneste sekund. Det å savne de med en gang man leverer i barnehage syns jeg og er unormalt.

Barna har like godt av å få en pause fra foreldrene akkurat som foreldrene har godt av en pause fra barna. Alt med måte selvfølgelig;-)

[tresøtesmå-torødogenblå]

Nå er ikke jeg en av dem som ikke forstår deg. Jeg er derimot helt på din bølgelengde. Går jeg for lenge hjemme sammen med barna, blir jeg sur og gretten, og det blir sjelden hyggelig for noen av oss. Men når jeg jobber passe mye (bare synd at det er sjelden man jobber passe mye) har jeg det fantastisk sammen med dem.

 

Jeg har bare innsett at ingen er like. Mine barn elsker mamman sin, særlig når hun jobber og er fornøyd. Og jeg drømmer ikke om å gå hjemme. Føler ikke akkurat at jeg er noen dårligere mor av den grunn.

 

Men jeg innrømmer gjerne at jeg misunner dem som har "det perfekte mor-genet" og aldri blir lei.

[Gjest]

Vi er gærne Alva, det må vi jo være for vi passer jo ikke inn i de pene malene vi skal, men jeg føler det som deg, og tror faktisk det både er normalt og greit å ha det slik:)

[Gjest]

Du skriver så bra du Alva!

Beskriver ting akkurat slik jeg også føler det, men føler likevell ikke at jeg er en dårlig mor:) Alle har behov for tid uten barna:)

[mamman til to gutter]

Jeg kunne heller ikke tenke meg å være hjemme hele tiden uten å jobbe. Har kun et barn på 6mnd nå og koser meg hjemme i permisjon, men skjønner nå at det kommer til å bli veldig bra å begynne og jobbe etterhvert også.

 

Samboeren min skal på et intervju til ny jobb snart og hvis han får den jobben og får noe i nærheten av de andre som jobber i lønn, så vil vi faktisk få muligheten at jeg kan gå hjemme, men når han sa det, så begynte jeg å tenke på det og ville nok ikke valgt å gjøre det. Som deg ville jeg helt sikkert jobbet redusert (det kommer jeg til å gjøre når jeg begynner å jobbe også, men det er rett og slett så det skal fungere praktisk med levering og henting i barnehage), men jeg ville jobbet hvertfall 3dager i uka. Både for å komme meg ut av huset og for å bruke den utdanningen jeg brukte mye tid og penger på å få og jeg liker å jobbe med det!

 

Sånn det fungerer i Norge i dag, tror jeg dessuten alle barn har godt av å gå i barnehage. Ikke nødvendigvis hver dag og ikke 10timer hver dag, men ettersom nesten ingen barn er hjemme i dag, må de i barnehagen for å ha noen å leke med på hverdagene. Og når barna er i barnehagen, så har nok helt sikkert mor godt av å komme seg ut i jobb noen timer også:-)

[Gjest]

Samme her. Skulle ønske jeg hadde det slik, at jeg kunne nyte hvert sekund med dem, storkoste meg med babytiden og gledet meg til hver ny morgen med dem, men sannheten er vel at etter litt for mange dager hjemem i strekk så gleder jeg meg mer til kvelden når de er i seng :-/ Jaja, får bare håpe og tro jeg er en god nok mamma fordi om jeg mangler det perfekte mammagenet jeg også.

 

Og det er godt å se at det er flere som har det slik!

[Verdens peneste gutter er mine]

Jeg elsker sønnen min høyere enn noe annet. Men jeg har dårlig samvittighet fordi jeg koser meg når vi er alene hjemme og guttungen har barnevakt. Her ber de om det selv å få være barnevakt da. Og ja jeg har valgt å ha han i bhg da han har stor glede av det, og han koser seg masse der. Vi trenger litt tid fra hverandre også for da blir all den tiden vi har sammen mye kosligere. Du har ikke valgt feil Alva og du er ingen egoistisk mor.

[NoDoubt]

Jeg misunner ikke de som har "det perfekte mor-genet". Har eu\i "vennine" som har det. Hun er så oppslukt i barna sine at hun ikke har et liv utenom. Hun og mannen er en gåte for seg. Han får ikke passe barna da det bare er hun som er kompent nok til det. Hun har nesten ikke venner, de hun har ser hun gjerne 2 ganger i året. Hun er aldri sosial. Hun går aldri utfor huset uten barna. Hun gjør rett og slett ingenting uten dem. Hva skjer den dagen de ikke vil være med henne 24/ lengre+ Da har hun ikke et liv.Da står hun på bar bakke og må lage seg ny vennekrets og bygge opp et helt nytt liv med resten av familien sin.

[Gjest]

Takk for det :-) Jo, jeg er nok en litt egoistisk mor, men jeg velger å tro jeg gjevnt over en en god mor fordi om da. Jeg bare mangler litt av intenst-opptatt-av-barna-døgnet-rundt-genet.

[*Rutletutt*]

Har det akkurat som deg, jeg Alva;o)

[lillegutt mars o7]

Hei =)

Går utifra at noe av dette var ment til meg?Siden det var jeg som la u det innlegget ang. å gå hjemme med barn.

Nå er det stor forskjell på å jobbe fulltid og deltid!

Jeg synes en skal være mer sammen med barna enn to-tre timer til dagen,jeg synes en skal ærlig talt ønske det selv også.Og det tror jeg at de fleste faktisk ønsker.Ingen kan vel synes det er kjekt å hente ungen i barnehagen, og gjerne bli fortalt at idag tok barnet sine første skritt osv og så var det en ansatt i barnehagen som opplevde det,og ikke mamma eller pappa?Og etter middagslaging er det en times tid med kvalitetstid sammen før barna skal i seng.

Er det noen som virkelig ikke ønsker å være sammen med barna sine mer enn ett par timer daglig?Sorry,altså,men jeg klarer faktisk ikke å forstå det.

Sier ikke at den og den er en bedre mor enn en annen!

Men jeg klarer bare ikke å fatte de som ikke ønsker å være mer sammen med barna sine.

Klart alle har godt av litt tid fra hverandre,og kjenne litt på følelsen av å savne noen.

Jeg har bare ikke lyst å oppleve at barna mine som voksne kommer å spør meg om barndommen deres,og så aner jeg ikke hva jeg skal svare,for jeg orket ikke være sammen med de!

Om noen jobber deltid,og dermed har litt fri fra mann,barn og hus,så tror jeg ikke det er noe galt i det!

Forstår godt de som vil ut å jobbe litt,og være med familien resten.

Innlegget mitt var så absolutt ikke ment til å gjøre noen lei seg eller for å provosere.

Lurer simpelthen bare på hvordan folk tenker,og prøver å forstå.

Akkurat som folk ikke skjønner hvordan jeg tenker.

Vi er alle forskjellige,og takka Gud for det!!

 

[snurkle]

Er det virkelig noen som har det slik du beskriver da? De har jeg ennå tilgode å møte hvertfall, tror "normalen" er slik du beskriver dine følelser jeg..

[Gjest]

Neida, jeg siktet ikke spesielt til deg og jeg skjønner at du ikke var ute etter å såre eller gjøre noen lei seg, det har vært flere innlegg ang dette før og jeg tenker på dette hver gang da, så det var ikke noe mot deg :-)

 

Vi er alle ulike ja, heldigvis, men det som plager meg litt er vel nettopp det at om jeg ble stilt ovenfor et valg om å være hjemme hele tiden eller jobbe en normal lang arbeidsdag og uke, ville jeg valgt det siste og det får meg til å bli litt trist inni meg at jeg vet med meg selv at jeg ville valgt dette, altså valgt vekk tid med barna fordi jeg ikke ville orket å være hjemme med demhver dag. Håpet mitt er at jeg kan få en jobb med litt korte arbeidsdager i hvertfall noen dager i uken eller fri en dag i uken, 75/80% stilling ville vært fint :-)

[(S)TinkerBelle <3]

jeg har det akkurat som deg jeg alva!

[lillegutt mars o7]

He,he ;-)

Jeg ville nå aldri kalt denne venninna di for en perfekt mor!Hadde heller prøvd å snakke med hun om måten hun oppfører seg på ,for dette er jo ikke normalt,og hun sliter gjerne veldig mye psykisk.Det må da være vondt å ha det slik?!!!Hun sliter kanskje mer enn du tror?

Og dessuten,er det ingen som er perfekt!

[Gjest]

Det er feil å få barn dersom man ikke tar seg tid til dem i det hele tatt, ikke sørger for mat og klær selv om man lever i et samfunn hvor det ikke er veldig vanskelig å gjøre, eller mishandler barna sine fysisk/mentalt. Det å være glad i å gjøre noe annet enn å bare være sammen med barna synes i hvertfall ikke jeg kvalifiserer til at man burde latt være å få barn/gi omsorgen til noen andre. Det mener jeg

[Stratos med 3 barn]

Kjenner INGEN jeg som ikke har det som deg. Om de ikke vil jobbe, vil de ha fri i helgene... Slapp av, du er helt normal

[Blue Lady]

Jeg er akkurat som deg Alva!

Har til og med begynt å jobbe 25% enda Mina er bare 5 mnd (grøss og gru, hehe).

 

Tror ikke alle er "laget" for å være hjemme dag ut og dag inn med barna sine, det betyr ikke at man er mindre glad i dem og i tida man har med dem, det betyr bare at man trenger andre "input" i tillegg til barna og familien.

 

Jeg ville ikke ha vært hjemme med barna 100% om vi hadde hatt økonomi til det, rett og slett fordi jeg trenger å treffe kollegaer/medstudenter ol. Og etter en hel dag hjemme med de klarer jeg ikke å dra bort å være sosial eller de har lagt seg så det er ikke et alternativ.

[Gjest]

Vet du ... jeg er litt enig med deg (enda minien min bare er 5 mnd).

Jeg synes det er herlig å ha litt tid uten småen. Snakke med andre voksne om "voksen-ting". Kunne diskutere siste ukes nyheter, endringer i arbeidsrutinene på jobb, slarve om hva "disse sprø studentene" har funnet på nå, uten at det dreier inn på unger, bleier, bæsj og melk etter to sekunder.

 

Jeg har flere sider en mamma-siden, og disse er viktige å få frem! Selv om mammarollen min såklart er den ubestridt viktigste!

[Gjest]

Oi, hun kommer jo til å få en skikkelig smell når ungene begynner på skolen! Det der hørtes ikke sunt ut, jeg tror alle har godt av å kunne fungere uten barna sine noen timer. For ikke å snakke om at barna må kunne fungere uten å henge i skjørtene på sin mor hele dagen!

[NoDoubt]

Ja, hun er på vei til å gå på en kjempe smell men hun ser det ikke selv. I hennes øyne er hun den perfekte mora!

[tre små...]

tror det er helt normalt å føle det slik du gjør...

 

vil ikke at barna mine skal begynne i barnehage før de er minst 2 år. det betyr ikke at jeg vil være sammen med dem hvert sekund for det. har en man som er hjemme i lengre perioder og da kan jeg jobbe, treffe venner osv når jeg ønsker det:) jeg vil også ha tid for meg selv.